Vinteren og jeg er ferdig med hverandre

Jeg har offisielt slått opp. Gang på gang.

“Vi er ferdige med hverandre“, sier jeg.
“Å, jada” svarer vinteren hvert år.
Sånn i april.

Og så lever vi lykkelige, alle våre dager.
I skjønn adskillelse.
I et halvt års tid.

Helt til hun står der igjen – Vinteren.
Og krever sitt.
Kjølig og mørk.
Dyster og energisugende.

Som en elskerinne du ikke blir kvitt.
Eller evner å kvitte deg med.

Elsker og hater

I oktober går vi inn i vårt turbulente forhold igjen.

For da står hun der, med sine våte, mørke øyne og byr på seg selv med lange våte dager, kvelder og netter.

Og uten å ville det glir jeg inn i hennes mørke, dystre favn, vel vitende om at det blir bare verre og verre.
Inn i vårt dysfunksjonelle forhold som kulminerer i en tornado av hvit snø.

Kan ikke leve med hverandre.
Kan ikke leve uten.

Men hva kan en stakkar gjøre

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.
For “Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det”

Og siden det nå en gang er slik at vinteren ikke vil gi slipp på meg, så får jeg bare gi meg hen.

Det nytter jo ikke å protestere likevel.
Og å gli på ski innover skog og hei er en besnærende opplevelse.
Riktig så flott, faktisk.

Og å måke bort denne nedbøren er faktisk ikke det verste jeg gjør, heller.

Helt sant 🙂

Men det beste med vinteren er nå likevel
at den går over, og byr på vår.

Følg meg på
https://www.facebook.com/kjernekraft1

Husk og aktiver varsler 🙂