YOGA FOR DUMMIES

Trening og aktivitet er så mangt, og det er viktig å prøve nye ting. Jeg er åpen for det meste, og nysgjerrig som jeg er så ville jeg prøve Yoga. Det var i det minste masse sol-, måne- og kattehilsener, hunder og tvinning av armer og bein som jeg antok var Yoga. Og alt foregikk stille og rolig. Veldig stille og rolig.
Og verdig.

Vi var seks stykker. 5 damer. Og meg.
Og instruktøren som jeg kjente godt. En instruktør som tar jobben sin meget alvorlig, og jeg vet at i sånne timer som dette er det ikke rom for tull og latter. Så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Hundet og kattet meg rundt på gulvet etter beste evne. Sol- og månehilste på verden. Tvinnet armer og bein rundt meg selv.

«Pust rolig», ble det hvisket over gulvet.
Ja, det er lett, tenkte jeg, når en prøver å tvinge kanskje verdens stiveste kroppsdeler inn og ut av komplett umulige posisjoner. «Triangler», «Utvidete trekanter», «Krigere». Utfordringer som overhodet ikke var innen rekkevidde.
Men jeg gjorde mitt beste. Det skal jeg ha. Fulgte med på instruktøren. Fulgte ordre.
Og hjelpe meg, noe så stivt og hjelpeløst skal du antagelig lete lenge etter.

Men tapper som jeg er slapp det ikke en lyd over mine (hardt) sammenpressede lepper der jeg i en hjelpeløs smerteboble nøt mitt martyrium. Her tar vi yoga på alvor.
Og som jeg strevde. Stiv som en stokk der jeg klønet rundt på gulvet etter beste (fattig) evne. Til jeg følte jeg satt i en Gordisk knute.

Så til slutt «Treet».
Fullstendig ødelagt i lemmer og ledd etter alle umulighetene jeg har blitt satt til var til og med «Treet» umulig.
Svakt oppfatter jeg at det glir en halkvalt og undertrykt kommentar over gulvet fra instruktøren. «Er du stiv, Kjell?».

De er høflige rundt meg, det skal de ha. Men når selveste instruktøren ikke klarer å holde seg lenger, så bryter det ut en panisk undertrykt fnising.
Da falt jeg.
Eller veltet, egentlig.

Etter endt yogaøkt (nederlag) og en selvfølelse på et absolutt minimum, kunne jeg på toppen av det hele likevel ikke unngå å legge merke til at det var uvanlig mange mennesker på utsiden av glassveggene til salen. Mennesker som plutselig svinset rundt uten mål og mening på et område som ikke inneholdt annet enn skohyller og resepsjon. Mennesker i usedvanlig god stemning. Til og med de i resepsjonen var besynderlig smilende og veldig konsentrert av pc-skjermen foran seg..
Og selv om jeg var for sliten (ødelagt) til å gjøre annet enn å slepe meg mot stolene foran disken for å sette meg nedpå litt, kunne jeg ikke unngå å føle meg som Moses som delte rødehavet når mengden «respektfullt» delte seg for å slippe meg frem.

 

Jeg burde drevet mye med Yoga, så stiv som jeg er.

Det kommer nok ikke til å skje. Andre for stå for den underholdningen.

Men jeg prøvde. Det skal jeg ha.

Og fikk både trøst og skryt etterpå.

Og en velfortjent kopp kaffe – uten å be om det til og med.

Trengte det.

Du er på ditt beste når du lykkes

Det er vinden

Skal si det blåser, sa jeg. «Ja, det er vinden», sa Magne. Og han burde vite hva han snakker om. Han er fra Froland.

Ikke det at det blåser mer der enn her, men han er bonde og lever av det naturen gir. Og blåser over ende. For han er tømmerhogger også.

En gang brøt jeg håndbak med Magne. Jeg så min lille kontorneve forsvant inn i en trerot dekket av hud. Jeg så fem levende eikekvister lukke seg om mine i et fast grep. Det var som å være med i Ringenes Herre.

Å bryte håndbak med en furet værbitt neve som hans er som å bryte med moder jord. Det er noe naturstridig over det. Men siden naturen alltid vinner til slutt, så var det ikke et forsmedelig tap og bli lagt pent og rolig langflat ned over bordplaten. Og han var snill nok til å si at det var «da litt motstand i meg».

Samma det. Det var ikke noe forsmedelig tap. Og jeg overlevde.

 

Vi mennesker har det med å utfordre naturen. Vi skal utforske. Erobre. Ser du en ubestigelig fjelltopp, kan du være sikker på at det har vært noen oppå den. Og kanskje like mange som har dødd i forsøket. Eller i det minste gått ned med flagget til topps. For vi taper med ære. Rare greier, det der. En veldig funksjonell mekanisme som får oss til å gå på nye utfordringer gang på gang. Vi er en optimistisk del av syklusen på jorden, og bruker tap som lærdom for å prøve igjen og igjen. For vi SKAL opp på den toppen. Eller krysse det havet, nå den polen. Selv de mektigste dyrene lærer av sine feil, og lusker unna når de møter overmakten. Men ikke vi. Vi trekker oss tilbake og klekker ut nye måter å lykkes på. Det er noe fasinerende over denne mekanismen i oss. Reis dere, og reis dere igjen til lam blir som løver.

 

Men like viktig som «å ikke gi seg», er det å vite NÅR en skal gi seg. Vise ting er en tapt sak, og hvis det var umåtelig viktig for meg å banke Magne i håndbak måtte jeg lusket rundt som en annen hyene og ventet på at han skulle bli syk eller noe. Eller brukket armen. Eller.. det måtte bli begge armene. For han er en naturkraft som er spyttet ut av djevelens esse med en like nådeløs venstre som høyre. Så jeg finner heller andre ting å bruke kreftene og erobrertrangen på. «Salige er de plattfote, for de skal jevne jorden», var det en som sa.

 

«Du er på ditt beste når du lykkes», og alle er flinke til noe. Alle har et talent, og heldige er de som finner det. Fot- og andre baller har aldri oppført seg slik jeg ville, og heldigvis skjønte jeg det tidlig. Tilfeldighetene (en hopp-interessert far) gjorde at å styrte ut fra et vaklevorent tretårn ble min idrett – selv om det i seg selv egentlig er naturstridig det også. Hadde det vært meningen vi skulle fly, hadde vi blitt skapt ned vinger. Og merkelig nok var både hjernerystelse og kulhopp en kilde til energi og nye forsøk. For DEN følelsen, når en flyr, kan ikke beskrives. Av alle de tusen gangene jeg har hoppet, husker jeg tre. Det holder det, selv om ett av dem førte meg på legevakta. For jeg hoppet bakken ned, og hadde lyktes selv om jeg i nedslaget lå like langflat over skia med nesa godt plantet i snøen. I hui og hast gikk det til legevakta med øynene i kryss mens jeg etterlot meg et avtrykk i bunnen av bakken en Disney-film verdig.

Men like forbaska var det opp i bakken igjen så snart øynene var tilbake i fokus, for DEN følelsen i svevet…. «Salig er de plattfote, for de skal jevne jorden», ja.

 

Vi trenger utfordringer for å vokse, noe å strekke oss etter. Nye horisonter og nye «erobringer». Og vi beveger oss best på grensen av det som er mulig, og svekkes kun av arrogansen som leder oss til å tro at vi er best.

Men hvorfor oppsøke uoppnåelige utfordringer gang på gang? Noen gjør jo det også, og får energi av det. Som de bruker på å gå på igjen for å oppleve nye forsmedelige tap. «Den sterkeste kjærligheten er den ubesvarte». Men «Titanic» møtte sitt isfjell og «Gigantic» og «Olympic» ble aldri bygget.

Da er det langt bedre å forsone seg med både isfjell, vind og tømmerhoggere og heller gå fryktesløs på noe jeg har et snev av sjanse til å lykkes med.

 

Og jeg kommer ALDRI kommer til å bryte håndbak med Magne igjen. Jeg går heller ut og lar vinden blåse hodet rent og frigjøre plass for nye ideer, drømmer og utfordringer jeg kan lykkes med.

For det er når jeg lykkes jeg er på mitt beste.

Klemming i koronaens tid

«Halloi», kom det over gata.

Jeg kvakk litt, for han snakket høyt – nærmest ropte. Ja, på behørig avstand, må vite. «Hvordan går det med deg? Hvordan går det med dere?» Han sirklet rundt seg selv og skravlet i vei om seg og sitt og vær og vind. «Jo da», det går fint med oss. Godt med litt kvalitetstid med familien», fikk jeg presset inn i ordflommen.

Jeg vet ikke om han fikk det med seg, for han durte på med sitt. Skikkelig pratesyk var han, og veldig urolig der han sto. På godt hold, for det er en skikkelig kar dette her. Jeg tror ikke jeg fikk med meg halvparten av alt han i sin uro fikk presset ut av seg, for jeg var fullstendig fascinert av den normalt sindige og digre fyren som steppet rundt foran meg som en bjørn på sirkus. Vel, ikke akkurat piruetter og slikt, men søren meg ikke langt unna.

For han er en «Klemmer». Han elsker å klemme sine venner og er en riktig så bamsete type. Hyggelig, raus, allsidig, intelligent sosial og glad i folk. Og Klemmerne lider nå. De også, og som oss andre tar han de grepene vi er pålagt og holder god avstand til de han møter. Med hjemmekontor, sykepleierkone og voksne barn som har flyttet hjemmefra er det lange dager for en Klemmer som ham.

Ikke det at jeg vil det så ofte egentlig, klemme andre folk, altså, men akkurat «Bamsefar» som jeg møtte nå har gode klemmer. De er ikke verken påtatt eller påtrengende. De er gode og fulle av kameratskap som gir energi til både Klemmeren og den klemte. Og det følger alltid med en hyggelig prat, så dette er rene kinderegget. Men ikke nå, i koronaens tid.

Selv er jeg ikke så klemmete av meg, men jammen er det rart med det når det er sånn som nå. For nå får jeg ikke klemme om jeg aldri så mye vil, annet enn kona, da. Ja, og barna, selvsagt. Heldigvis.

Og selv om jeg ikke er en kronisk klemmer, så lider jeg litt der jeg står jeg også. Mest for at nå er det ikke tiden for klemmer. Vi er vel ikke det mest klemmete folkeslaget her nord akkurat, men nå er ikke engang kameratslige klapp på skuldra eller håndtrykk «innafor». All kontakt skal skje på minst to meters hold.

Det er rart med det, men innimellom skjønner en hva «Evig eies kun det tapte» betyr. En må liksom miste noe for å savne det.

Men rett skal være rett. Nå er det mange jeg slipper å klemme på også – det er nå enda noe. Jeg gleder meg nå likevel til vi kan oppføre oss normalt igjen. Jeg vil heller få en ubekvem klem enn å ikke få noen klemmer i det hele tatt, og jeg gleder meg til jeg kan dulte og erte på kompisene mine igjen. Og jammen skal jeg klemme litt ekstra på dem jeg er glad i når tiden kommer.

I mellomtida får jeg klemme litt på kona, og det vel egentlig ikke det verste det heller. Kanskje det gir energi til oss begge.

Og fører til en hyggelig prat. Eller no’ …

Oppe med småfuglene

Det er vel alderen. Men å våkne før småfaula fiser, som de sier her i Arendal, er nå ikke det verste. Huset er stille og i skrivende stund sitter jeg ved kjøkkenvinduet med en nytraktet kopp kaffe og ser randen av sola male starten på nok en fin dag. Det er ennå kaldt om morgenen, men jeg har nå likevel åpnet vinduet for å slippe naturen inn.

Photo: ajnaturfoto – WordPress.com

Jeg tror jeg var oppe omtrent samtidig som Kjøttmeisen (?) i dag. Sånne nattvandringer er ikke uvanlig, og da står jeg gjerne likså godt opp hvis klokka er etter 4.

Litt ettertenksom før gluggene åpner seg helt må jeg innrømme, for når ord som prostata og nocturi (må opp om natta for å tisse) er en del av dagligtalen… Da skjønner jeg at jeg ikke er 20 år lenger. Og uten å gå noe nærmere inn på dèt, er det helt normalt når man blir eldre.

Skjønt eldre og eldre….Kan ikke si jeg liker det ordet heller. Men pytt, selv om jeg sørger over det faktum at jeg har begynt på livets utforbakke så nyter jeg det faktum at jeg er frisk og rask og fremdeles er i stand til å kvitre litt jeg også.

Men småfaula blåser en lang marsj i nocturi og prostata, og jammen er de ivrige i skauen bak huset.

Slike stunder skal en bare nyte i andektig stillhet – selv om det er ikke for meg de synger. Om romantikken bobler aldri så mye der ute, og poetene har skrevet side opp og side ned om vårens fuglekvitter så ofrer ikke småfaula oss mennesker en tanke der de sitter i tretoppene og kvitrer. Det er nå på morgenen lyden bærer lengst og det er hannen som roper for harde livet «Kom hit – kom deg vekk». For på denne tiden av året overdøver de hverandre for å markere territorium der de vil hekke. Og for å tiltrekke seg damene.

Det er jo selve naturen jeg er vitne til og jeg ruslet like godt barbent ut på plattingen med kaffen i neven. Tenker ikke på noe spesielt. Bare lytter. Og nyter. En herlig kakofoni som bare nattarbeidere og vi med nocturi får oppleve.

Så takk for nok en herlig morgenstund, Nocturi eller ikke.

Mulig jeg skal ta sjansen på å morgenkvitre litt for kona jeg også?

 

Stjerner i sikte

I dag er det SUPERfullmåne

Ei diger lysende kule der oppe i inngangen av uendeligheten.

Det med måner og stjerner har alltid fascinert oss. Det er litt som bølger og …. flammer, egentlig. Kan stirre i vei en god stund uten å gjøre annet enn å sitte med blikket på uendelig og øra på tomgang. Og er stemninga riktig så er det til og med uten å få kjeft for at jeg ikke får med meg det som evt skjer rundt meg.

 

For det vel bare å innrømme at jeg som mann ikke alltid følger like godt med. Og jeg blir ferska i tide og utide også, selv om det ikke så ofte – egentlig, sett opp imot hvor lite jeg egentlig følger med.

Men det får en tåle. De lommene av frikjøpte øyeblikk med virkelighetsflukt er verdt hver piskesnert som kommer, og hvis det er prisen for å trekke pusten innimellom…Ja, så er det bare å bla opp fra en allerede slunken (tom) «Goodwill-konto»

 

 

Men litt urettferdig er det likevel

For man skiller faktisk på to former for oppmerksomhet: Den målrettede, og den oppslukte.
Den målrettede oppmerksomheten er den som gjør at du kan arbeide konsentrert med noe. Den er utmattende fordi det sitter hemmere i hjernen som sorterer vekk alt annet enn det du konsentrerer deg om. Det forklarer jo hvorfor vi blir slitne av å få så mange beskjeder hjemme, for da gjør vi jo best å følge skikkelig med.

Men setter du deg foran et bål, eller ser utover vannet, skifter du over til den oppslukte oppmerksomheten – den som stimulerer sansene. Når vi får skiftende, men rolige stimuli som fascinerer oss, så kommer vi i en tilstand som ikke krever målrettet oppmerksomhet. Det er da vi oppnår noen velfylte tanketomme stadium av velvære, eller at tankene bare flyter av gårde som skumflak i et nybrygget ølfat.

Ytterst behagelig.

 

Men sånn ellers også kan det gå helt fint å stirre ut i evigheten. Bare en stirrer på de rette tingene. Sammen.
Da kan vi grynte klokt til pludringa ved siden av oss og bli oppfattet som både oppmerksom, reflektert, følsom, lyttende og romantisk. Eller enda bedre, når en bare kan nyte stillheten som oppstår når en av to er i full harmoni med hverandre.
For det er liksom lov å falle i staver når en glaner seg blind på stjerner, det våte element eller dansende flammer – bare en har den rette ved sin side.

 

Men det er sammen.

Gjør man det for mye alene blir en fort utsatt for påstander om virkelighetsflukt, en hang til våte drømmer, eller i verste fall en sykelig dragning mot ild.

Og prøv å glan tilsvarende på ei jente som går forbi.
Da skal jeg love deg at det blir tårevåt oppvask og flammende taler.
Og stjerner å se på.

Etter en real trøkk 16 i planeten.

 

Jeg bygde mitt eget hjemme-/utegym

Jeg vil jo gjerne kunne gjøre omtrent det samme som på treningssenteret.

Jeg måtte selvsagt stenge Treningsenteret for noen uker siden.
Da gjelder det å tenke løsninger. Kan jo ikke råtne på rot heller.

Eller bare jogge eller trene med kroppsvekt. Det blir for kjedelig.

Dessuten så dør jeg innvendig hvis jeg bare skal sitte inne på hjemmekontoret hele dagen.

Så jeg handlet inn litt materialer og satte i gang i noen timer på formiddagen i noen dager.
Fruen ville ikke ha “Huller over hele huset”, som hun sa, så jeg endte opp på baksiden av boden, bakerst i hagen.
Men like greit det, for da ble det et skikkelig utendørs “Ghettogym”.

Strikk har jeg fra før, noen restematerialer hadde jeg selvsagt liggende, fantasien har det aldri vært noe galt med, og jeg liker å “holde på”.
Så da var det bare å tegne litt, sette opp en materialliste for et skikkelig gulv, og sette i gang.

 

Sånn ser det ut når alt er ryddet inn. Til høyre ser du trappa ned til “brønnen” for nedtrekk.

 

 

Jeg lager det meste av utstyret selv, men strikk kjøper jeg på Biltema eller Outlet-butikker.
Håndtakene lager jeg av rør og tau.
Strikk og tau blir fort slitt og trevlete, så jeg syns det er greit å ha karabinkroker fast festet på det meste av utstyret.

Diverse strikk med forskjellig motstand.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjemmelagde håndtak

 

 

Her har jeg hengt opp en strikk dobbelt, og hengt på et tau jeg flettet sammen med strips og tape for Tricepspress.

Tricepspress

 

 

Jeg legger stor vekt på å være allsidig i treningen min, og her har du min hjemmelagde slynge.
Med en stillbar reim i toppen kan jeg stille lengden på slyngen, og med den pinnen i mellom tauene blir den akkurat så ustabil som jeg vil ha den.
Pushups i denne er en skikkelig utfordring.

 

En T-bar er GULL for mange øvelser.

Jeg har ikke skiver, men jeg står på en strikk som jeg fester i øyebolten i enden.
Henglset i veggen i den andre enden er den god nok til at jeg feks kan gjøre
skulderpress, stående roing, for å nevne noe.

 

Intet Gym uten en skikkelig benk.

Plankerester skal være temmelig smått før jeg kaster det.
Bak i rotehaugen har jeg mangt og meget liggende, og sammen med restene etter det nye gulvet
ble det en riktig så fin og praktisk benk.
Jeg hengslet ryggen og limte på en treningsmatte (håper ikke kona savner den…).

Og den er ikke et gram tyngre enn de du finner på et vanlig treningssenter heller.

I rotehaugen fant jeg et galvanisert jernør etter en gammel trampoline.
Jeg boret hull og festet en karabinkrok i hver ende, og tapet med sportstape for godt håndfeste.
Jeg fant også noen utendørs kroker som jeg festet i veggen for å legge stangen på, og dermed kan jeg gjøre benkpress.
At strikkene utfordrer støttemuskulaturen i denne øvelsen er ingen ulempe akkurat.

Greit med en plass for litt “lengre drag”

Bodveggen er ikke så høy, og siden jeg hadde en del rester til overs (og liggende fra før) , så
laget jeg en “brønn” for feks nedtrekk..

 

PS:
Ungene syns dette var kjempestas.

De har mast lenge og syns det er “skikkelig urettferdig” at de ikke kan trene på treningssenteret.
Men her kan de være med, og jeg har rigget noen strikk som er tilpasset dem også.
Da kan vi trene sammen, og strikk er aldeles genialt for unger i vekst.

Her kan du se noe av det vi gjør sammen, med hver vår belastning – tilpasset alder og styrke.

 

Her har du mitt “Utendørs Ghettogym  – klart for trening

Nå “tok det litt av” for meg, men jammen har jeg fått et fullverdig treningssenter bak i hagen, og ikke brukte jeg så mange timer på det heller.

Og det går an å gjøre det adskillig enklere enn dette, også.
Fester du noen kroker i veggene og kjøper noen strikk, så har du det du trenger for noen enkle og knallgode økter.

 

 

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du like og følge Facebook-siden min, «Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler
E-post sendes til [email protected]

 

Lag ditt eget enkle “Low Budget” hjemmegym på under 2 timer.

Her er det du trenger

Øyeskrue

Treningsstrikk

Karabinkrok

 

Steg 1:

Fest 9 øyeskruer i en vegg.

  • 3 i takhøyde med ca ca 1 m mellomrom
  • 3 i brysthøyde med ca ca 1 m mellomrom
  • 3 i gulvhøyde med ca ca 1 m mellomrom

Steg 2

Fest en karabinkrok i hver øyeskrue

Steg 3

Fest ønsket strikk i forhold til type øvelse og belastning i karabinkrokene.

Nå har du det du trenger for herlige, knallharde økter.

Jeg brukte til sammen ca 2 timer på henge opp alt sammen, inkludert shopping på Biltema (som alltid tar litt lengre tid enn planlagt 😀 ) og litt krangling med fruen som ikke vil jeg skal ødelegge veggene.

PS: Skulle jeg satt opp dette inne, hadde jeg brukt en mindre permanent løsning 😉

.

Vil du ha litt mer kan du også enkelt gjøre dette

Steg 4

Du kan lage denne planken til å stå på.
Her kan du feks gjøre en-arms roing og sidehev med strikk, for å nevne noe.
Da trenger du 3 – 4 av disse:

Øyeskrue med mutter og skiver

 

Steg 5

Verdens enkleste slynge?
Og håndtak…
Du trenger:


Tau

 

 


Rør

 

 

 

Slynge av tau med tverrplanke for å gjøre den ekstra ustødig.

 

 

 

Enkle håndtak å lage

Steg 6

Med to enkle krakker, en stokk, to skruer og et strikk har du en bank for benkpress også

Her er noen eksempler på øvelser

 

I praksis er veggen blitt et Cable(Strikk)-apparat med tre faste høydeinnstillinger, pluss en slynge.

 

Er det ikke flott 😀

Treningsprogram bestiller du hos [email protected]

 

Nå må vi trene hjemme. Men hvordan?

Nå som treningssentrene er stengt må en tenke alternativt.

Og hjemmetrening er heldigvis mer enn bare tradisjonelle
“Knebøy”, “Situps” og “Pushups”.

For det er det ingen problemer å trene alternativt hjemme, ute eller inne.

Kjernekraft har hundrevis av alternative, nivåbaserte og fullgode øvelser du kan gjøre hjemme med enkelt utstyr til en grei penge.

Utstyr kan være:
Strikk, steiner, slynge, tau, vekter, benker, trapper …… alt du kan løfte, presse opp, dytte eller slepe på.
Legger du til rette for deg selv er det ingen grenser for hvor enkelt det er å trene hjemme, og hvor lite komplisert det er å organisere det.

Se feks
Skulderpress med strikk

Pushups i tau

AhrensArnold med steiner

The Bliss

 

Strikk får du på Biltema, nettet eller nærmeste sportsbutikk.
Slynge kan du enkelt lage selv med tau eller reimer fra Biltema, eller kjøpe på OBS, nettet eller sportsbutikken det også.
Steiner kan du plukke ute, og en benk, trappetrinn, kosteskaft, en solid grein finner du vel…  🙂

 

Og har du ikke annet, så har du deg selv.

 

 

Bor du i blokk, eller ikke kan bevege deg utendørs?
Vel, vi finner en løsning for deg også 🙂

“Kjernekraft” har øvelser for alt.

Ta kontakt på e-post [email protected]
Fortell meg hvilket utstyr du har, så setter vi sammen et solid program tilpasset ditt nivå..

Gi aldri opp. Du er på ditt beste når du lykkes

Hva er det som trigger deg?

Hva er det som bestemmer energien du legger ned, innsatsen din og utholdenheten?
Hva er din indre motivasjon? Den som er forankret i din innerste sjel.

Hva var det som fikk ditt indre kompass til å finne sitt «sanne Nord»?
Til å peke den veien som er en belønning i seg selv når du går den?

Var det Nyttårsløftene, fordi det bare skal man ha?
Var det kona, eller han masete mannen din?
Var det “Huff jeg vet jeg burde”…


Eller et genuint ønske om å forandre å noe?
Hold på den tanken.
Søk hele tiden tilbake til den når det butter imot.

For det kommer det til å gjøre.

Men holder du på grunntanken, Det som setter deg i sving, har du den beste forutsetningen for å komme i gang.

 

Vil du følge meg direkte på bloggen
trykker du på “Bloglovin` “– knappen
nederst til venstre.

Den vanskelige fortsettelsen

 

Alt ligger i forberedelsene.

Forbereder du deg godt har du adskillig større sjanse til å lykkes.
Legg en realistisk plan.
Planen må være tilpasset det nivået du er på i dag.
Ikke det du var på i «gamle dager».
Eller det nivået som er det du vil nå til slutt.

Start med det som er gjennomførbart NÅ.
Og så øker du på etter hvert..
Det som er viktig er at du lykkes og opplever mestringsfølelse med det du driver med.

For det er det som får deg til å fortsette.

 

Mestringsfølelsen.

Gi aldri opp.
Høyst sannsynlig vil du automatisk øke på etter hvert som nivået ditt stiger og du blir sprekere.
Vi er nemlig skapt sånn at når vi når et mål så oppstår det nye.


Og så kanskje det viktigste –
BELØNN DEG SELV


Sett deg konkrete mål, og feire dine seiere.
For det er en seier hver gang du faktisk gjennomfører noe eller når et mål du har satt.
Til å begynne med er det en seier at du faktisk gjennomførte den første gå-/løpeturen/treningsøkta på gymmet.
Etter hvert er et en seier at du gjennomførte hele den første uka.

 

Selve belønningen velger du selv.
En bukse du liker?
En helg på spa med den du elsker?

Hva med å lage deg et poengsystem, så legger du tilsvarende verdi i penger i en skål, og etter en kort stund har du nok til ett eller annet du har ønsket deg lenge.

Har du en Treningsvenn kan dere på den måten spare til noe sammen.
Hva med jente-/guttetur til Liverpool eller Praha?

Du kan ha både langsiktige og kortsiktige belønninger, men finn noe som er verdt strevet.
Verdt å strekke seg i mot.


Den beste måten du motiveres på
er at du lykkes med det du driver med.

Ikke gjør det så vanskelig.

Min venn Geir har et poeng.

“Slutt å dill. Just Do it.
Bestem deg for at i neste uke skal jeg trene tirsdag og torsdag. Og så setter du joggeskoa klare”.
Det holder ikke å telle frem og tilbake og først bestemme seg 5 minutter før”
“Just Do it”

Og står du og stamper, eller kommer ikke i gang?
Skaff deg en Treningsvenn. En som har samme behov som deg selv. Naboen? Ja, til og med kona eller mannen din…

Og ta kontakt med noen som har lyktes selv.

Jeg har Svenn og Palla, og de har meg.

Det er en glede å ha en god treningsvenn. Palla og jeg motiverer hverandre. BIGTIME

Og du…

Spark han kompisen din bak, så er dere to dere også.

Jeg heier på deg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vil du følge meg direkte på bloggen
trykker du på “Blogglovin` “– knappen
nederst til venstre.

 

Ønsker du å få varsler når jeg
poster et nytt innlegg, kan du «like»
Facebook-siden min, «Kjernekraft»

https://www.facebook.com/Kjernekraft

Husk og aktiver varsler

 

E-post sendes til [email protected]

 

Myter om trening – 2

Jeg er for gammel til å trene  stryketrening

 

 

Du blir aldri for gammel til styrketrening.

Vi kan øke muskelstyrken gjennom hele livet, og gevinsten kan faktisk være større jo eldre du er.
Et eksempel på det, er denne damen som begynte å trene styrke da hun var 76 år, og i en alder av 80 år løfter mer enn 100 kilo i markløft

Riktig nok reduseres muskelfibrene gradvis, men hovedgrunnen til at man legger på seg og blir svakere er at man blir mer inaktiv med årene.

Den gode nyheten er at det er bare fordeler med å trene de fibrene som er igjen.
Trening bremser forfallet som alderen fører med seg.

 

Bare fordeler

Fordelene for eldre som trener, er mange. Fysisk aktivitet reduserer dødelighet, fedme, blodtrykk og risiko for sykdommer som lungesykdomslagAlzheimershypertensjon, kreft, angst og skader. Det fremmer både mental og fysisk helse, bedrer funksjonsdyktighet, balanse, kroppskontroll, fremmer glukosetoleranse og insulineffekt og halverer risikoen for hjertesykdom og dødelighet.

Dessuten er det gunstig i forebyggingen av beinskjørhet, mot leddlidelser, belastningslidelser. Det minsker risiko for enkelte typer kreft, forebygger depresjoner, reduserer kognitiv svikt, og bedrer den generelle mestringsevnen og selvbildet.

NHI.no

Så alder er ingen unnskyldning.
Tvert i mot.
Man ser en signifikant økning i muskelstyrke hos selv 90-åringer etter bare 12 uker med styrketrening.

De siste 20-30 årene har det blitt gjennomført mange studier som har undersøkt effekten av styrketrening på muskelmasse, muskelstyrke og funksjonsnivå hos eldre. Selv om deltakerne i de fleste studiene har vært i 60- og 70-årene, har det også blitt gjennomført studier på enda eldre personer, og med vesentlig lavere funksjonsnivå.

Kort oppsummert viser resultatene at man kan øke både muskelvolum og -styrke uansett hvor dårlig utgangspunkt man har. Og viktigst av alt: Økningen i muskelstyrke fører til økt funksjonsnivå! Etter bare 10-12 uker med styrketrening ser man for eksempel at ganghastigheten øker med 10-30 prosent (2,3).

Sett i lys av dette, er det ikke overraskende at mange eldre også rapporterer om økt livskvalitet etter en periode med styrketrening.

Så det er aldri for sent å begynne.

Sigve Nyvik Aas, FORSKER, NORGES IDRETTSHØGSKOLE

 

Så det er bare å sette i gang.
Og ta gjerne kontakt, så skal vi finne noe som passer for deg.

 

Kilder:
https://nhi.no/trening/aktivitet-og-helse/treningsrad-for-eldre/fysisk-aktivitet-for-eldre-du-blir-aldri-for-gammel-til-a-trene/?page=5
https://blogg.forskning.no/nih-bloggen/derfor-bor-eldre-trene-styrke/1347798

 

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du «like» Facebook-siden min,
«Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler.

E-post sendes til [email protected]