Alle har en historie å fortelle.

Ja, alle er kanskje ikke like spennende, men jammen er det ofte man får greie på mye rart når man spør. En må bare tørre å være litt interessert i folk. Være litt nysgjerrig.

De aller fleste liker jo å fortelle om seg selv, særlig hvis det handler om noe de har prestert, eller om noen andre i familien har utmerket seg i en eller
annen retning. Alle familier har en de er stolt av. Eller ikke. Min gode venn Jan Sverre var politistasjonssjef og
hadde en bror som var avholds. Jan Sverre kaller han familiens sorte får.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For min egen del har jeg aldri prestert noe som helst. Aldri har jeg vunnet noe, og har jeg utmerket meg på
noe vis, så var det strengt tatt ikke mye å skryte av. Sett i et retrospektivt lys kunne jeg nok fylt en bok med alt
det rare jeg har gjort, og det hadde nok blitt noe å le av. Mye å bli overrasket over, og enda mer å riste på hodet av. Men det må nok vente til noen dør. Meg.

Men andre har historier å fortelle. Havforsker Alf og jeg har barn i samme klasse, men har vel egentlig aldri snakket noe særlig sammen. Uten grunn tror jeg nok, men det har liksom aldri blitt sånn. Annet enn slike
tilfeller som den gangen våre to poder barket sammen første skoledag og havnet på rektors kontor. Der har
jeg jo selv vært mange ganger, og jeg kommer aldri til å glemme rektor Berge.

Men i hvert fall. Alf leverte Ask til overnatting hjemme hos oss og vi ble stående å prate på trappa i kveldssola.
Hva gjør en særping her i Arendal, havforsker med doktorgrad og greier? Joda, joda, sånn og slik og riktig
hyggelig hadde vi det på trappa. Så kommer historien om NM-gull i seiling og en brå overgang til en
tippoldemor som var fra fin familie, skipperdatter, og forelsket seg i en vanlig dødelig fisker.

Men Tipp-tipp-oldefar skulle ikke ha noe av at datteren menget seg med allmuen og tok resolutt med datteren på en tre-års jordomseiling for å få henne på bedre tanker. Rosinen i pølsa er likevel at jenta skrev dagbok på omseilingen.
Den har Alf lovet å sende meg. For en historie.

Tom hadde en tippoldefar han også. En finnlandssvenske som het Grankvist til etternavn. Da han krysset
dammen til Amerika for å søke lykken mente han at Grankvist ikke vare særlig tiltrekkende. Han ville
amerikanisere det, men Grankvist klang åpenbart ikke godt nok. Og riktig stusselig var det også å hete bare
en simpel kvist. Så svensken klemte til og byttet navn til Woods. En hel skog, ja. Intet mindre.

Jeg ble sittende med nederlenderen Eirik på skoleplassen på 17. mai. Eirik er en veldig hyggelig og omgjengelig fyr, så det var ingen sak å spørre hvorfor han satt her i Norge med norsk kone og tre barn. Før vi rakk noe mer kom hans mor, og jeg spurte høflig om hun snakket norsk, eller om jeg skulle børste støv av min rustne engelsk. Hun smilte godt og sa hun var norsk, og da ba jeg pent om å få hele historien.

Altså, hun og mannen flyttet Nederland til Norge, og alle de voksne barna fulgte med. Og, de som kom fra minus 4,5 m under havet kjøpte intet mindre enn et høyfjellshotell på Ål, 1000 moh som de drev i noen år. Hotellet er solgt, og nå jobber
han som ambulansearbeider her i Arendal. Slikt kan det bli bok av, spør du meg.

Selv kunne jeg vel skrytt av at min egen bror har bronsemedalje fra VM i bart, for det syns jeg egentlig er
ganske stilig. Min kjødelige tremenning har gull fra OL i München (jeg har aldri møtt`n), min mors onkel Fridtjof
emigrerte til Astoria i Amerika. Familien er full av bønder, byggmestere, sykepleiere, diverse pedagoger, post ansatte, ingeniører, frisører, og minst en journalist. En fjern fetter startet restauranten «Festsus» ettellerannet sted, og jeg har vel alltid tenkt at familiens sorte får er meg. Vi er en ganske bra gjeng og et ganske fint gjennomsnitt tror jeg nok.

Men den beste historien sparer jeg til en annen gang. Den er om hvordan Gunnar Ogwyn fikk navnet sitt.
Ogwyn altså. Det er en rørende og aldeles fantastisk historie om krig, elendighet og vennskap som er verdt å
fortelle

Nå har jeg vært på Stange. Stange i Innlandet. Det er langt unna det, for en som på det jevne har en aksjonsradius på max 8 mil.

For normalt er jeg sjelden lengre unna enn 8 mil hjemmefra. Mitt normale nedslagsfelt, med Arendal i sentrum, er Kristiansand, Åmli, Kragerø. Ikke det at jeg er en heimføing, for jeg liker å være på tur innimellom. Det vil si, jeg syns selve reisinga er pyton. Det som er fint er å komme fram dit man skal. Reisetid er dødtid. Med mindre jeg kam lese i ro og fred, men likevel. Jeg ER ikke flink til å sitte stille. Det er noe som dør noe inni meg på flyplasser. Heldigvis er jeg alltid med meg min bedre 3/4 på flyplasser, og hun har stålkontroll. Eller, når sant skal sies så er det jeg som er med henne.

Nå har jeg altså vært på reise igjen. På seminar. Ja, ikke sånn «bo-på-hotell-og-bare-å-sitte-å-glede-seg-til-lunch-seminar», men et frivillig seminar om noe som virkelig interesserer meg. Og denne gangen skulle jeg bidra selv også. Ikke var vi så mange heller, noe som passer meg fint – introvert som jeg er. Kun to. Norges beste buemaker og meg. Og før andre buemakere blir dødelig fornærmet, så holder jeg på påstanden om at Eirik Diserud er landets beste på langbuer og flatbuer. Verdensrekordholder er han også, med et pilskudd på 395.8 m med en Engelsk langbue av ett stykke tre (altså heltre, ikke laminat). En jypling på bare 30 år i livet, men en håndverker av dimensjoner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sjelden (aldri) har jeg gledet meg så mye til et seminar som denne helgen. Det er ALLTID noe å lære, og når man får privatundervisning av den beste, så er det bare å ta bomullen ut av øra og putte den i kjeften. Og siden Eirik er ener på buemakling, så lærte jeg mye. Noe av å se på han, noe ved å lage en bue under hans kyndige veiledning. Sånn sett var det også fint å få bekreftet at jeg kan mye, men det er alltid, alltid, noe (mye) å lære.

Det fine med dette seminaret var også at vi delte på det. Eirik strever med motivasjonen for trening, og like raskt som en kolibris vingeslag var rollene snudd på hodet. I kofferten hadde JEG med en treningsbenk og litt annet snadder. I tillegg til glassperler og annet juggel selvsagt, som jeg tok med for sikkerhets skyld. En vet jo aldri, men her langt inne i innlandet tenkte jeg det var best å være forberedt på det meste hvis (når) lokalbefolkningen flokket seg rundt bilen.

Eirik og jeg ble venner i rakettfart. Ikke så rart, for han er som snytt ut av nesa på meg. Han er akkurat slik jeg var på hans alder. Bare mer reflektert (han altså). Det er ikke galt å si at han er en gammel rampegutt som har fått orden på livet. Men tunga på vektskåla for meg er at han er smart nok til å reflektere grundig over livets utfordringer. Han er også lik meg også på den måten at har han fått respekt for noen, noe som sitter langt inne hos oss begge, så er han villig til å lytte. Egentlig var dette en helg som kunne bydd på store utfordringer når verdens desidert mest rastløse, utålmodige apekatter skulle lære og lære bort. Men når vennskapet er solid og fundamentert på bunnsolid gjensidig respekt vil det helst gå bra.

Helgens utbytte ble akkurat slik det skulle. Jeg fikk laget en super bue av Barlind, og reiste i tillegg hjem med to buer signert av mesteren selv. «Du er jo så gla` ti` flatbuer, og denne flatbuen ta` alm har je skutt 350 meter med. Hvis du vil ha den, så er den din.» Vel… jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men jeg er ikke idiot heller. Eller som en gammel kollega sa en gang: «Døh, jeg er ikke født iddiot jeg, altså». Selvfølgelig sier man ja takk til en håndlaget bue av en mester i faget, og som ikke det var nok fikk jeg i tillegg med meg en nydelig laminert langbue av Gullregn og Alm. Eirik fikk treningsutstyr som han kan bruke hjemme de ukene han har ungene, og grundig gjennomgang av et spesialtilpasset treningsprogram for han, for boksing og bueskyting (han trekker hinsides tunge buer, og vil gjerne trekke enda tyngre). Jeg tok i alle fall med meg tre fine buer hjem, og mye ny kunnskap. Eirik sier selv han fikk treningsgleden tilbake og er støl på steder han ikke visste eksiterte.

Nå gleder meg til sommeren når vi skal trekke tunge buer utendørs igjen. Har han fulgt opplegget så skal han kunne trekke enda tyngre buer enn før, og kunne stå enda bedre i bokseringen. Men det må han fikse selv. Akkurat slik jeg skal hjem å gyve løs på nye buer med et større og bedre repertoar.

Jeg var på et seminar en gang, hvor en av deltagerne (ei gammel kjerring på min alder) var der for å «kaste glans» over oss andre. «Jeg er ferdig utlært jeg, men kan vel alltid bidra med noe til dere andre», sa hun med jevne mellomrom. Nå var jeg passe irritert på vedkommende fra før, og kanskje en smule «lite åpen», men sannelig er det sant som det er sagt:
Når du tror du er ferdig utlært, så du ikke utlært, men ferdig.

“Det var en stri tørn sist gang“, sa Fredrik.
Han og jeg slo følge den siste biten inn til treningssenteret.  Han så likevel litt fornøyd ut der vi møttes på skoleplassen. De rundt oss visste nok ikke helt hva de skulle tro, og de tre ungdommene som var på samme vei som oss smilte konspiratorisk seg imellom. «Ja, etter den øvelsen jeg viste deg» ilte jeg til for å oppklare det hele i en fart før ytterligere misforståelser kunne oppstå. «Ja, den var tøff», repliserte Fredrik der vi tusler ned trappa til treningssenteret.

For det var jo selvsagt trening det handlet om. Han var støl bak, i gluteus maximus rett og slett. Men jeg kunne ikke dy meg for å erte han litt likevel, og ga han høylytt det glatte lag inne på gymmet for at han kommer med uttalelser som antyder at han og jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i den delen av kroppen som begynner der ryggen mister sitt gode navn og rykte. Nå var det ikke så mange der, det var vel bare oss to og de tre nevnte ungdommene, så min forurettede utskjelling av Fredrik gjorde ikke annet enn å skape god stemning – noe som også var meningen. Og det var ikke verre for Fredrik enn at han takket ja til tilbudet om å ta dagens økt sammen med meg.
Senere i økta strevde Fredrik litt med en låsering for vektstengene, og utbrøt frustrert «slapp i ringen denne her, altså». De tre ungdommene flirte godt da. Herlig! God stemning!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og jeg liker når det er god stemning på gymmet. Jeg slår gjerne av en prat med medlemmene, og erter litt på dem. Særlig når det er testosteron-tung stemning borte ved frivektene og øvrige medlemmer på gymmet holder seg langt unna.
For sånne flokker med ungdommer blir fort veldig dominerende. De er høylytte, tar mye plass, og er skyhøye på seg selv – veritable vandrende testosteronbomber. Men selv om de er skumle for øvrige medlemmer, så er de greie gutter som bare må settes på plass litt. Så jeg durer bort til dem og erter dem litt før jeg spør hva de skal «trene i dag». De er jo alltid så mange at det er noen som står og venter (les henger), så jeg spør gjerne om jeg skal hente et ullteppe så de ikke fryser. Eller tilbyr dem hjelp fra en av jentene som trener litt bortenfor hvis vektene er for tunge til at de klarer å sette dem skikkelig fra seg. Og det er så mye lettere (og hyggeligere) å minne dem på håndkle, innesko og alt det der når en har innledet med litt godmodig erting. (Dessuten har jeg fått markert hvem som er sjefen for den som skulle være i tvil om det). Belønningen er god stemning og ungdommer som faktisk spør om hjelp eller tips til øvelser, og det setter jeg pris på. Det er nok av de som har sett videoer av oljeglatte solbrune muskelberg på youtube, og har funnet treningsprogrammet til Mr. Universe og tror det er bare å gyve i gang med det.

Joda, på gymmet har jeg rimelig bra kontroll på det meste og de fleste, men hjemme er det ikke like lett å være morsom. Ikke for det, vi har da stort sett god stemning og det hender da at jeg høster et smil fra min bedre ¾ i ny og ne. Det skjedde her om dagen, faktisk. I et rutinepreget hverdagsliv uten allverdens krumspring glir man jo inn i roller, og hjemme hos oss kan man nok kjenne igjen noe (mye) av kjønnsrollemønsteret fra «gamle dager». Men misforstå meg rett, jeg har ikke en hjemmeværende kone som oppdrar barn mens jeg enten er på jobb, treningssenter eller fylla. Hun er en meget selvstendig dame som ikke lar seg pille på nesa. Utover det er det hun som (er) hersker inne. Jeg hersker ute, bak boden og tar ellers tak i bilrenhold, støvsuging, rydding etter måltidene hun steller i stand og gjør ellers det jeg får beskjed om. For hun har stålkontroll på familiens gjøren og laten. Det har ikke jeg.

Men det hender da jeg blir dratt inn i hverdagslige avgjørelser, eller aller nådigst blir konsultert når det gjelder huslige ting, og her om dagen kom det spørrende over kanten av telefonskjermen; «Du har Kid interiør… og så har du…..?

Og jeg prøvde virkelig, tenkte meg om i flere sekunder. Tenkte at her har jeg sjansen til å imponere. Men sørgelig nok (eller kanskje heller heldigvis…) er mine referanser (og preferanser) temmelig langt unna interiørbutikker.

«Claas Ohlson, Biltema og Jula», sa jeg.

Det var da hun smilte.
Og til og med hektet på «Nå var du faktisk morsom»

Tommel opp for nærbutikken.

Denne oasen for treff med naboer, bekjente, nære- og perifere venner.
Ja…. og mat.

Men min bedre ¾, Regina, er ikke alltid like begeistret når hun sender meg dit på oppdrag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

«Nå kommer du rett hjem. Vi har ikke tid til at du skal prate med alle du møter.
Og du skal ikke handle noe annet enn det som står på lista».

Og bare for å ha sagt det med en gang
Hun er hverken urettferdig eller spesielt streng.
Hun er klok av skade.
For på nærbutikken koser jeg meg.

Jeg følger alltid samme mønster på nærbutikken.
Hvis jeg ikke møter kjente allerede ved inngangen, kaster jeg først et raskt blikk på kassene for å se om det eventuelt står noen kjente der, hilser på eventualitetene og defilerer raskt forbi grønsakene mot brødhjørnet.

Der plukker jeg gjerne opp noen brød, uten frø for det liker ikke ungene (Jeeezzz…), før jeg rusler ned min favorittdistanse langs den innerste veggen, mellom kjølediskene med kjøtt og pølser.

Det er også gjerne her jeg møter kjente. Mellom alle hyllene med tørrvarer er det dårlig plass, men her midt i «Hog-heaven» er det plass til å støtte hoftene mot en kjølediskkant, legge armene i kors og slå av en prat.

En “kjapp prat”

Og mens man står der kl 16.30 på den meste strategiske plassen mellom middagsråvarene går den ene etter den andre forbi.
Jeg kan stå der lenge og slå av en kjapp prat. For det er det det blir i nærbutikken. En kjapp prat. «Heisann, hvordan går det»? «Jeg har det som fortjent» pleier jeg å si, og rister på hodet. «Såpass ja?. Og så går praten.
Problemet er at jeg gjør det med så mange.

Melk går det mye av

Videre går jeg forbi pizzadisken og pølsebrødene, leverpostei, kaker, syltetøy og makrell i tomat. Lite å dvele ved her, så jeg går som regel rett bort til melken.

Det går mye melk, så det kan jeg uten konsekvenser ta noen liter av.

Takk for sist

Videre oppover går jeg forbi frossengrønsakene. Lite kjentfolk her også, men oppe ved kjøttpålegget pleier det gjerne å stå noen.

Rundt hjørnet og ned forbi bakevarene møter jeg gjerne de jeg akkurat har snakket med ved kjøttet.
Og dette er alltid litt merkelig. De fleste vet ikke helt hva de skal si til en de akkurat har pratet med, så stemningen er litt unnvikende.

«Takk for sist», pleier jeg å si. Det løser som regel opp den litt kleine stemninga og vi kan rusle videre uten å være redd for å møtes enda en gang.

Hyllene med krydder, glutenfritt og Toroposene går jeg raskt forbi. Lite eller intet av interesse her.

Egg inneholder alt du trenger. Bortsett fra c-vitamin, da.

Lenger nede, rett ved døra til lageret er det egg og her rasker jeg gjerne med meg en kartong.

Teller alltid litt på knappene for Regina vil ha de rosa eggene, mens jeg tar de blå billige. Vi krangler litt der…

Lyspærer og snacks

Nå er jeg inne i de mindre interessante deler av butikken, bleier, lyspærer, vaskemidler, før jeg runder ned mot øl, mineralvann og snacks. Nå sliter jeg litt, særlig hvis det ikke er fre- og/eller lørdag. Er det derimot fre- og/eller lørdag kan jeg med god samvittighet og dårlig skjult triumf putte noe syndefullt ned i handlekurven. Etter å ha testet ut alle varianter av salt snacks, mange, mange ganger, vender jeg stadig tilbake til vanlig salt potetgull. Helst Kims.
Og cashewnøtter, Taffelsticks, Ostepop, bacongull og popcorn.
Og peanøtter. De billige, for de er best.

Så kommer det…

Jeg pleier å stoppe litt rundt neste hjørne. Et lite hvileskjær før jeg trekker pusten og går forbi dorullene og inn i sjokoladeavdelingen.
Mekka.
Gjerrige meg som er opptatt av pris driter en lang faens mars i kiloprisen på sjokolade.

Det jeg sparer inn på andre ting svir jeg glatt av her.
Men ikke hvis det ikke er fre- og/eller lørdag.
Da klarer jeg stort sett å mobilisere den motstandskraften som trengs.

Er det derimot fre- og/eller lørdag plukker jeg trassig alt jeg mener jeg trenger for å overleve helgen og fyller kurven med drit.

Best å late som ingenting

Og det er også gjerne her det andre store treffpunktet i butikken er.
Bortsett fra at her i syndens pøl er ikke folk så opptatt av å slå av en prat.
Tvert imot.
Jeg har til og med blitt fortalt at enkelte rømmer sjokoladeavdelingen når jeg dukker opp.

Men de fleste får store øyne da de ser hva jeg har i kurven.

«Spiser DU sånt»?

«Ha ha, ja dere skulle bare visst hvor mye drit jeg stapper i meg».

«Ja, du kan vel spise hva du vil, du?»

«Nei, det kan jeg virkelig ikke. Det er samme regler for meg som for alle andre.
Jeg er underlagt de samme naturlovene. Det er kalorier inn, og kalorier ut.»

Finalen

Ved kassen er det siste sjans til å ta med seg de nødvendige kalorier, men tyggis, pastiller og Yoghurtnøtter er av liten interesse for meg.
Jeg er da en mann med prinsipper.

Det blir gjerne en liten kjapp og hyggelig prat i kassen også, før jeg reiser hjem til en utålmodig Regina som etter hvert har gitt opp å tro at jeg bare kommer hjem bare med det som står på handlelista.

Og hun har skjønt at å sende meg på butikken er en risikoøvelse hvis det haster.
For på nærbutikken har de alt jeg trenger.
Mat også.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du like og følge Facebook-siden min,
«Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler
E-post sendes til [email protected]

…..and Action

Jeg er spent når jeg ruller opp mot lokasjonen.
Tom Skal avgi ed i Ghana, og jeg vil tro at det er et godt stykke unna Odderøya i November. Jarle møter meg på utsiden og har bilen full av uniformsplagg og stash.
Oppe på loftet på et lagerbygg hilser jeg på regissøren som vagt forteller at jeg skal være med på fire scener.

«Jaja», tenker jeg.
«Det ordner seg vel, og jeg får vel instruksjon etter hvert».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Loftet rigges til og blir til Kapteinens lugar, kameraer settes opp, lys rigges og vi setter i gang.

Scene 1
“Kjernekar/Hofmann” en av flere høytidelige vitner som taust overværer at hovedpersonen, unge Runge, forfjamset blir forfremmet til 3. styrmann.
Det skytes film fra alle kanter, og etter en times tid er Regissør Ole fornøyd.
Jeg også, for ryggen verker. Hverken den eller jeg liker å stå stille så lenge, men som gammel Gardeofficer holder jeg ut.

Man må jo lide for kunsten.

Scene 2
Det er storm og i Kapteinens lugar er stemningen trykket.
Båten er på veg mot forlis og Kapteinen rydder bordet, legger frem kartet og deler ut sine ordre. Vi svaier i utakt og skyter scenen på nytt og på nytt. «JA, KAPTEIN», brøler jeg for 11. gang og vi er ferdige.

En stor scene med kanskje tidenes (så langt) beste replikk.

Scene 3 (som egentlig er langt foran scene 2 i handlingen)
“Kjernekar/Hofmann” er i sitt hittil største ess.
Unge Runge skal samvittighetsfullt telle inventaret i båten, og «Hoffmann» kontrollerer.
For «Hoffmann» er en skikkelig bedriten byråkrat av natur og er vanskelig å tilfredsstille.

Vi skyter mange ganger og jeg får virkelig finpusset min misfornøyde brumming.
Svenn kommer til å takke meg for dette senere.

Scene 4
En alvorstung scene hvor Runge måler opp dagsrasjonene til slavene under dekk.
Hoffmann følger alvorlig med. Stemningen mellom de to er betraktelig bedre og stemningen er til å ta og føle på da Hoffmann reiser seg høytidelig, legger en faderlig hånd på unge Runges skulder og sier
«Dette er vel utført arbeide, Runge».

Det hele blir rørende vakkert når unge Runde takknemlig repliserer
«Det er ikke vanskelig når man har en så dyktig læremester».

Scenen toner ut med at Hofmanns dystre, men mandige ansikt lyser opp i et smil der han fornøyd setter armene i siden og ser etter sin læregutt som vimser ut døren med rasjonene til de ville under dekk.

Scene 5
Kveldens desiderte høydepunkt og “Oscar-moment” er når Runge teller opp èn (1) hatt og lurer på om han skal inventarføre den eller om Hoffmann vil ha den, og Hofmann stirrer på han med verdene tommeste og uforståelige byråkratblikk.
Skjønner hverken den eventuelle spøken eller om det var et forsøk på bestikkelse.

Scenen filmes om og om igjen fra alle mulige vinkler.
Får ikke nok.

Konge!
Det blir Oscar.
Garantert!
«Kjernekar» er klar for Hollywood

Jeg takker for meg, skifter og drar hjem til min bedre 3/4, Regina, og håper Svenn har klart seg alene.

Tryk her og faa et glimt “Behind the scenes”…

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du like og følge Facebook-siden min
«Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler
E-post sendes til [email protected]

Vel, ikke helt.

Men jeg skal være stjernen i en spillefilm.
Vel… ikke helt det heller.

Men film blir det, og jeg skal være med.
Ikke akkurat hovedrollen.
Men nesten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Hei du 🙂
Vil du være skipsoffiser på slaveskipet Fredensborg ……altså filmen som vi lager nå?
Den skal vises på NRK i 2020. 
Vi skal spille inn til uka i Kristiansand.
Tom skal avgi ed som ny kaptein på skuta i Ghana.
Så trenger vi noen flere skipsoffiserer som statister som overværer den høytidelige stunden».

Statist My Ass.

“Dette må jeg bare få til”, tenkte jeg og tok noen raske telefoner.
Jeg har både gruppetimen min og trening med Svenn på onsdager, men altså…
Dette er stas.

Fredrik tok gruppetimen for meg, og Svenn får jeg bare rekke etter innspillingen.
Hvis ikke får han klare seg selv. Dette er viktigere.
Mye viktigere.

Vi snakker Røde løpere og «God kveld Norge, Taco og «Kjernekar» på lørdagskveldene heretter.
“Oscar” og “Walk of fame”.
Master and Commander, Russel Crowe, gå hjem og vogg.
Ship O`hoi.
Nå skal «Kjernekar» blir filmstjerne. 

Godt jeg har begge beina godt plantet på jorda i hvert fall….

«Det er bare å finne frem et kamera, så kommer han».

Jepp, sånn er det.
For slikt syns jeg er lidderlig moro.
Og jeg har, i all beskjedenhet, vært både i avisa og på Tv flere ganger.
Til og med «God Morgen Norge» med Vår Staude og en vimsende Finn Schøll ute i gangen.
Det var i 2012 da jeg ledet en ekspedisjon med unge funksjonshemmede langs Nidelva. En uke med en herlig gjeng. «No Limit» het ekspedisjonen og var en lokal utgave av Lars Monsens «Ingen grenser».

Men det er en annen historie.
Som jeg kan fortelle senere.

For nå skal jeg kle meg ut og spille skuespill igjen.
Er en stund siden sist jeg var med på noe slikt, men dette gir meg energi.
Stor Stas.

Barnslig?
Ja, helt sikkert.
Men det driter jeg i.
Jeg koser meg med skuespill, tant og fjas.

Og uansett er dette en artig ting å være med på som krydder i hverdagen.

Snakk om å kle rollen

Jeg har trent Svenn i noen måneder nå, og han er ikke i tvil.

«Passer bra». At du skal være offiser på et slaveskip er helt i tråd med sånn du er med meg.
Jævla slavedriver», smiler han.

Vi snakker midten av 1700 tallet og på jobb spankulerer jeg rundt på kontoret før jeg drar.

«Lår Båtene», brøler jeg og peker myndig på «Kollega».
«Å, er det rollefiguren din? Er det det du heter i filmen»? spør «Kollega».

«Javisst», sier jeg høytidelig og rekker høflig frem hånden.
«Båtene. Lår Båtene.
Gleder meg»

Så med alle forpliktelser ryddet unna, min bedre 3/4 Reginas velsignelse og fulladet batteri setter jeg kursen mot Odderøya og filminnspilling.

Eller «settet» som vi skuespillere kaller det.

Følg med, følg med. Part 2 kommer…

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du like og følge Facebook-siden min, «Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler
E-post sendes til [email protected]

Siden jeg har godt grokjøtt, og stelte godt med såret, var jeg sånn tålelig lappet sammen da vi satte kursen mot Kjevik en solrik, men litt kald sommerdag i slutten av juni. Det var stille i bilen. Vi hadde vel litt å tenke på begge to. 

Jeg var betenkt og lurte på når jeg skal slutte å fremstille grandiose tanker som bursdagsønsker.

Min bedre ¾ Regina var i enkemodus.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forberedelser

Vi møtte gutta i hangaren og gikk igjennom prosedyrene. 
Jeg lurte på om jeg kanskje hadde litt lite klær på meg, siden det blåste litt og vi skulle jo noen tusen fot til værs? Hadde bare en tynn treningsbukse på, og en tynn fleece over t-skjorta.
«HA HA HA, Om du kommer til å fryse? 
Det er det siste du kommer til å tenke på», gapskrattet gutta.

Ja, så da… var det bare å klatre inn i det lille, knallgule flyet og stige til værs.

Inni flyet spenner Gunnar meg på seg.
Som en 90 kg`s ryggsekk på magen. 

Og der sitter jeg med en fremmedkar gnudd inntil ræva i sikkert 20 minutter mens vi klatrer til værs i et bittelite gult fly og en motorstøy som ikke innbyr særlig til samtale.
Like greit egentlig for jeg har mer enn nok med meg selv der jeg sitter og skrur av alle innvendige knapper som har med skrekk å gjøre.

Vel oppe på 9000 fot eller så, får jeg klapp på skuldra og vi aker oss mot døra. En av de andre hopperne har allerede kløvet ut og henger i et stag med videokamera. 
Jeg er, faktisk, kald og rolig. Helt til vi sitter i døra.
Det vil si…til Gunnar, som jeg henger på, sitter i døra.
Jeg henger i løse lufta på utsiden.

Det var …. ikke noe særlig. 

Et herlig Fritt fall

Men jeg har bestemt meg på forhånd og har forbannet meg på at jeg skal være «til stede» under hele hoppet, spesielt frittfallet, før han åpner skjermen.
Og det klarer jeg

30 sekunder fritt fall.
https://www.youtube.com/watch?v=cj3wGlGJc-U&list=PLgDi5iLxeMI6pmYpbsTHLXBnelBELh720

Gunnar drar i snora.
Og FLAPP… der henger vi.
Som avtalt skal jeg får «ratte og styre» oss ned. 
Det var planen.

Nedturen

Men….
De gutta må ha fått inntrykk av at jeg er litt av tøffing, for dette er for tregt for Gunnar. 
Han napper til seg styresnorene og drar som besatt.

Og jeg blir dritkvalm.
På flekken.
Og forteller det øyeblikkelig til Gunnar, for denne følelsen kjenner jeg. 

Magen min og jeg har en lang historie bak oss, og vi er ikke venner når det svinger, enten det er i bil, båt eller karusell.
Eller fallskjerm.

«Du må bare få oss ned», sier jeg. «Dette kommer ikke til å gå over før vi er nede».

Og vi er fremdeles langt oppe.
Og Gunnar styrer oss forsiktig ned i store, store svinger.
Og jeg er dritkvalm.
Og prøver å henge så rolig som mulig. Ikke bevege en muskel.

Det går fint.
Trygt nede på bakken blir jeg liggende en stund i gresset. Kameramannen og en til kommer løpende og de er ivrige på om de har fått et nytt medlem?

Tror ikke det, nei.

Glad for at vi er nede.

Gunnar er lykkelig
«Du, æ ble kjæmpestressa når du sa at du måtte spy, for æ hoppa med ei dame en gang, og hu spøy over hele mæ. Midt i trynet på mæ»

Og min bedre ¾ Regina er glad for at jeg kom ned i live.
Heldigvis.

Vi takker av gutta, og feirer med å dra på IKEA.
Hun kjører.

Og mens hun er på IKEA sover jeg i bilen.
Og det gjør jeg resten av kvelden også.

Og gutta hadde rett.
Jeg frøys ikke der oppe.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du «like» Facebook-siden min, «Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/

E-post sendes til [email protected] 

Min bedre ¾ Regina er en kjærlig og oppmerksom kvinne som alltid legger mye i gavene hun gir

Så da jeg fylte 50, det er en liten stund siden nå, ble jeg som vanlig vekket med kaffe på senga. 
Ja, vanlig for bursdager, altså. 
Ikke ellers.

Og en stor konvolutt.
Spent åpnet jeg den, og dro ut arket med kjærlig hilsen.
Og et Tandemhopp.

«Tandemhopp, du…» smiler jeg og ser spørrende opp på Mitt Livs Lys.

«Ja, du har jo sagt at du ønsker deg det», stråler hun tilbake.
«Jasså, har jeg det», sier jeg. 
Inni meg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

«Jaha, når skal jeg hoppe», smiler jeg.
Tappert.

«Det er om tre uker. Alt er ordnet og vi skal møte fallskjermklubben på Kjevik».
«Jahaja, jaja da.. er det bare å forberede seg så godt en kan», tenkte jeg og takket pent.

Senere på dagen pakket jeg ut Rollerblades.

Det var jeg helt sikker på at jeg hadde ønsket meg, så de måtte testes på flekken.
Etter noen Bambirunder rundt kvartalet fikk jeg sånn noenlunde kontroll på de vannvittige kulelagrene og kunne legge ut på tur.

Turene ble stadig lengre og etter hvert fikk jeg god fart. En 2 mils tur var helt greit med en snittfart på 16-18 km/t. Maxfarten er forresten betraktelig større, lett over 50 km/t. 
I nedoverbakker.

I en slik bakke kom jeg susende mot noen unger i undergangen ved Asdal i et vanvittig driv. Med kun shorts og hjelm på, i sikkert 35 km/t, så jeg med en gang at jeg ikke ville rekke og stoppe.
90 kg i full fart er ikke til å stoppe sånn umiddelbart. 

Man er som et tankskip. For å stoppe må man enten gå på et skjær, eller bruke maaaaange meter.

Og siden ingen av delene var aktuelt prøvde jeg plan C. 

Svinge krapt til venstre mot Nedenes. 

Så dermed, i en tornado av bar hud, armer og bein, staver og skøyter gikk jeg kast i kast mot undergangen (!), i ett med asfalt og grus. Og stoppet rett foran ungene. 
I en sammenfiltret haug av meg selv.

Ungene var selvfølgelig meget bestyrtet. «Har du det bra»?
«Joda, det går fint». 
Jeg børstet av meg det verste og konstaterte at det hadde gått sånn tålelig bra. 
Riktignok et realt godt gammeldags skrubbsår, digert (som et A4-ark), nedover venstre hofte og lår, men bortsett fra det bare litt småtteri på nevene.

Så jeg fullførte turen til Fevik og snudde der.
Undergangsungene var borte og hjemturen gikk uten ytterligere dramatikk.

Har dere noen gang dusjet med skrubbsår?

Kan dere huske den følelsen når vannet treffer huden? 
Rettere sagt mangel på hud?
Joda, det er akkurat like ille som da vi var små. 

Ikke mye trøst å få
For det svei like jævlig når mine bedre ¾ Regina fikk se vraket som haltet opp trappa med et åpent kjøttsår. Hun var ikke særlig imponert over mannen som skulle hoppe tandem om bare noen få dager.

Det ble noen dårlige netter ut av den turen. 

På gjesterommet.

Del 2 kommer.

Følg med følg med.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du «like» Facebook-siden min, «Kjernekraft» min https://www.facebook.com/kjernekraft1/

E-post sendes til [email protected] 

Jeg tåler en smell og er ganske tjukk i huet..
Men ikke inni. Håper jeg.
Det skulle tatt seg ut.

Derfor bruker jeg hjelm.
Ja, når jeg sykler, altså. Ikke ellers
Det skulle jaffal tatt seg ut.

Underkjølt regn er noe forbaska dritt, for i dag vælva jeg igjen. 
Sykkelen og jeg sklei som to Disney-figurer nedover gata og rett inn i naboens hekk. 
Fy flate, skada meg skikkelig. 
 

Godt jeg kan førstehjelp.
Godt vi har solid med førstehjelpsutstyr på jobb.
Røde Kors, ass. Tommel opp.

Møtte heldigvis ingen biler.
Da spørs det åssen det hadde gått.
Hadde blitt sykehuset igjen, da vettu. 
Åsså nå a`… rett før Jul og allting.

Bruk hjelm alle sammen.
Tenk om vi mistet deg.
Det skulle tatt seg ut.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du “like” Facebook-siden min https://www.facebook.com/Kjernekraft

E-post sendes til [email protected]  

Aktivitet og trening er så mangt, og det er viktig å prøve nye ting. 
Jeg er åpen for det meste og nysgjerrig som jeg er, så ville jeg prøve Yoga. 

Det var i det minste en hel masse sol-, måne- og kattehilsener, hunder og tvinning av armer og bein. 
Alt foregikk stille og rolig. 
Veldig stille og rolig. 
Og verdig. 

Vi var 6 stykker.  
5 damer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og meg.

Og instruktøren som jeg kjente godt. 
En instruktør som tar jobben sin meget alvorlig, og jeg vet at i sånne timer som dette er det ikke rom for tull og latter. 

Så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. 
Hundet og kattet meg rundt på gulvet etter beste evne. 
Sol- og månehilste på verden, og tvinnet armer og bein rundt meg selv. 

«Pust rolig». 
Ja – det er lett når en prøver å tvinge kanskje verdens stiveste kroppsdeler inn og ut av komplett umulige posisjoner.  

«Triangler», «Utvidete trekanter», «Krigere».  
Utfordringer som overhodet ikke var innen rekkevidde. 

Men jeg gjorde mitt beste. Det skal jeg ha.  
Fulgte med på instruktøren. Fulgte ordre. 
Gud i himmelen, noe så stivt og hjelpeløst. 

Men ikke en lyd. Her tar vi yoga på alvor. 
Og jeg strevde. Stiv som en stokk. 
Vondt var det òg, men jeg klønet rundt på gulvet etter beste evne. 
Til jeg følte jeg satt i en Gordisk knute. 

Så «Treet». 
Jeg er fullstendig ødelagt i lemmer og ledd etter alle umulighetene jeg har blitt satt til. 
Til og med «Treet» er umulig. 
«Er du stiv?», kommer det halvkvalt over gulvet. 

De er høflige rundt meg, det skal de ha. 
Men når selveste instruktøren ikke klarer å holde seg lenger, så bryter det ut en panisk høflig, undertrykt fnising. 
Da falt jeg.
Eller veltet, egentlig….
 

Jeg burde drevet mye med Yoga, så stiv som jeg er. 

Det kommer nok ikke til å skje. 

Men jeg prøvde. 
Det skal jeg steike ta meg ha. 

Fikk både trøst og skryt etterpå. 
Og kaffe.

Trengte det. 

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du “like” Facebook-siden min https://www.facebook.com/Kjernekraft 
E-post sendes til [email protected]