Det er mye tankevirksomhet i min stadige søken etter lykken.
Regnbuens ende, Shangri-La, Soria Moria slott, El Dorado. Og Eurojackpot.

Denne evige søken etter lykke som preger oss gjennom hele livet. For det hører vel til sjeldenhetene at man med hånda på hjertet kan si «Nå har jeg det så bra at det ikke kan bli bedre». Altså; – For eksempel når man endelig tråkker ut på den varme sanda i syden etter månedsvis med mørke og drittvær, så skulle man tro at det var nok å senke et vinterbleket legeme i sydens varme bølger med påfølgende slaraffenpositur i solstolen, men nei. Det må det toppes med noe mer. Alkohol-likeren (ikke nødvendigvis å forveksle med alkoholikeren) er ikke lenge i Nirvana før det må toppes med en kald øl. Og da sitter man der og glaner på lettkledde utgaver av det andre kjønn, og ønsker seg no`… mer.

Det kan altså se ut til at vi aldri blir helt fornøyd. Alltid vil det være noe som kan gjøre den perfekte opplevelsen enda bedre. Hvor ofte har man ikke hørt når man setter seg ned med en fin middag at «hm… det mangler «noe». Og like ofte (oftere) får mange (alle) menn høre at man ikke heeelt strekker til, og at man har et stort forbedringspotensiale.

Det siste er forøvrig svært merkelig (for oss menn), for etter en periode med hodeløs forelskelse, parvis interaksjon som kunne gjøre en kanin misunnelig, og gjentatte forsikringer om at man er perfekte for hverandre, så vil den ene part (kvinnen) gjøre sitt ytterste for å perfeksjonere den andre (mannen) ytterligere.

Som om det skulle være nødvendig (eller mulig). Men slik er vi mennesker. Vi er ukuelige i vår søken til å endre på ting og sørge for at vi selv har det best mulig.
Unntaket er kanskje en bestevenn. En bestevenn er så nær det perfekte en kan komme. I alle fall i barndommen, for da henger man sammen i årevis som et nyforelsket par. Men forskjellen på en bestevenn og en livsledsager er at man ikke behøver å gå på akkord med seg selv. Eller ha sex med hverandre. Man har en match på det meste, og det man ikke matcher på? Ja, det finner man hos andre bestevenner. Man har altså forskjellige bestevenner til forskjellige ting, slik at man kan velge hvilken bestevenn man vil være sammen med etter behov.

Når hele kameratflokken samles går naturligvis praten.
Slike samtaler (ofte osende av testosteron) er nyttige, for merkelig nok er gjerne de fleste mannfolk frustrert over det samme. Det oppdager man fort enten man er to bestevenner på tur, eller samles i en flokk på bowlingen. En gjennomført Empirisk undersøkelse viser at de som har våget å lufte dette hjemme får stort sett (alltid) høre det samme: «Alle har det sånn».
Bestevenneflokken er likevel unisont (u)enige: «Det blir jo ikke bedre av alle “har det sånn”».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Undersøkelsen ble gjennomført i en tilfeldig utvalgt kameratgjeng (ikke min!) og viser:

• Menn som endrer seg etter sin bedre ¾`s krav (Gruppe 1) opplever at de mister egen identitet og i tillegg får tilbakemelding på at de i stor grad ikke er den samme som ¾ ble forelsket i.

• Menn som ikke har endret seg nevneverdig etter sin bedre 3/4`s krav (Gruppe 2) opplever at de, til tross for et mikroskopisk stenk av motvillig respekt fra partneren, lever i stor grad av taushet (eller det motsatte).

Begge gruppene rapporterer at de har lite nytte av «den gode samtalen»:

• Grp 1 rapporterer at den gode samtalen eksisterer i beste velgående, men overhodet ikke foregår på deres premisser.

• Grp 2 rapporterer at den «gode samtalen» er fraværende.
  Eller enveis.

Begge gruppene i denne tilfeldig utvalgte kameratgjengen reflekterer tankefullt (ja, det er faktisk mulig) over at det virker gjengs at man finner en partner i livet hvor man temmelig raskt etter en periode med kanin-adferd utarbeider en liste over ting man ikke er fornøyd med. Og siden den empiriske undersøkelsen utelukkende ble gjort med en mannlig kameratflokk, reiser følgende (ubesvarte) spørsmål seg:
Er det mannfolk som ikke innordner seg, eller er det alle ¾ som sjeldent (aldri) er fornøyd?

3/4ene på sin side har (garantert) sine frustrasjoner (åpenbart) de også, men av årsaker ene og alene basert på eksklusivitet og kjønnskvotering ble det ikke gjennomført tilsvarende undersøkelse i en venninneflokk.

Konklusjon:

Hvis alle bare kunne leve etter «Den gylne regel» ville mye vært løst. «Den gylne regel» er et etisk prinsipp som går ut på at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet. Som klippet ut av de 10 bud der altså. Likevel bringer «Den gylne regel» inn et perspektiv til. «Den gylne regel» kan brukes både i negativ og positiv forstand: Du skal, og du skal ikke, noe man finner i en rekke andre religioner. Ser man igjen stort på det, eller koker det ned om man vil, så er det vel det ¾ driver med. De vil at vi skal være som dem. Og samtidig… «Mann». Og her bommer jo både 3/4ene og vi mannfolk.

Uansett:
Den gylne regel er noe vi skulle ta til oss alle og enhver i møte med alle slags medmennesker. Det er kanskje ikke alltid så lett å ha et åpent sinn, men det kan være greit å vite at du lett kan bedømme noen ved hvordan de behandler de som ikke kan gjøre noe for dem. Velg dine slag, din kone og venner med omhu. Løft blikket fra egen navle, tål mer, og forvent mindre.

I det hele tatt (gjelder alle kjønn og grupper):
Ta bomullen ut av øra og stapp den i kjeften.