Positive mennesker lever lenger. Det har jeg selv skrevet om, så da må det jo stemme. Så i skrivende stund sitter jeg her og tar meg selv i nakken. Jeg er nok blitt litt værsjuk og grinete med åra, og pålegger herved meg selv til å «ta meg sammen». Livet er en gave og du (jeg) har værs`go` å se lyst på livet. Hele året. Om ikke annet kan en forsøke å grave frem noen gode minner fra begredelige årstider. Sist vinter husker jeg ikke så mye av. Long Covid gjør at korttidsminne (og ubehagelige opplevelser) er i tåka. Dessuten mener jeg å huske at jeg har skrevet om det tidligere en gang i år.

Men skal en først forsøke å mimre litt om været (på en så positiv måte som mulig) kan en jo begynne med juli 2023. Det var en skikkelig drittferiemåned. Enda godt vi hadde ferie og riktig kunne nyte regn og vind. Riktig så vått og vidunderlig var det. Forberedelsene mine til NM i bueskyting (historiske buer) ble hastig gjennomført rundt kl 06 – før vinden begynte sin glade seiersvals, og jeg ga meg ikke før regnet kom ved 07-08-tiden. Men vi fikk da gått noen turer og lagt ned en del hassel og ask for fremtidige buer. I rettferdighetens navn skal det likevel sies at det var noen stjålne timer her og der med sol, og noen båtturer ble det også – godt planlagt i vindkulene. Man må jo ha mat.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som sagt skal en se lyst på det, og sommerfølelsen nådde en formtopp da ferien var over og sola skinte fra skyfri himmel det meste av august. Det er jo det vi sier: Hvis mai er dårlig «pleier juni å være bra». Er juni dårlig «pleier juli å være bra», og er juli dårlig «må vi ikke glemme at august er en sommermåned det også, og er alltid bra». «September er også ofte fin», forresten.

Men jeg glemte juni. Da var det så varmt og tørt at en skulle tro skaperen hadde strødd pappahumor over hele landsdelen. Jeg gikk hjemme med Long Covid, og fikk en «velkommen» aha-opplevelse da kroppens egen termostat, Hypthalamus ikke virket slik den skal. Et uventet symptom jeg ikke var forberedt på, jeg som elsker sol og varme. Men jeg fikk da slept meg inn på kjøkkenet og helt i meg et par glass med livgivende vann. Jammen er vi heldige i Norge som har frisk rent vann rett fra krana. Og der ser man… Takk til juli og fulle vannmagasiner. «Heteslag» sa min livlege – Dr. Jørn, og forklarte at kroppens autonome nervesystem ikke fungerer.

NM, ja. Det var i slutten av august. I øsende pøsende regn på Tingvatn. En hel dag vasset vi rundt i lyngen med trebuene våre og piler med fjør som så ut som druknede kattunger. Men forholdene var like for alle, og jeg datt bokstavelig talt av stolen da resultatene ble lest opp på kvelden. Det var fordi jeg satt og vippet på den, slik en gjør når en bare følger sånn halvveis med.

Mange sier de elsker høsten. Ikke jeg. For høsten er tiden da alt går i dvale utendørs. Eller dør. Det fine er likevel at årstiden gir meg tid til kontemplasjon. Vi har jo bare godt av å være litt tungsindig. Som om livet er en lek. Høsten er tiden da trærne slipper alle blader og strekker nakne svarte klør mot den mørke, grå himmelen. Ren poesi, spør du meg. Og endelig kan jeg kle meg i ull under den nye Gortexjakka jeg fikk til jul av min bedre 3/4. Årets høst er vel ikke så mye å skrive om, annet enn regn, regn og regn, og siden vann er selve livets kilde så skal man vel bare takke. Man kjenner virkelig at man lever når regnet sniker seg inn under jakkegraven, og hvor heldig er vel ikke akkurat jeg for at jeg får føle naturen så tett inn på kroppen.

I skrivende stund snør det. Det har det gjort siden i går, og endelig fikk jeg tatt frem den trofaste trekkfuglen «Snømåka» igjen. På sørlandsk vis skal snøen ligge et par dager før den smelter til slaps og siden går over til beinbruddsholke som sender folk og biler i underholdende rundkast rundt forbi.

Men altså. Det er bare å krumme nakken og ta det som det kommer. Været får jeg ikke gjort noe med, jeg har gode vanntette og varme klær, og tak over hodet. Vogna på Jomfruland er vinterstengt, båten er pakket inn, og jeg har montert et nytt solcelleanlegg på hytta slik at vi har nok strøm til Tv`n. Utendørsskytebanen er ryddet, stengt og venter på vår. Nå er det skyting innendørs. Litt krortere avstand til blinken, men da er det jo lettere å treffe..

Joda, det er noe fint med vinter og mørketid også:
Nå er det straks desember med all kos i ventetiden, og etter jul er det bare å glede seg til våren.

Smilefjes.

Alle har en historie å fortelle.

Ja, alle er kanskje ikke like spennende, men jammen er det ofte man får greie på mye rart når man spør. En må bare tørre å være litt interessert i folk. Være litt nysgjerrig.

De aller fleste liker jo å fortelle om seg selv, særlig hvis det handler om noe de har prestert, eller om noen andre i familien har utmerket seg i en eller
annen retning. Alle familier har en de er stolt av. Eller ikke. Min gode venn Jan Sverre var politistasjonssjef og
hadde en bror som var avholds. Jan Sverre kaller han familiens sorte får.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For min egen del har jeg aldri prestert noe som helst. Aldri har jeg vunnet noe, og har jeg utmerket meg på
noe vis, så var det strengt tatt ikke mye å skryte av. Sett i et retrospektivt lys kunne jeg nok fylt en bok med alt
det rare jeg har gjort, og det hadde nok blitt noe å le av. Mye å bli overrasket over, og enda mer å riste på hodet av. Men det må nok vente til noen dør. Meg.

Men andre har historier å fortelle. Havforsker Alf og jeg har barn i samme klasse, men har vel egentlig aldri snakket noe særlig sammen. Uten grunn tror jeg nok, men det har liksom aldri blitt sånn. Annet enn slike
tilfeller som den gangen våre to poder barket sammen første skoledag og havnet på rektors kontor. Der har
jeg jo selv vært mange ganger, og jeg kommer aldri til å glemme rektor Berge.

Men i hvert fall. Alf leverte Ask til overnatting hjemme hos oss og vi ble stående å prate på trappa i kveldssola.
Hva gjør en særping her i Arendal, havforsker med doktorgrad og greier? Joda, joda, sånn og slik og riktig
hyggelig hadde vi det på trappa. Så kommer historien om NM-gull i seiling og en brå overgang til en
tippoldemor som var fra fin familie, skipperdatter, og forelsket seg i en vanlig dødelig fisker.

Men Tipp-tipp-oldefar skulle ikke ha noe av at datteren menget seg med allmuen og tok resolutt med datteren på en tre-års jordomseiling for å få henne på bedre tanker. Rosinen i pølsa er likevel at jenta skrev dagbok på omseilingen.
Den har Alf lovet å sende meg. For en historie.

Tom hadde en tippoldefar han også. En finnlandssvenske som het Grankvist til etternavn. Da han krysset
dammen til Amerika for å søke lykken mente han at Grankvist ikke vare særlig tiltrekkende. Han ville
amerikanisere det, men Grankvist klang åpenbart ikke godt nok. Og riktig stusselig var det også å hete bare
en simpel kvist. Så svensken klemte til og byttet navn til Woods. En hel skog, ja. Intet mindre.

Jeg ble sittende med nederlenderen Eirik på skoleplassen på 17. mai. Eirik er en veldig hyggelig og omgjengelig fyr, så det var ingen sak å spørre hvorfor han satt her i Norge med norsk kone og tre barn. Før vi rakk noe mer kom hans mor, og jeg spurte høflig om hun snakket norsk, eller om jeg skulle børste støv av min rustne engelsk. Hun smilte godt og sa hun var norsk, og da ba jeg pent om å få hele historien.

Altså, hun og mannen flyttet Nederland til Norge, og alle de voksne barna fulgte med. Og, de som kom fra minus 4,5 m under havet kjøpte intet mindre enn et høyfjellshotell på Ål, 1000 moh som de drev i noen år. Hotellet er solgt, og nå jobber
han som ambulansearbeider her i Arendal. Slikt kan det bli bok av, spør du meg.

Selv kunne jeg vel skrytt av at min egen bror har bronsemedalje fra VM i bart, for det syns jeg egentlig er
ganske stilig. Min kjødelige tremenning har gull fra OL i München (jeg har aldri møtt`n), min mors onkel Fridtjof
emigrerte til Astoria i Amerika. Familien er full av bønder, byggmestere, sykepleiere, diverse pedagoger, post ansatte, ingeniører, frisører, og minst en journalist. En fjern fetter startet restauranten «Festsus» ettellerannet sted, og jeg har vel alltid tenkt at familiens sorte får er meg. Vi er en ganske bra gjeng og et ganske fint gjennomsnitt tror jeg nok.

Men den beste historien sparer jeg til en annen gang. Den er om hvordan Gunnar Ogwyn fikk navnet sitt.
Ogwyn altså. Det er en rørende og aldeles fantastisk historie om krig, elendighet og vennskap som er verdt å
fortelle

Mark Twain skal en gang ha sagt at «Hvis du forteller sannheten, så trenger du ikke huske noe».

Mulig oversettelsen ble litt klein, men det fikk meg til å huske et lignende utsagn fra en gammel kollega: «Du skal ha god husk for å juge». Poenget er vel at det som er sant husker man lett fordi det er sant, men for å juge må du ha både god fantasi og huske godt. Nettopp fordi det som ikke er sant ikke fester seg på samme måten. Med mindre man lever en løgn, slik en tidligere venn gjorde. Men han er vaskeekte narsissist på sin hals og jeg er sannelig ikke sikker på om han selv skjønte at det var fantasier han serverte i hytt og pine. Problemet var jo nettopp at han serverte den ene fantastiske historien etter den andre. For eksempel grunnen til at han haltet. Til meg fortalte han at han var skutt i beinet på et hemmelig utenlandsoppdrag da han var i Forsvarets spesialkommando. Til andre fortalte han at det var en granat som gikk av i hans nærhet. Og årsaken til at han var så diger var en helt spesiell type kreft. Problemet her var at absolutt ingen leger hadde hørt om den krefttypen, heller ikke på radiumshospitalet. Det fant Andrè ut da han selv var inne for kontroll. Og pussig nok hadde han ikke gått Krigsskolen heller. Narsissiten altså. Ikke Andrè. Det fant jeg ut da jeg kontaktet min gamle kompanisjef som da var sjef på nettopp Krigsskolen. Ingen kullbilder eller navn dukket opp som kunne minne om hamn en gang. Antagelig var han ikke mange ganger norgesmester i Judo heller og årsaken til at var var så… omfavnsrik var bivirkninger av steroider. Det samme var haltingen, forresten.

Og spesialsoldat har han aldri vært. Hverken i Frelsen- eller kongerikets armè. Det sjekket jeg også opp, med min gode venn C som er i FSK. Han ble ganske sur egentlig, for de som tjenestegjør i FSK liker ikke sånne stakkarslige bløffemakere som skryter på seg det som ingen av de virkelige heltene snakker høyt om.
Når jeg tenker meg om så har jeg ikke sett stakkaren siden…  

Men han om det. Han falt for eget grep til slutt nettopp fordi han ikke var bedre til å juge enn at han fortalte forskjellige ting til forskjellige folk. Dumt å være glemsk når en fantaserer frem en helteglorie basert på sludder og vissvass.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Når det er sagt har vi alle en tendens til å pynte på sannheten. Ikke nødvendigvis bevisst, selv om tidligere nevnte kollega også sa at «en skal ikke gjør en god historie dårligere ved å holde seg helt til sannheten». Barndommens sommere var gjerne fulle av godvær, og jeg minnes med sol i sinn onkel Alf sin hytte i Muruvik og svabergene der. Varmt badevann og sol sol sol. Men blar jeg jeg litt grundigere i minnenes bok og leser det med liten skrift, så får jeg en påminnelse på hvorfor jeg er klimaflyktning på sørlandet. 17. mai`er med vannrette snøbyger og iskalde «sommerdager» med regn regn regn. Men vi er nå engang skapt slik at vi visker ut de dårlige minnene og pynter på resten til de skinner. På den måten kan vi mane frem barndommens grønne dal som en lykkelig tid med bæssmorfang, snøhvit jul og varme sommere. Joda, han hadde rett han derre Ibsen: Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar de lykken fra ham med det samme.

Løgn, eller omskrivning av sannheten, kan også være smart. Når kona spør om hun er fin så er det bare ett mulig svar. Men har du tenkt på hvor ofte du lurer deg selv. Kognitiv dissonans for eksempel. Ofte vet vi hva som er det smarte valget, men klarer likefullt å gjøre det motsatte. Vi overtaler oss selv, eller lyver til oss selv slik at vi kan gjøre det vi egentlig har mest lyst til. Jeg vet at det er dumt å røyke, men det er jo ingenting i forhold ti naboen, så jeg kan røyke med god samvittighet. Jeg skal bare ta èn øl, nei NÅ skal jeg begynne å spise sunt, til helgen skal jeg stå opp tidlig. Joda, vi er villig til å gå langt for å få det vi egentlig vil ha. Til og med i fullt alvor lyve til seg selv og argumentere seg selv i senk.

Men, pytt. De aller fleste er gode sannferdige og velmenende mennesker. Vi flyter rundt i en salig miks av sannheter og hvite velmente løgner. Noen for andres skyld, og noen for ens egen.
Likevel skal vi kanskje være glad for løgnen. For tenk om alt du hørte var sant…

Nå er jeg lei. Dritlei!

Jeg, som betrakter meg selv som positiv og pragmatisk begynner å «få nok». Nå har jeg hanglet meg gjennom en lang vinter og påfølgende elendig vår med Long Covid som trofast følgesvenn. Det er i hvert fall det de antar, etter mange og lange utredninger for hjerte, lunge og ellers alt som går an å utrede. Jeg har vært ut og inn av legekontor, sykehus og spesialister. Og alt er på stell. Alle prøver er ikke bare ok, men «framifrå». Jeg er altså frisk som en fisk og scorer uvanlig høyt på absolutt alle tester. Likevel fungerer jeg ikke.

Heldigvis er jeg flink til å mase, og både fastlege, sykehus og alle andre rundt meg har gjort sitt beste for å finne ut hvorfor «gubben ikke fungerer», som Dr. Jørn, min livlege sier. Og siden alt annet er luket vekk, så «antar man» at det er Long Covid. For denne driten er så fersk at det er lite forskning på området.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et lite dykk i litteraturen forteller at det er mye jeg kjenner igjen ved Long Covid, så jeg ser ingen grunn til å anta noe annet enn legevitenskapen. Så da er det vel Long Covid jeg har. Til og med NAV tror det, og er forståelsesfulle (dèt hadde jeg ikke trodd…).

Men hvordan arter LC seg? Vel, etter 6 mnd med elendig form er jeg i hvert fall fysisk på bedringens vei. Det har vært uendelig frustrerende å bli andpusten bare ved å gå opp trappa hjemme, og et hvert forsøk på en grei treningsøkt på senteret har vært en katastrofe. Man er jo på sitt beste når man lykkes, sier jeg ofte både i skrift og tale, og i vinter har jeg sannelig fått syn for segn. Jeg vil så gjerne, men lykkes ikke.

Jeg, som de siste 20 årene har nytt treningsgleden i lange drag. Jeg, som er senterleder og skal både være til stede for andre og meg selv. Jeg, som er vant til å ha mange jern i ilden og aldri sitter stille. Følelsen av å lykkes har vært totalt fraværende, og jeg har absolutt ikke vært eller følt meg på mitt beste. Og, jada. Jeg er pragmatisk. Jeg vet at jeg ikke er frisk. Men likevel… Jeg vil jo så gjerne.

Det rare er jo at jeg er like rastløs som før, selv om overskuddet er fraværende. Jeg tok en sjanse her i vinter og dro opp på hytta for å måke taket. Vanligvis ville jeg tatt en treningsøkt på veien opp dit, måket taket, og tatt en skitur mens det enda var dagslys. Nå kjørte jeg rett opp, brukte dobbelt så lang tid på taket mens jeg pustet som en gravid hval, og avsluttet likevel mens det enda var dagslys. Skitur var uaktuelt, men jeg tenkte i hvert fall at jeg skulle ta noen bilder av hytta i den lave ettermiddagssolen. Jeg kom noen få meter på beina langs veien før jeg bare måtte snu. Orket ikke annet enn å sitte foran Tv`n. Så der satt jeg, mens ettermiddagsolen skinte inn vinduet og så på TV. Rastløs. Men uten ork til noe. Det var enda godt jeg var alene, for da var jeg ikke godt selskap.

Joda, det fysiske har frustrert meg, men for min del er hjernetåke hovedingrediensen i en ellers vid og ullen «diagnose». Godthaap.no sier bla at hjernetåke er en paraplyterminologi, og kjernen av symptomet er at det påvirker vår ‘executive function’, og dermed vår evne til fokus, oppmerksomhet, holde informasjon uten å miste det like etter og blokkere distraksjoner. Disse ferdigheten er så fundamentale, at når det svikter rammer det en person i så stor grad at det påvirker alle sider av livet.

I følge Psykologisk.no er hjernetåke en «opplevelse av at tankegangen er treg og uklar – som om du har bomull i hodet». Mange sier man har Alzheimer light. Det nevnes 8 punkter i beskrivelsen, og jeg kjenner igjen 6 av dem. Bomull i hodet? Mnnnei. Og trøtt er jeg heller ikke. Nei, jeg sover like dårlig, om ikke enda dårligere enn før. Men utslitt, redusert oppmerksomhet, redusert hukommelse, dårlig konsentrasjon, mindre kreativ, og svært redusert evne til å løse problemer kjenner jeg godt igjen. Særlig det at jeg glemmer og har problemer med å følge lengre tankerekker. Jeg var nylig også sørpe forkjøla og da ble jeg til slutt temmelig lattermild, for jeg glemte så mye at det ble rent komisk. Kjørte til byen når jeg skulle til skolen og omvendt. Vi mannfolk opplever jo stadig vekk at vi står i et rom og lurer på hva vi skulle der, men nå er det slik hele tiden. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg flyr frem og tilbake fordi jeg ikke får med meg alt jeg skal ha med meg. Selv når jeg har lagt frem det jeg skal ha med meg valser jeg overlegent forbi og må snu et stykke nedi gata. Og jeg, som har et brukbart ordforråd og elsker å skrive må nå lete etter ordene, og skrivegleden er borte. For man er jo på sitt beste når man lykkes.

Hjernetåke og redusert fysisk kapasitet til tross. Jeg har ingenting på jobb som rådgiver å gjøre, men er likevel heldig som har noe å pusle med her hjemme. På jobb kan jeg ikke sende av gårde e-post nr 4 til Tom Erik fordi de tre første er feil eller mangelfulle. Om han er aldri så forståelsesfull (for det er han) så ville både han og jeg blitt frustrert av det, og det er ikke slik man skal utføre sitt virke. Men her hjemme er det ikke så farlig om jeg henger opp klesvasken litt feil. Å tømme oppvaskmaskinen er heller ikke rakettforskning, og på buemakeriet kan jeg stå å pusle i mitt eget tempo. Riktignok køler jeg litt med det også, men konsekvensene går bare ut over meg selv. Dessuten så blir det jo litt ekstra ved på den måten. Og så må jeg øyeblikkelig ile til å si at de få buene jeg lager blir bra. Det tar bare litt lengre tid.

Men, altså. Klaging og syting fører ingensteds hen, og jeg ser fremover. Jeg tror at alt vil bli bedre, jeg gjør det, og så lenge jeg legger lista lavere enn før, holder på humøret og gjør det jeg kan, så lykkes jeg jo. Jeg må bare sette andre krav til meg selv enn det jeg er vant til.
Og han er ikke dum han derre Lauritzen. Jeg må selv sørge for å være den beste utgaven av meg selv.
Såpass fortjener jeg da. Eller?

Er det noe vi kan, så er det å juge.

Amerikanske forskere har forsket seg frem til at vi juger gjennomsnittlig et par ganger om dagen. Men nå er vel amerikanerne selv kjent for å overdrive. ALT er jo større og bedre i Amerika, og det er vel ikke og underdrive å si at at de tøyer sannheten en smule både når det gjelder selvbildet og størrelsen på det meste. Og dette er sant. For det er visst nettopp det vi gjør. Selvsagt går vi ikke rundt og lyver så det renner av oss. I det daglige er vi amerikanere hele gjengen. Vi tøyer sannheten en smule. Vi underdriver, overdriver, plusser på og legger til. Som en gammel kollega av meg en gang sa: «Du skal ikke gjøre en god historie dårlig ved å holde deg helt til sannheten». Forskeren kaller det «sosial smøring». Sånne ting som å gi komplimenter til noen, selv om vi overhodet ikke likte den jakka de påfugler seg rundt med. Eller den verste minefella av alle å vasse ut i: «Er jeg fin i denne». Den siste er skummel, for du risikerer å bli støtt ut i en evig kulde hvis du svarer feil. Og det er det stor fare for at du gjør. Hvis du er for ærlig. Og det hjelper ikke hvis du gir «tommel-opp-du-er-fin-uansett», for hvis opplevelsen til din bedre ¾ på festen tilsier at hun skulle valgt et annet antrekk er det din skyld for at du ikke sa ifra.

Men det er nå slike små hverdagsløgner. Narsissistens løgner og ekstreme selvbedrag kan ødelegge mye for både miljøene de vanker i og enkeltpersoner. Jeg har vært «god venn» med en slik en. Han presenterte de villeste helte- og offerhistorier om seg selv, og klarte å ødelegge mye før han ble avslørt. Jeg la ikke fingrene i mellom og fortalte alle hvilken bløffemaker han var, men da ble han «veldig syk», og høstet likevel sympati en stund til. Men ikke hos meg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Putin har lært å lyve av Hitler, hevder filosofen Anna-Karin Selberg. Hun er ikke nådig og drar inn Trump som nr tre i en trio med høyst tvilsomme motiver. Trump blir likevel en smågutt, sier hun, for Hitler og Putin er tross alt i en egen liga. Hitler proklamerte for all verden i «Mein Kampf» at «en stor løgn må være så kolossal at folk flest ikke kan tro at noen er i stand til å fordreie sannheten så kraftig». Riktignok beskyldte ha jødene for dette, og pisket opp den antisemittiske stemningen og la grunnlaget for Holocaust. Poenget er altså at siden alle over-/underdriver (lyver) nå og da, så tror vi at det må være et snev av sannhet i de kolossale løgnene, fordi ingen er vel så skrudd i hodet at de juger om sånnt. Og Russland er jo ikke i krig. Det er en spesialoperasjon. Krig, angrep og invasjon er fy-ord når Putin snakker, for Putin er on a mission». Han skal jo frigjøre Ukraina fra nazister.

All slags svindel og bedrag er velkrydrede og parfymerte løgner. Fondsforvalteren Bernie Madoff (bare navnet burde få alarmklokker til å ringe) forvaltet slettes ikke pengene til alle investorene sine, men brukte pengene fra nye investorer som i et pyramidespill, til å betale «utbytte» til de gamle. Dette kalles en «Ponzi-svindel» og fungerte så lenge investorene fikk «utbytte». Han ble likevel avslørt da finanskrisen kom, og nye investorer uteble. Han innrømte det meste, overførte det han hadde igjen til kona og betrodde medarbeidere, og fikk 150 år bak lås og slå.

De fleste har kanskje fått såkalte «Nigeriabrev»? Denne svindelen er en tilpasset og litt mer moderne utgave av «Den spanske fangen». Du loves en større sum, bare du for eksempel hjelper en døende millionær med å donere formuen hans til veldedighet. Biter du på så er bare et lite spindelvev av gebyrer og annet småtteri du må betale før du kan få kloa i den døendes formue. Her om dagen fikk jeg akkurat et slikt brev fra fru Appolonia Benani som var gift med avdøde M. Francis Benani, som døde av en kort sykdom som varte bare fire dager. Da min avdøde mann fortsatt levde, deponerte han summen av 4,5 millioner dollar i en bank her i Frankrike, disse pengene er fortsatt i bankens varetekt her i Frankrike. Nylig fortalte legen min meg at jeg ikke vil leve mye lenger på grunn av et kreftproblem. Etter å ha lært om tilstanden min, bestemte jeg meg for å donere dette fondet til en kirke, organisasjon eller god person som vil bruke disse pengene, så jeg skal rydde opp her.
Så kommer litt mere «ektefølt» bla bla bla om gudstro og sykdom før de klemmer til med Så snart jeg mottar svaret ditt, vil jeg gi deg bakkekontakten i Frankrike. Jeg vil også utstede et skriftlig autorisasjonsbevis til banken, som vil bevise for deg den nåværende mottakeren av disse pengene. Jeg vil at du alltid skal sette meg i bønn. Enhver forsinkelse i svaret ditt gir meg muligheten til å finne en annen god person, kirke eller organisasjon for samme formål. Du må sørge for at du handler deretter som jeg har nevnt her.

Om ikke annet er det god underholdning, men det triste er at noen går på limpinnen og blir svindlet til egen fattigdom.

Løgn og bedrag er så mangt, og amerikanske forskere har altså slått fast at vi krydrer hverdagen med små og store under- og overdrivelser. Men er det alltid så ille? Tenk bare når vi menn rammes av virus. Selv om østrogenmafiaen har funnet opp begrepet «Manflu», så blir vi nemlig mye sykere enn damene. Og selv om det muligens unnslipper et innbitt, lite sukk over sprukne, tørre lepper under frostriene i ny og ne under dyna, så lyver vi ikke. Vi er ordentlig syke. Så syke at å det ikke er å overdrive å si at det kan være farlig å underdrive det.

Tenk så kjedelig det ville vært hvis alle var like. At alle var støpt i samme forma og mente det samme.

En homogen masse som alle beveget seg i samme retning. Eller vent nå litt. Det har da vel vært gjort noen forsøk på det gjennom tidene, men «merkelig nok» har det bare ført til konflikter, krig og elendighet fordi alle sletts ikke deler samme entusiasmen for homogenialiteten. Ikke for det. Min bedre ¾ skulle nok mange ganger ønske at jeg var mer lik henne. Livet ville blitt roligere for henne da, men spurte hun meg så er vi likere enn hun tror. Vi er begge nysgjerrige på livet og har oppdagertrang. Det er bare et at vi er like på forskjellige ting. Det er jo på mange måter synd kanskje, men på den andre siden så har vi et hjem fylt med individualister som likevel danner et sterkt fellesskap med de samme grunnverdiene. Joda, vi er ganske forskjellige i min familie. Fire ganske så forskjellige unger og oss to voksne i førerstolen(e). Ganske problemfritt egentlig, for vi to som i en evig kamp kunne risikert og sloss om hvem som skal bestemme, har funnet en fin stil hvor hun bestemmer det meste. Men ikke alt. Selv om hun tror det.

Den berømte psykoanalytikeren Erich Fromm delte oss opp i personlighetstyper basert på de primære behovene for frihet og tilhørighet.

Nå skal det sies at Fromm ikke hadde så mye trua på sine medmennesker. Han mente vi er alt for passive, og bare opptatt av forbruk. Det er kanskje ikke helt ugjenkjennelig i dag heller, med et stadig større fokus på «individets rett» og navlebeskuende innadvendt blikk på «meg og mitt»? Dugnadsånden er på retur, og i frivillighetens verden ser man en helt klar tendens til at den livslange tilhørigheten til organisasjoner, foreninger og lag er erstattet med en mer prosjektbasert tilnærming; – «What`s in it for me». Fokuset har altså endret seg fra «Hva kan jeg gjøre for andre», til «Jeg vil gjerne gjøre noe for andre, men jeg skal ha noe igjen for det selv også». Nå er det ikke nødvendigvis noe galt i det, så lenge man stiller opp for andre, men tilnærmingen har som sagt likevel endret seg til et mer innadvendt fokus.
Uansett, Fromm delte oss inn i fem personlighetstyper, hvorav fire ikke er særlig positive.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den mottakelige personligheten som jager det konstante behovet godkjenning og anerkjennelse. De (vi?) har liten tro på seg selv, er unnvikende, har mangelfulle sosiale ferdigheter, og driter en lang marsj i alle andre.

Utnytteren er i følge Fromm den vanligste. Utnytteren etablerer forhold til andre ut av pur egoistisk interesse, altså kun for sin egen fordel. Utnytteren gjør det som trengs for å nå sine mål, og går ikke av veien for å lyve og manipulere for å få det de trenger. Særlig går de (vi?) løs på de med lav selvtillit.

Samleren kjenner du nok igjen. Den som bare er ute etter materielle verdier. Jo mere de har, jo mer vellykket og trygge føler de seg. Men tror du de (vi?) noen gang blir fornøyd? Nei, det er alltid noe de ikke har som bare må skaffes.

Den mest utbredte på arbeidsplassen, i følge Fromm, er Markedsføringstypen. De (vi?) utnytter andre til egne økonomiske- eller andre fordeler. Dette gjør de for å skape forskjeller i sosial status, et klasseskille, med de selv på toppen av næringskjeden.

Et lys i den Frommske tunellen er likevel Den produktive typen. De (vi?) som bruker all sin tid på å gjøre noe for andre. I utgangspunktet folk som kan bygge gode, meningsfylte relasjoner. De er trygge på seg selv og motstår andres forsøk på å kontrollere dem.

Jaja, man kan vel kjenne igjen både seg selv og andre i flere av typene til Fromm, men det er kanskje greit å være bevisst på motivene til handlingene våre. “Bare den som har tro på seg selv, er i stand til å ha tro på andre”, sa Fromm. Han trodde klippefast på at det er vårt eget ansvar å oppnå «autonomi», altså at vi selv bestemmer våre handlinger og grunnlaget for handlingene. Motsatsen er heteronomi, altså at handlingene blir bestemt av begjær eller krefter utenfra som tvang eller manipulasjon.

På arbeidsplassene i dag er det blitt vanlig med «personlighetstester».

Alle fyller ut skjemaer med haugevis av spørsmål, og i den andre enden spyttes det ut en definisjon på hvilken type du er. Vel og bra, men det er jo hva arbeidsgiver gjør med analysene som er det viktige. Man trenger mangfoldet.  Både idèmakeren og den jordnære pessimisten, administratoren og den som er flinkest med folk. Poenget er at man utfyller hverandre. Yin og yang, søtt og surt.

Uansett så heier jeg på et fargerikt felleskap.

La folk være folk, og hei på outsiderne.
Jeg er rar sånn. Når vi ser på KompaniLauritsen så kan jeg fort blinke ut de som lurer seg unna.
Vedkommende hadde jeg utradert på flekken hvis jeg hadde deltatt. Så selv om jeg sier det er
plass til alle, så er jeg ikke bedre enn at jeg har mine favoritter.
Men når aspiranten snur, og virkelig prøver å bidra til felleskapet, så er det outsideren jeg heier på.

Joda, både optimisten og pessimisten bidrar til fellesskapet. Optimisten oppfant flyet, pessimisten fallskjermen.

Skal si det blåser, sa jeg. «Ja, det er vinden», sa Magne.

Og han burde vite hva han snakker om. Han er fra Froland. Ikke det at det blåser mer der enn her, men han er bonde og lever av det naturen gir. Og blåser over ende. For han er tømmerhogger også.

En gang brøt jeg håndbak med Magne. Jeg så min lille kontorneve forsvant inn i en trerot dekket av hud. Jeg så fem levende eikekvister lukke seg om mine i et fast grep. Det var som å være med i Ringenes Herre. Å bryte håndbak med en furet værbitt neve som hans er som å bryte med moder jord. Det er noe naturstridig over det. Men siden naturen alltid vinner til slutt, så var det ikke et forsmedelig tap og bli lagt pent og rolig langflat ned over bordplaten. Og han var snill nok til å si at det var «da litt motstand i meg».

Samma det. Det var ikke noe forsmedelig tap. Og jeg overlevde.

Vi mennesker har det med å utfordre naturen. Vi skal utforske. Erobre. Ser du en ubestigelig fjelltopp, kan du være sikker på at det har vært noen oppå den. Og kanskje like mange som har dødd i forsøket. Eller i det minste gått ned med flagget til topps. For vi taper med ære. Rare greier, det der. En veldig funksjonell mekanisme som får oss til å gå på nye utfordringer gang på gang. Vi er en optimistisk del av syklusen på jorden, og bruker tap som lærdom for å prøve igjen og igjen. For vi SKAL opp på den toppen. Eller krysse det havet, nå den polen. Selv de mektigste dyrene lærer av sine feil, og lusker unna når de møter overmakten. Men ikke vi. Vi trekker oss tilbake og klekker ut nye måter å lykkes på. Det er noe fasinerende over denne mekanismen i oss. Reis dere, og reis dere igjen til lam blir som løver.

Men like viktig som «å ikke gi seg», er det å vite NÅR en skal gi seg. Visse ting er en tapt sak, og hvis det var umåtelig viktig for meg å banke Magne i håndbak måtte jeg lusket rundt som en annen hyene og ventet på at han skulle bli syk eller noe. Eller brukket armen. Eller.. det måtte bli begge armene. For han er en naturkraft som er spyttet ut av djevelens esse med en like nådeløs venstre som høyre. Så jeg finner heller andre ting å bruke kreftene og erobrertrangen på. «Salige er de plattfote, for de skal jevne jorden», var det en som sa.

«Du er på ditt beste når du lykkes», og alle er flinke til noe. Alle har et talent, og heldige er de som finner det. Fot- og andre baller har aldri oppført seg slik jeg ville, og heldigvis skjønte jeg det tidlig. Tilfeldighetene (en hopp-interessert far) gjorde at å styrte ut fra et vaklevorent tretårn ble min idrett – selv om det i seg selv egentlig er naturstridig det også. Hadde det vært meningen vi skulle fly, hadde vi blitt skapt ned vinger. Og merkelig nok var både hjernerystelse og kulhopp en kilde til energi og nye forsøk. For DEN følelsen, når en flyr, kan ikke beskrives. Av alle de tusen gangene jeg har hoppet, husker jeg tre. Det holder det, selv om ett av dem førte meg på legevakta. For jeg hoppet bakken ned, og hadde lyktes selv om jeg i nedslaget lå like langflat over skia med nesa godt plantet i snøen. I hui og hast gikk det til legevakta med øynene i kryss mens jeg etterlot meg et avtrykk i bunnen av bakken en Disney-film verdig.

Men like forbaska var det opp i bakken igjen så snart øynene var tilbake i fokus, for DEN følelsen i svevet…. «Salig er de plattfote, for de skal jevne jorden», ja.

Vi trenger utfordringer for å vokse, noe å strekke oss etter. Nye horisonter og nye «erobringer». Og vi beveger oss best på grensen av det som er mulig, og svekkes kun av arrogansen som leder oss til å tro at vi er best.

Men hvorfor oppsøke uoppnåelige utfordringer gang på gang? Noen gjør jo det også, og får energi av det. Som de bruker på å gå på igjen for å oppleve nye forsmedelige tap. «Den sterkeste kjærligheten er den ubesvarte». Men «Titanic» møtte sitt isfjell og «Gigantic» og «Olympic» ble aldri bygget.

Da er det langt bedre å forsone seg med både isfjell, vind og tømmerhoggere og heller gå fryktesløs på noe jeg har et snev av sjanse til å lykkes med.

Og jeg kommer ALDRI kommer til å bryte håndbak med Magne igjen. Jeg går heller ut og lar vinden blåse hodet rent og frigjøre plass for nye ideer, drømmer og utfordringer jeg kan lykkes med.

For det er når jeg lykkes jeg er på mitt beste.

Middelalderen var litt av en tid.
Litt forenklet sagt startet den omtrent da Romerriket og antikken gikk i oppløsning (ca 500 e.kr) og varte frem til Renessansen (ca 1500 e.kr). Men middelalderen varierer med hvor i verden man befinner seg, og i Norden begynner den etter vikingtiden ved innføringen av kristendommen, ca år 1050, og varte sånn ca til 1550. Og skal man tro på rykter så var det en dyster tid. «Få perioder i historien har så store PR-problemer som nettopp middelalderen», sier forskning.no. «Middelalderen fremstilles gjerne som en slags historisk natt, en åndelig osteklokke som kvalte all nytenkning og nyskapning.

Joda, skal man tro på renessansens finkulturelle snobber så var middelalderen en dyster tid, kun egnet for å vente på gjenopplivingen av antikkens fintfølende filosofi, kunst og kultur – Renessansen. Det ble sagt at Europa lå i et intellektuelt mørke fra Romas lys ble blåst ut år 476 og til renessansens lys ble tent. Vi snakker om den mørke middelalder, «De mørke århundrer» – betegnelser som springer ut av oppfatningen om at middelalderen var preget av fattigdom og stillstand.

Nå skal det vel sies at selv om det ble utført mange «mørkets gjerninger» på den tiden, så har senere forskning vist at det nok ikke var så ille som man tror. At for eksempel millioner av kvinner ble brent som hekser er ikke sant. Det ble henrettet ca 45.000 hekser (20% menn), og det var i perioden 1500-1700. Så langt man vet ble det ikke brent en eneste heks i Norge. Nei, her var straffen for Ragnhild Tregagås, som ble funnet skyldig i hekseri i 1325, at hun måtte som straff gå til undervisning hos presten, og senere ta en pilgrimsferd i Europa for egen regning.

At riddernes rustninger var så tunge at de knapt kunne røre på seg er også en myte. «Hvis det er noe sted du virkelig vil ha evnen til å bevege deg, er det på slagmarken. En rustning du knapt kan røre deg i er et selvmordsoppdrag i seg selv. Og med et sverd på fem kilo ville du nok vært død før du rakk å løfte sverdet til slag.» Likevel kunne rustningene veie opp til 40 kg, men sprer du de kiloene over hele kroppen er de til å bære. Slagsverdene veide ca 1.3 kg, og det burde ikke være noe problem for veltrent ridder og kappe hoder og lemmer med det.

Middelalderen bød også på oppfinnelser og
nyskapninger, for eksempel innen teknologi,
krigskunst og bankvesen.
Og oppfinnelser som rokken, det mekaniske uret,
stigbøyler, trekkseletøy til landbruksdyr ble
utviklet i middelalderen.

Rosinen i middeladerpølsa er vel uten tvil
Johan Gutenbergs trykkpresse fra 1450, og dessuten:
«Hvis vi holder oss til den norske tidsregningen, så levde
renessansegeniet Leonardo Da Vinci (1452-1519) faktisk i middelalderen.  

Ikke var de møkkete og skumle på den tiden heller. Badstuer var populære og folk flest stelte både hår og skjegg. Men hva med kirken? Var den like stueren som folk flest, eller var den så ille som vi går rundt og tror, med inkvisisjonen og alt det der? Vel, det sies at ca 38.000 «kjettere» ble henrettet for sin tro, eller mangel på tro. Blant mange religiøse samfunn var det særlig jødene som fikk unngjelde, og på 1300 tallet skylte en bølge av jødeforfølgelser over Europa. Katastrofer som pesten, feilslåtte avlinger og sult krevde sine syndebukker, og jødene fikk skylda. Joda, kirken og inkvisisjonen skal nok ha den tvilsomme æren for mye av myten om «den dystre middelalder».

Men for folk flest var kirken et naturlig samlingssted. De fleste gikk trofast i kirken en gang i uken, noe som nok hadde like mye med å treffe folk å gjøre som å be. Og apropos det med å “treffe folk”: Britiske lover fra 1300-tallet pålegger menn å skyte med bue på søndager etter kirketiden. Loven er visstnok ikke fjernet. Og et lite apropos til, når man først er inne på bueskyting, så ble golf forbudt i Skottland i 1457 fordi den tok vekk interessen for bueskyting som var viktig for nærforsvaret. Er ikke det et soleklart tegn på en opplyst tid, så vet ikke jeg. Nei, middelalderen var nok ikke så ille likevel. De levde etter beste evne den gangen også, og utviklet seg videre – akkurat som i antikken, renessansen, og i dag.

«Livet skal forstå baklengs, og leves forlengs» sies det, men det som teller er tross alt her og nå.
Middelalderen begynner omtrent i starten av 40-årene, og varte til tidligere til 65 år.
Nå sier forskerne at dagens middelalder strekker seg mye lenger, og at alderdommen ikke starter
før langt ut i 70-årene. Egentlig kunne det ikke brydd meg mindre.

For min del så nyter jeg middelalderen, min egen altså. Og selv om inkvisisjonen lurer bak min
bedre ¾`s falkeblikk, så vil jeg dyrke valpens nysgjerrighet og politiske ukorrekthet en stund til.
Jeg lener meg heller avslappet tilbake på filosofen Simone de Beauvoir sine ord, som noen og
hver i alle aldre kan ta til seg:
«Alderdommen eksisterer ikke. Det finnes mennesker som er mindre unge enn andre, det er det hele».

Konspirasjonsteoretikerne fra «Livets Harde Skole» (LHS-akademiet) ser visstnok en soleklar sammenheng mellom Kinesiske interesser i tospann med legemiddelindustrien.

Det er mye stoff i pressen om Kina om dagen. Ikke særlig hyggelige nyheter heller, egentlig. Kina fremstilles som en mektig joker i det meste som omhandler krig på vår del av den «siviliserte» kloden, og pandemien som vi fremdeles har tett på oss oppsto visst også i Kina. Selv om krigen i Ukraina er nær så berøres vi her i utkanten mest av prisstigning på strøm, mat og andre råvarer. Kina skal vel ikke ha skylden for det. Den får Russland ta på seg, men at koronaen kom fra kinesiske flaggermus ser ut til å være en etablert sannhet.

Konspirasjonsteoretikerne fra «Livets Harde Skole» (LHS-akademiet) ser visstnok en soleklar sammenheng mellom Kinesiske interesser i tospann med legemiddelindustrien, selv om Kina er like rammet av pandemi som alle andre. Nå ser det ut til at LHS-akademikerne skal få enda mere vann på mølla. Ikke vet jeg om den rufsete gjengen rammes av den siste forskningen, men ifølge Illustrert Vitenskap så har «kinesiske forskere funnet en sammenheng mellom menns hårprakt og inntak av sukkerholdige leskedrikker».

Altså, det viser seg at skallete deltagere i en undersøkelse drakk nesten 4,5 liter sukkerholdig leskedrikk i uka, noe som er dobbelt så mye som de som ikke hadde mistet hår. Selv drikker jeg mye brus, men ikke med sukker. Og jeg har da fremdeles noen fjon igjen, selv om de fortrenges av en begynnende måne der bak. På hodet, altså. Men den ser jeg jo ikke, så den tenker jeg lite på. En annen ting som man kan lese i Illvitt er at «et stort inntak av raffinert sukker og lettomsettelige karbohydrater kan gjøre at kroppen reagerer dårligere på insulinet som kroppen selv produserer, og resultatet kan i verste fall resultere i Diabetes 2, fedme og økt risiko for hjerte- og karsykdommer.»

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selvpåførte livsstilsykdommer er sørgelig, men Pandemien fra Kina, ja den ble tredd nedover hodet på oss. Og koronaens bivirkninger og konsekvenser har jeg fått rikelig anledning til å tenke mye på. Både gjennom jobb og drift av et treningssenter. Selv om hjemmekontor er en super løsning for sånne introverte særinger som meg, så driftet vi treningssenteret etter beste evne gjennom pandemien. Ikke alle skjønte det med smitte, så det har vært mye masing om rengjøring av utstyr og avstand. Nå i tiden etterpå har vi beholdt en del av tiltakene vi innførte for tre år siden, og det er sjeldent jeg må gi medlemmene tilsnakk. Vi vasker fremdeles utstyr etter bruk, og alle skal bruke håndkle og innesko. De to siste har i grunnen lite med pandemi og gjøre, men er fine tiltak mot svette benker og møkkete gulv. Vi kan dessuten rose oss med at ingen smitte kan føres tilbake til treningssenteret, til tross for at vi er pr def er et ubetjent gym. En annen fin effekt er at vi faktisk har superbra orden og er et «rent senter» på mer enn en måte. Jeg har trent på mange steder oppigjennom årene, og tør påstå at det er bedre orden hos oss enn flere av de betjente sentrene jeg har trent på.  At jeg har mange frivillige vakter gående som passer på er vel heller ingen ulempe.

Men nok sjølskryt. Pandemien fra Kina har jeg som sagt fått anledning til å følge på både nært og langt hold. Jeg har trofast fulgt alle pålegg og regler og holdt meg både isolert og vaksinert. Påska i fjor ble tilbragt her hjemme i selskap med en korona som vi i grunnen raskt ristet av oss. Koronarunde 2 fikk vi rett før jul. To dager med høy feber var i grunnen «greit», men da min bedre ¾ og jeg gikk en lang tur i romjula (hele 7 km) trodde jeg ikke jeg skulle kommet meg hjem. Nå har jeg riktignok vært gjennom mye det siste halve året etter utblokkering av kransarterier og alt som fulgte med, og jeg har blitt storkunde på apoteket. Men at jeg skulle bli satt så grundig tilbake fysisk og kognitivt var jeg ikke forberedt på. Nå er jeg utredet alle veier og heldigvis ser det ut til at hjerte og respirasjonssystemet fungerer slik det skal. Alle blodverdier er «framifrå», og etter at man har utelukket både det ene og andre antas det nå at jeg har «PACS – post-acute sequelae of SARS-CoV-2 infection» («fint» for Long Covid.). For det er slik man diagnostiserer det. Ved å utelukke alt annet som kan være sannsynlig. Min bedre ¾`s diagnose er enklere: «Nå følger du jo enda dårligere med enn før».

I følge forskning.no er det nå dokumentert en lang rekke kroniske problemer ved Long Covid. Vanlige symptomer er for eksempel utmattelse, pustevansker, søvnproblemer, hjernetåke og hjertebank, noe som matcher perfekt med mine. Og dette passer meg dårlig. Normalt har jeg et «rimelig greit» energinivå. Nå tusser jeg rundt her hjemme og har mer enn nok med meg selv. Heldigvis møter jeg stor forståelse og super oppfølging både hos arbeidsgiver, helsevesen, NAV og min bedre ¾. Det verste er likevel å gå her på 1/4 maskin og bruke 4 ganger så lang tid på alt mulig. Jeg har vært ulidelig frustrert, men prøver å være pragmatisk til det hele. Selv om det dukker opp tanker om både det ene og andre når man ikke vet hva man skal forholde seg til, så forholder jeg meg nå til Long Covid. For min del betyr det at jeg nå kan fokusere og glede meg over det jeg faktisk «får til» i stedet for å være frustrert over alt jeg ikke får gjort. Halvfullt glass, i stedet for halvtomt – ikke sant.

Men hjernetåke eller ei. Det er ikke verre enn at jeg nå klarer å glede meg over at jeg vil bli frisk og at jeg tross alt ikke går ørkesløs her hjemme. Og når det gjelder Kina, så håper jeg nå de kan bruke makta si på å kalle sin «gode venn» Putin inn på rektos kontor. Der har jeg selv vært mange ganger, og jeg mener da selv jeg var snill gutt etterpå. I hvert fall en stund.

Min bedre ¾ fryser. Og det har ikke har noe med strømpriskrisen å gjøre.

For det er strømpriskrise vi har. Ikke strømkrise. Strøm er det nok av. Vi er bare mange om kraftbeinet siden vi i all vår storhet deler med resten av Europa. Strøm altså. Grønn vannkraft. Solidaritet kalles det visst, selv om mange skjeller og smeller på Acer og alt som jeg ikke skjønner noe av. Og for å være ærlig skjønner ikke jeg heller hvorfor vi skal dele så mye at vi selv blir blakke som bankerotter alle mann når regninga kommer. Selv med strømstøtte. Til og med nå, når det øser ned og vannmagasinene er like fulle som engelskmenn på stranda i syden, går prisene opp og ned som frokosten 1. nyttårsdag.

Ikke er det så lett å forstå bensinprisen for tiden heller, men den leste jeg i hvert fall en forklaring på som jeg forstod: Kina står for 16% av verdens forbruk av fossilt drivstoff, og siden Kina har koronastengt for tiden så blir det mer til overs. Til oss. Og da synker prisene. I motsetning til strømprisene som stiger i takt med vannmengden i magasinene våre. Joda, innimellom prøver jeg virkelig å forstå alt sammen. Men som Bjørn Eidsvåg sier, «Eg e bare ein mann, som gjør så godt han kan, men eg får det’kje te. Det e bare sånn det e». Min bedre ¾ kunne lett skrevet under på det. Deler av det i hvert fall. Den biten om at «Eg ikkje får det te`». Resten må jeg nok stå for selv. Uten særlig støtte.

Det er jo mye jeg som mann ikke forstår, og øverst på lista troner kvinnen.
Vi menn forstår ikke kvinner. De er fra en annen planet. Og det hjelper jo ikke alltid å spørre heller. For vi skal jo forstå av oss selv. Det kvinner ikke skjønner er jo at det er et krav som i seg selv er naturstridig. Vi menn leser ikke mellom linjene. Vi liker klart språk og direkte tale. Og her må jeg ile til igjen, og si at klart språk og direkte tale ikke er det samme som skriking. Eller en stram rygg og nakke som svarer «ingenting» fra ansiktssiden når vi spør om det er noe galt. Psykologene snakker om «Kjærlighetsspråk» og at det er viktig. Det er det sikkert. Hadde jeg bare skjønt hva det var. Damegreier…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men altså. Jeg skjønner når mitt livs lys fryser. Selv jeg skjønner at det å tulle seg inn i pledd er et tegn på det. Selv om jeg selv sitter i bare trusa og gisper i 28 grader på hytta med full fyr i peisen bare noen få meter unna. En skulle vel tro at en fikk anerkjennelse for slike øyeblikk i full harmoni, men nei. Da får jeg påpakning for at jeg sovner (besvimer) i sofaen, mens hun selv troner lykkelig i en kokong med bare hårtustene stikkende opp som toppen på en lekker tacolefse. Samme er det her hjemme. Jeg kler meg gjerne sommerlig i shorts, mens min bedre ¾ sitter godt innpakket i minst ett teppe. Men til og med jeg skjønner når det blir kaldt, og da snakker jeg om den isnende kulden som kryper mot meg når det er noe jeg ikke har forstått som jeg burde ha forstått.

Men rett skal være rett. Nå er et faktisk slik at menn tåler «fysisk kulde» bedre enn kvinner. Den andre kulden skjønner menn lite av, men de fleste merker jo etterhvert når det er kjølig fra den andre siden av sengen. Og da snakker jeg ikke om de iskalde tærne som på død og liv skal tines opp på oss menn.

Men altså, man skiller på indre kroppstemperatur (kjernetemperatur) og hudens temperatur.
Mens den indre tempen er det velkjente ca 37 grader, så er huden ikke mere enn 28-33 grader. Det er nemlig slik at hvis huden var like varm som kjernetempen, så ville vi mistet varme mye raskere. Vi menn har generelt lavere hudtemperatur enn kvinner, og tåler derfor lavere temperatur før vi fryser.

Men fullt så enkelt alene er et ikke. Fett og muskler spiller også en rolle. Både fett og muskler isolerer – tenk bare på for eksempel seler med sitt tykke fettlag. Uten sammenligning forøvrig så forklarer jo det en del, bla at min bedre ¾ fryser mer enn meg. Hun har ikke like mye kjøtt på kroppen som meg takk gud. Blod og blodtype har ingen påvirkning på hvorfor en fryser, og varm- eller kaldblodig brukes bare om dyr, for eksempel fisk. Det er flere faktorer også som kan spille inn på hvorfor en fryser, for eksempel sykdom, kroppsstørrelse, jernmangel og dårlig blodsirkulasjon. Men på det jevne er det altså slik at kvinner fryser lettere enn menn, og tynne fryser mer enn…. eh, de med mer underhudsfett eller kjøtt. Eldre både fryser mer og blir varmere fordi reguleringsmekanismen svekkes med alderen.

Ingen krise med andre ord, men i disse strømpriskristider er det jo likevel en ekstra faktor når mannen lufter og fyrer for livet og kråka, mens 3/4ene fryser. Noe som på sin side igjen uvegerlig åpner opp for annen og en mer familiær strøm-krise: «Informasjonsstrømkrisen. Altså når strømmen av informasjon (stort sett enveis) ikke når frem fordi mottageren (jeg) ikke forstår, eller i det hele tatt får med meg at det strømmes (leser mellom linjene). Enkelt kortet ned til det skjærende «Lukk vinduet, ser du ikke at jeg fryser». Med store bokstaver.
Og da blir det kjølig for far også, for den kulden som kommer strømmende da merker til og med jeg.
Ikke er det strømstøtte å få heller.