Jeg har vært så heldig å være tilhører på noen av Per Anders Nordengen sine foredrag. Han har mange fine betraktninger på mye og mangt og legger ofte merke til ting som vi andre lett overser. Med glimt i øyet betrakter han oss verdensborgere sånn litt fra sidelinja. Blant flere ting snakker han om den gangen han var på besøk hos noen som hadde ny leilighet. Han kjente ikke disse menneskene så godt, og de var veldig opptatt av sin nye bolig med en formidabel utsikt. Riktig så stolte var de over dette symbolet på suksess – de snakket ikke om annet enn den fine utsikten. Så mye at Per Anders i sitt stille sinn tenkte «Utsikten er fin den, men hvordan står det til med innsikten»? Et tankekors for noen og en hver?

En annen ting han har tenkt mye på er at ungdom, dvs ten-åringer, bør ha et skilt rundt halsen hvor det står Under ombygging. Det er jeg overhodet ikke uenig i. Det kunne også (eller like gjerne) stått Ute av drift, for skal man tro på forskning.no (og det skal man jo) er det et faktum at det foregår en grundig opprydding i toppetasjen i tenårene. Min gode venn og lege Dr. Hans Petter forteller at studier, Pet-scanning, viser at alt går i loop hos ten-åringene, og vanskeliggjør (i beste fall) at teori og beskjeder fører til konkrete handlinger. Så samme hvor mange beskjeder du trer ned over hodet på husets hormonbombe, så skjer det ikkeno`. Selv om det virker som det går inn og til og med bekreftes mottatt, så evner ikke «Hormonella Petronella» eller «Sur-Pompel og – Pilt» å omsette det i praksis. Det forklarer jo det meste og kan gi en viss forståelse, men det betyr jo ikke at en skal la de være fredet for alle ønsker, håp og krav om et snev av anstendig sosial samvittighet, oppførsel og samhandling med oss andre (les voksne).

Per Anders startet et av sine foredrag med Javel. Han hadde vært i Kristiansand en tur og merket seg at det sier man her. Javel. Han startet med å holde oppe et blad, et magasin som het, ja – nettopp, Javel. Språkskolen prater om Ja vel. Det brukes som konstatering, at vi har oppfattet noe. (Eller ikke?) «Vi må dessverre utsette bussturen.» «Ja vel!» Sagt med spørrende, stigende tonefall uttrykker vi at vi vil vite mer. «Jeg har noe interessant å fortelle.» «Ja vel …?» Synonymordboka har ingen erstatning for Javel, kun en bøtte med erstatninger for ja vel, som for eksempel tja, ja og motstykke (?). Språkrådet sier bombastisk at man skal skrive Ja vel.

Men altså, kjære Språkråd, Språkskole og synonymordbok. Som utvannet Trønder og klimaflykting på 24. året kan jeg fortelle dere at Javel rommer så uendelig mer enn det gørr kjedelige ja vel. Javel er et eget ord, samme hva Språkrådet sier. Javel er så viktig at det til og med har en egen skulptur hengende på bergveggen bak «Kilden». I dagligtalen bruker vi gjerne Javel i stedet for hei, hallo, ha det, end of discussion. Men, altså,  man sier ikke Javel til en bekjent som bare passerer på gata. For min del sier jeg da hei hvis jeg hilser først, og hallo hvis jeg er heiet på av den andre først. Javel er innledningen, eller avslutningen, på en kort og hyggelig liten prat. For man sier ikke Javel til noen en ikke liker. Javel er forbeholdt noen man ønsker å være hyggelig mot. Med mindre man har fått en sur beskjed. Da er Javel! en frisk markering for en sørlenning. En nordlenning ville sagt noe adskillig mer fargerikt. Drar man ut Javeeel, betyr det Hei (smilefjes), det var lenge siden sist. Er vi ekstra hyggelige kan vi til og med si Javel, se det.

Og de som sier de alltid får siste ordet hjemme med Ja, kjære, glemmer det geniale Javel. Med et bevisst forhold til Javel kan man nyansere tonefallet akkurat slik man vil: Smilende, surt, kuet, defensivt eller til og med et spydig Javel. Det kan du nemlig slippe unna med.
Sier du derimot Ja, Kjære spydig, er du ferdig.

Middelalderen var litt av en tid.
Litt forenklet sagt startet den omtrent da Romerriket og antikken gikk i oppløsning (ca 500 e.kr) og varte frem til Renessansen (ca 1500 e.kr). Men middelalderen varierer med hvor i verden man befinner seg, og i Norden begynner den etter vikingtiden ved innføringen av kristendommen, ca år 1050, og varte sånn ca til 1550. Og skal man tro på rykter så var det en dyster tid. «Få perioder i historien har så store PR-problemer som nettopp middelalderen», sier forskning.no. «Middelalderen fremstilles gjerne som en slags historisk natt, en åndelig osteklokke som kvalte all nytenkning og nyskapning.

Joda, skal man tro på renessansens finkulturelle snobber så var middelalderen en dyster tid, kun egnet for å vente på gjenopplivingen av antikkens fintfølende filosofi, kunst og kultur – Renessansen. Det ble sagt at Europa lå i et intellektuelt mørke fra Romas lys ble blåst ut år 476 og til renessansens lys ble tent. Vi snakker om den mørke middelalder, «De mørke århundrer» – betegnelser som springer ut av oppfatningen om at middelalderen var preget av fattigdom og stillstand.

Nå skal det vel sies at selv om det ble utført mange «mørkets gjerninger» på den tiden, så har senere forskning vist at det nok ikke var så ille som man tror. At for eksempel millioner av kvinner ble brent som hekser er ikke sant. Det ble henrettet ca 45.000 hekser (20% menn), og det var i perioden 1500-1700. Så langt man vet ble det ikke brent en eneste heks i Norge. Nei, her var straffen for Ragnhild Tregagås, som ble funnet skyldig i hekseri i 1325, at hun måtte som straff gå til undervisning hos presten, og senere ta en pilgrimsferd i Europa for egen regning.

At riddernes rustninger var så tunge at de knapt kunne røre på seg er også en myte. «Hvis det er noe sted du virkelig vil ha evnen til å bevege deg, er det på slagmarken. En rustning du knapt kan røre deg i er et selvmordsoppdrag i seg selv. Og med et sverd på fem kilo ville du nok vært død før du rakk å løfte sverdet til slag.» Likevel kunne rustningene veie opp til 40 kg, men sprer du de kiloene over hele kroppen er de til å bære. Slagsverdene veide ca 1.3 kg, og det burde ikke være noe problem for veltrent ridder og kappe hoder og lemmer med det.

Middelalderen bød også på oppfinnelser og
nyskapninger, for eksempel innen teknologi,
krigskunst og bankvesen.
Og oppfinnelser som rokken, det mekaniske uret,
stigbøyler, trekkseletøy til landbruksdyr ble
utviklet i middelalderen.

Rosinen i middeladerpølsa er vel uten tvil
Johan Gutenbergs trykkpresse fra 1450, og dessuten:
«Hvis vi holder oss til den norske tidsregningen, så levde
renessansegeniet Leonardo Da Vinci (1452-1519) faktisk i middelalderen.  

Ikke var de møkkete og skumle på den tiden heller. Badstuer var populære og folk flest stelte både hår og skjegg. Men hva med kirken? Var den like stueren som folk flest, eller var den så ille som vi går rundt og tror, med inkvisisjonen og alt det der? Vel, det sies at ca 38.000 «kjettere» ble henrettet for sin tro, eller mangel på tro. Blant mange religiøse samfunn var det særlig jødene som fikk unngjelde, og på 1300 tallet skylte en bølge av jødeforfølgelser over Europa. Katastrofer som pesten, feilslåtte avlinger og sult krevde sine syndebukker, og jødene fikk skylda. Joda, kirken og inkvisisjonen skal nok ha den tvilsomme æren for mye av myten om «den dystre middelalder».

Men for folk flest var kirken et naturlig samlingssted. De fleste gikk trofast i kirken en gang i uken, noe som nok hadde like mye med å treffe folk å gjøre som å be. Og apropos det med å “treffe folk”: Britiske lover fra 1300-tallet pålegger menn å skyte med bue på søndager etter kirketiden. Loven er visstnok ikke fjernet. Og et lite apropos til, når man først er inne på bueskyting, så ble golf forbudt i Skottland i 1457 fordi den tok vekk interessen for bueskyting som var viktig for nærforsvaret. Er ikke det et soleklart tegn på en opplyst tid, så vet ikke jeg. Nei, middelalderen var nok ikke så ille likevel. De levde etter beste evne den gangen også, og utviklet seg videre – akkurat som i antikken, renessansen, og i dag.

«Livet skal forstå baklengs, og leves forlengs» sies det, men det som teller er tross alt her og nå.
Middelalderen begynner omtrent i starten av 40-årene, og varte til tidligere til 65 år.
Nå sier forskerne at dagens middelalder strekker seg mye lenger, og at alderdommen ikke starter
før langt ut i 70-årene. Egentlig kunne det ikke brydd meg mindre.

For min del så nyter jeg middelalderen, min egen altså. Og selv om inkvisisjonen lurer bak min
bedre ¾`s falkeblikk, så vil jeg dyrke valpens nysgjerrighet og politiske ukorrekthet en stund til.
Jeg lener meg heller avslappet tilbake på filosofen Simone de Beauvoir sine ord, som noen og
hver i alle aldre kan ta til seg:
«Alderdommen eksisterer ikke. Det finnes mennesker som er mindre unge enn andre, det er det hele».

Jeg har sluttet å bli overrasket over reklamen som renner inn på telefon og pc.

Like raskt som en kolibris vingeslag detter det inn gode tilbud på det jeg akkurat har snust litt på. Noen påstår til og med at etter de har snakket med noen på telefonen om ettellerannet, så får de jammen reklame på det også. Jeg kan vel ikke si at jeg har opplevde det (som jeg vet), men at «noen» følger med og gir oss «akkurat det vi trenger» er vel ikke noe å tvile på lenger.

Likevel må jeg flire litt av «velmenende» algoritmer som med bestemoraktig omsorg benytter sjansen til å reklamere for alt mulig. Altså, når jeg har vært inne på Norli for å se etter en bok, betyr ikke det at alle bøker som finnes er innenfor mitt interessefelt. Jeg er en hund etter historiske romaner hvor man fletter inn en figur som en kan følge. Conn Igguldens bøker om Djengis Khan og Julius Cæsar skiller seg ut i så måte, fordi de to er så spennende i seg selv at Iggulden ikke behøver å blande inn noen andre for å fange deg i historien. Den pukkelruggede Shardlake derimot er en oppdiktet sakfører som stillferdig manøvrer seg rundt i Henrik VIII`s og reformasjonens tid i London (og omegn), mesterlig ført i pennen av C.J. Sansom. Det er en fin måte å lære historie på, samtidig som det er spennende lesing. Mange har kanskje fulgt Bernard Cornwell`s serie om Uthred i «The Last Kingdom» og på den måten fått et historisk perspektiv på Alfred 1.`s drøm om å samle England til ett kongerike.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Normalt er jeg glad for å få tips til andre bøker i samme sjangeren, men det blir muligens litt skivebom når jeg leter etter sist bok om vikingen og råskinnet Ulv Palnatoke, og får tips om Valerie Perrin`s bok om «Å vanne blomster om kvelden». Selvfølgelig kan det jo være at Valerie har skrevet en blodig bok om vikinger som i full krigsmundur raider naboens blomsterbed med vannkanner om kvelden. I så fall skal jeg be ydmykt om unnskyldning.

Men det var disse algoritmene. Jeg kan vel saktes leve med at reklamen stort sett dreier seg om trening, sport-/fritidssutstyr, buemakerverktøy og noen hjelpeløse forsøk på å endre mine lesevaner. Langt verre er det at algoritmene også styrer hva du mener. For det er faktisk slik at nyheter og tema du søker opp på sosiale medier (SoMe) også fanges opp av algoritmene. Dette er jo både skremmende og interessant, så jeg tok en prat med min gode venn Svenn, digital markedssjef med svart belte i digitale trender, digital vekst og analyse.

«Har du hørt om NPC», stråler Svenn, for han elsker at jeg spør om slike ting. NPC (Non Playing Character) kommer fra spillverdenen, og betyr at du umiddelbart og ukritisk tar alle nyheter du blir forespeilet som sannhet fordi du du bare følger strømmen, en algoritme som gir deg akkurat «det du trenger». Algoritmer er i utgangspunktet temmelig dumme, men de er smarte til å tolke signaler fra deg og alle andre som likner på deg. Det vil si at analyseegenskapene til algoritmene er fantastiske.

Men alt starter med noe fra deg, et søk, et klikk, osv. Algoritmenes oppgave er å best mulig matche din intensjon med innhold som kan ha interesse for deg, enten det er nyheter, underholdning eller reklame. Det handler bare om å levere det mest relevante innholdet til akkurat deg. For er det ikke slik at vi ønsker å bruke minst mulig tid på ting som ikke interesserer oss? Kan algoritmene ha fått et ufortjent dårlig rykte? Bør vi være bekymret? Jeg tror ikke det, men ingen liker å bli sett i kortene og selv om det skjer på en skjerm 10 cm fra nesetippen er det ikke privat det vi gjør på nettet. Bruk hue, bruk nettvett og nyt godene av algoritmene. Alternativt finnes fremdeles inkognito modus i de fleste nettlesere, men prøv å se selv. Det tar ikke lang tid før du er lei av å skrive inn alle passord til alle nettsider, og bli presentert for nyheter du absolutt ikke har interesse for. Så fremfor å ha frykt for algoritmen skal du heller ha fokus på nettadferd. Det kan være sunt uansett.

Vi mesker oss med flommen av «lure» nettsider og SoMe apper i dag. Mange lever ut sitt sosiale liv der, men for SoMe-selskapene handler det om forretninger og markedsføring, og som den pengebingen du er så samler de inn så mye informasjon om deg som mulig. Så serverer deg de sakene og annonsene de tror du liker, og tjener enda mer. Og jo mer vi bruker dem, desto mer penger tjener de.

Men hva med det du selv legger ut? Kildesorterer du informasjonen du får, og evt deler videre? Er det virkelig din mening du deler, eller er du mikrofonstativ for andre og dermed med på å skape et ekkokammer, dvs at synspunkter gjentas og forsterkes til de blir etablerte «sannheter» som ingen motargumenter kan rokke ved. Arbeidsgivere “googler” gjerne etter informasjon om kandidater de ønsker å ansette. Det de finner om deg på nettet er med å skape et inntrykk av deg som du kanskje ikke ønsker eller som kanskje ikke stemmer. Han merket det i hvert fall godt han karen jeg kjenner som på intervju ble bedt om å oppgi e-postadressen sin.
En skal ikke se bort ifra at milfhunter23@…. var årsaken til at han gikk arbeidsledig en stund til.

Konspirasjonsteoretikerne fra «Livets Harde Skole» (LHS-akademiet) ser visstnok en soleklar sammenheng mellom Kinesiske interesser i tospann med legemiddelindustrien.

Det er mye stoff i pressen om Kina om dagen. Ikke særlig hyggelige nyheter heller, egentlig. Kina fremstilles som en mektig joker i det meste som omhandler krig på vår del av den «siviliserte» kloden, og pandemien som vi fremdeles har tett på oss oppsto visst også i Kina. Selv om krigen i Ukraina er nær så berøres vi her i utkanten mest av prisstigning på strøm, mat og andre råvarer. Kina skal vel ikke ha skylden for det. Den får Russland ta på seg, men at koronaen kom fra kinesiske flaggermus ser ut til å være en etablert sannhet.

Konspirasjonsteoretikerne fra «Livets Harde Skole» (LHS-akademiet) ser visstnok en soleklar sammenheng mellom Kinesiske interesser i tospann med legemiddelindustrien, selv om Kina er like rammet av pandemi som alle andre. Nå ser det ut til at LHS-akademikerne skal få enda mere vann på mølla. Ikke vet jeg om den rufsete gjengen rammes av den siste forskningen, men ifølge Illustrert Vitenskap så har «kinesiske forskere funnet en sammenheng mellom menns hårprakt og inntak av sukkerholdige leskedrikker».

Altså, det viser seg at skallete deltagere i en undersøkelse drakk nesten 4,5 liter sukkerholdig leskedrikk i uka, noe som er dobbelt så mye som de som ikke hadde mistet hår. Selv drikker jeg mye brus, men ikke med sukker. Og jeg har da fremdeles noen fjon igjen, selv om de fortrenges av en begynnende måne der bak. På hodet, altså. Men den ser jeg jo ikke, så den tenker jeg lite på. En annen ting som man kan lese i Illvitt er at «et stort inntak av raffinert sukker og lettomsettelige karbohydrater kan gjøre at kroppen reagerer dårligere på insulinet som kroppen selv produserer, og resultatet kan i verste fall resultere i Diabetes 2, fedme og økt risiko for hjerte- og karsykdommer.»

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selvpåførte livsstilsykdommer er sørgelig, men Pandemien fra Kina, ja den ble tredd nedover hodet på oss. Og koronaens bivirkninger og konsekvenser har jeg fått rikelig anledning til å tenke mye på. Både gjennom jobb og drift av et treningssenter. Selv om hjemmekontor er en super løsning for sånne introverte særinger som meg, så driftet vi treningssenteret etter beste evne gjennom pandemien. Ikke alle skjønte det med smitte, så det har vært mye masing om rengjøring av utstyr og avstand. Nå i tiden etterpå har vi beholdt en del av tiltakene vi innførte for tre år siden, og det er sjeldent jeg må gi medlemmene tilsnakk. Vi vasker fremdeles utstyr etter bruk, og alle skal bruke håndkle og innesko. De to siste har i grunnen lite med pandemi og gjøre, men er fine tiltak mot svette benker og møkkete gulv. Vi kan dessuten rose oss med at ingen smitte kan føres tilbake til treningssenteret, til tross for at vi er pr def er et ubetjent gym. En annen fin effekt er at vi faktisk har superbra orden og er et «rent senter» på mer enn en måte. Jeg har trent på mange steder oppigjennom årene, og tør påstå at det er bedre orden hos oss enn flere av de betjente sentrene jeg har trent på.  At jeg har mange frivillige vakter gående som passer på er vel heller ingen ulempe.

Men nok sjølskryt. Pandemien fra Kina har jeg som sagt fått anledning til å følge på både nært og langt hold. Jeg har trofast fulgt alle pålegg og regler og holdt meg både isolert og vaksinert. Påska i fjor ble tilbragt her hjemme i selskap med en korona som vi i grunnen raskt ristet av oss. Koronarunde 2 fikk vi rett før jul. To dager med høy feber var i grunnen «greit», men da min bedre ¾ og jeg gikk en lang tur i romjula (hele 7 km) trodde jeg ikke jeg skulle kommet meg hjem. Nå har jeg riktignok vært gjennom mye det siste halve året etter utblokkering av kransarterier og alt som fulgte med, og jeg har blitt storkunde på apoteket. Men at jeg skulle bli satt så grundig tilbake fysisk og kognitivt var jeg ikke forberedt på. Nå er jeg utredet alle veier og heldigvis ser det ut til at hjerte og respirasjonssystemet fungerer slik det skal. Alle blodverdier er «framifrå», og etter at man har utelukket både det ene og andre antas det nå at jeg har «PACS – post-acute sequelae of SARS-CoV-2 infection» («fint» for Long Covid.). For det er slik man diagnostiserer det. Ved å utelukke alt annet som kan være sannsynlig. Min bedre ¾`s diagnose er enklere: «Nå følger du jo enda dårligere med enn før».

I følge forskning.no er det nå dokumentert en lang rekke kroniske problemer ved Long Covid. Vanlige symptomer er for eksempel utmattelse, pustevansker, søvnproblemer, hjernetåke og hjertebank, noe som matcher perfekt med mine. Og dette passer meg dårlig. Normalt har jeg et «rimelig greit» energinivå. Nå tusser jeg rundt her hjemme og har mer enn nok med meg selv. Heldigvis møter jeg stor forståelse og super oppfølging både hos arbeidsgiver, helsevesen, NAV og min bedre ¾. Det verste er likevel å gå her på 1/4 maskin og bruke 4 ganger så lang tid på alt mulig. Jeg har vært ulidelig frustrert, men prøver å være pragmatisk til det hele. Selv om det dukker opp tanker om både det ene og andre når man ikke vet hva man skal forholde seg til, så forholder jeg meg nå til Long Covid. For min del betyr det at jeg nå kan fokusere og glede meg over det jeg faktisk «får til» i stedet for å være frustrert over alt jeg ikke får gjort. Halvfullt glass, i stedet for halvtomt – ikke sant.

Men hjernetåke eller ei. Det er ikke verre enn at jeg nå klarer å glede meg over at jeg vil bli frisk og at jeg tross alt ikke går ørkesløs her hjemme. Og når det gjelder Kina, så håper jeg nå de kan bruke makta si på å kalle sin «gode venn» Putin inn på rektos kontor. Der har jeg selv vært mange ganger, og jeg mener da selv jeg var snill gutt etterpå. I hvert fall en stund.

Jeg blir lett rørt. Jeg er lettrørt som en kurv med overmodne jordbær, og jeg røres av det minste.

Det være seg en fin sang eller en tv-serie jeg ser på. Jeg kan leve meg inn i handlingen sånn at jeg kjenner det langt i mitt indre det som rører seg på skjermen. På Tv og bøker liker jeg best historier hvor helten vinner det hele, og får prinsessen og halve kongeriket på kjøpet. Jeg kan bli rørt av det også, men sånne ting er stort sett ganske ukomplisert å forholde seg til. Er det bøker eller filmer hvor barn ikke har det greit, skygger jeg unna. Det orker jeg ikke.

Og så blir jeg rørt av store prestasjoner. Når Henrik Ingebritsen vinner 4. plassen etter en lang periode med skader. Når ungene mine bøtter inn mål på fotballbanen. Når jentungen synger som en engel som Sonja i «reisen til julestjernen» for fullsatt sal.

Begravelser er et mareritt. Det ligger vel i «sakens» natur, men jeg kunne gått i begravelsen til et vilt fremmed menneske og likevel tutet som en ugle. «Følelser er no` dritt» var det en som sa.

Ja, det kan være noe dritt å snufse i tide og utide over kjærlighet eller hat. Heldigvis er det ikke mye jeg hater, kanskje bortsett fra Energityvene, folk som bare er ute etter å stjele energi fra deg. Lykkelig nok er det ikke mange sånne, og de få jeg møter styrer jeg unna.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg blir rørt av meg selv også. Jeg har alltid vært en mester i å ikke vinne noe, så de gangene
jeg faktisk presterer noe kan det hende at jeg får en klump i halsen.

Og jeg ble rørt og myk som Fløyelsgrøt av å høre mine egne tekster lest av min helårs sommervenn Christoffer Han er profesjonell filmhelt og stemmen i utallige lydbøker, så høytlesing er en kunst han behersker med fingerspitzgefühl.

Skriveriene mine har jeg for øvrig et avslappet og til dels ambivalent forhold til. Det øyeblikket jeg publiserer noe har jeg sluppet ordene fra meg og jeg leser dem sjeldent om igjen. Da ligger de der ute og er allemannseie. Er ikke mine lenger. Likevel kan det kan være en hengemyr. Ironi er for eksempel en skummel sti å begi seg ut på. Ikke alle skjønner ironi. Men ironi kan være hysterisk morsomt. Hvis en skjønner det. Det samme er humor i seg selv. Eller skrå blikk, betraktninger fra siden. Eller innenfra. For ikke å snakke om parodi. Jeg har selv blitt parodiert, så jeg tør påstå at jeg vet hva det er.

Men ikke alle skjønner når en tekst er skrevet med skråblikkets ironi, parodi, og/eller humor. For sånn er det jo. Hva leseren ser er ikke alltid det samme som skribenten hadde i hodet da han skrev. Det samme kan en si om bilder. Hva jeg ser og opplever med bilder kan være noe annet enn hva fotografen så og vil formidle. Og før jeg roter meg ut i et irreversibelt filosofisk minefelt stopper jeg med å si at ord skaper også bilder.

Men altså. Når ordet har forlatt deg er det ikke ditt lenger, og folk leser det de vil, ut i fra humør, kultur, holdninger, ståsted og hvor positiv/negativ/nøytral en er i utgangspunktet til skribenten. Jeg får mange tilbakemeldinger fra lesere. Både folk jeg kjenner og ikke kjenner. Både kvinner og menn som khjenner seg igjen. Særlig når jeg «drar» forholdet mann/kvinne og dynamikken i folkeheimen ut til det parodisk ytterste. Tilbakemeldinger fra både koner og ektemenn som «ha ha, dette er spot on – akkurat sånn er det». Eller rørende tilbakemeldinger fra folk jeg ikke kjenner som sier de får mot til å kjempe videre i en slitsom hverdag når jeg skriver om meg om mitt og hvordan jeg har det.

Men når man stikker hodet frem så må man også tåle noen overraskelser.

Særlig slike som at jeg blir beskyldt for å ha stereotype holdninger og fremstiller kvinner på en måte som er under enhver kritikk. Kritikken (beskyldningene) kom visstnok i kjølvannet av en petit jeg skrev om at kvinner fryser lettere enn menn, og avstedkom i tillegg noe sånt som at «hadde han vært min mann så skulle han fått sovet ute og virkelig fått kjenne på hva det vil si å fryse»

Ja, engasjement skaper følelser og er følsomme greier.
En skal ha respekt for det, Likevel blir jeg litt smilende oppgitt
over den siste kommentaren, men må jo bare ta til meg folk
er forskjellige.

Jeg skal også uten blygsel innrømme at jeg tar akkurat den
lite til meg, men lar meg heller røre til en velvoksen klump
i halsen av de som får livsmot av å lese det jeg skriver.
Jeg får bare håpe det ikke er ironi.

Man kan lett bli slått til marken av kritikk og kjefting, men så lenge man er trygg på seg selv og har et snev av ryggrad, så lar jeg meg villig røre.

Til tårer. Når som helst. Gang på gang. Og takke meg til. Jeg sier omtrent som Tennyson. «Jeg vil heller elske og ha tapt, enn å ikke ha følt noe i det hele tatt.

PS: Jeg googlet Stereotypi sånn for sikkerhets skyld, og jeg er altså en mann «med inngrodde, vanemessige, unyanserte forestillinger».
Rett og slett en fordomsfull gubbe på 60 (og3/4) år.
Ikke særlig rørende, spør du meg.

For en stund siden var «Det gode liv» tema i mye og mangt. På TV, radio og utallige bøker og foredrag på foredrag.

Lykkepillen var «in», og populær-depresjonene florerte fordi man var så opptatt av jaget etter nettopp, «det gode liv». Man vrengte sjelen ut og inn og fråtset i diverse forståsegpåere som uttalte seg. Fokuset på «Jakten på det gode liv» skapte like mange tapere som vinnere. Men nå har det vært stille en stund. Ikke for det, når enellerannen influensaer plages med noe, så blusser populærdepresjonene opp igjen. Mange slags mentale plager kan være utrolig smittsomt.

Men på det jevne så er det jo sånn. Temaer og begreper og har en storhetstid før det stille og rolig faller til marken som et løvblad på en stille dag. Da dundrer vi videre inn i noe nytt og annet. Bare tenk på ord og uttrykk. For litt siden introduserte Jorunn Stiansen det beskrivende begrepet «Heilt sinnsykt» da hun vant idol. Etter det var alt heilt sinnsykt når man skulle beskrive noe, og den sjarmerende jenta som Ole Evenrud mente snakket som en bryggesjauer og sang som en engel forsvant litt inn i glemselen. Dessverre, for synge kan hun. Nå kjenner jeg en del fra Vennesla etter hvert, og selv om de er friske i språket til tider, så får Ole I`Dole Evenrud stå for utsagnet selv, for venndølen Jorunn fikk dialektpris for språket sitt.

Heilt sinnsykt ble etter hvert avløst av «Fantastisk». Alt var fantastisk. Konserter og andre opplevelser, ja til og med kollegaer var fantastisk. Men nå er fantastisk ute. Nå er alt «Supert». Alle sier supert når det er noe som er bra. Ikke at det gjør noe, for språket vårt utvikler seg hele tiden, og det er jo bra. Kanskje ikke heilt sinnsykt, fantastisk eller supert, men det er nå slik det er, og det gjelder å henge med i svingene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men nå virker det som den offentlige debatten og jakten på «Det gode liv» blitt litt borte. I alle fall i offentlighetens lys. Selv jager jeg det gode liv hele tiden, og lurer ofte på hva det er. Og jeg er ikke alene om det. Jakten på «Hva er det gode liv» har opptatt oss i uminnelige tider. I alle fall siden antikken og de gamle filosofene med Aristoteles i spissen. Aristoteles mente at lykke er knyttet til hva vi gjør, det vi driver med, og hvordan vi lever sammen. «Lykken er målet for alle mennesker», hevdet Aristoteles. Han var opptatt av den gylne middelvei hvor for eksempel måtehold er balansen mellom fråtsing og askese, og mot er balansen mellom feighet og dumdristighet. Altså, for å leve det gode liv må mennesket bruke evnene sine til å finne en balanse mellom ytterpunktene for å utvikle gode dyder. Det er altså handlingene våre i seg selv, og ikke opplevelsen av dem som fører til at vi har det bra. Det gode liv handler om å strebe etter å realisere sitt fulle potensiale.

I dag har nok desverre mange penset over til hedonistenes syn på det gode liv. I motsetning til Aristoteles som var opptatt av at alle skal være gode samfunnsborgere, hevdet hedonistene at det gode liv primært handlet om å leve et liv der man oppsøker og streber etter mest mulig personlig lyst og nytelse.

Nå skal jeg ikke begi meg ut i en hengemyr av filosofiske betraktninger, men å leve et liv i forsakelse for alle andre grenser til machosisme spør du meg. Kjersti Aune sa det i grunnen greit. «Noen ganger må man skrive seg selv øverst på huskelappen så man ikke glemmer å huske på den som skal huske på alt det andre».

«Man er på sitt beste når man lykkes», messer jeg til stadighet både i skrift og tale. Altså, jeg må hjelpe meg selv å lykkes med det jeg driver med. Sette meg konkrete mål i beste Aristoteles-ånd, og jobbe for å nå dem. Og det man lykkes med gjør man om igjen. For meg handler ikke dette om navlebeskuelse, men å oppleve mestring, mestringsfølelse, å få overskudd. Overskudd til å ha det bra, og dermed overskudd til å være noe for andre.

Ja, det er jo meg selv. Jeg er unik. Og siden jeg er akkurat like unik som alle andre, kan jeg også bidra til at andre har det bra. At andre lykkes og opplever mestring. For meg er dette vel så viktig som mine egne lykke, og det rare er at jeg også opplever mestringsfølelse når jeg hjelper andre med å lykkes. Jeg, meg og mitt trenger ikke bare handle om meg selv eller jaget etter de store seierne. Jeg fant dette, skrevet av den velkjente NN: «Flesteparten av oss vinner aldri de store prisene, pulitzerprisen, Nobelprisen, Oscar, VM. Men vi er alle kvalifiserte og kapable til å vinne livets små priser… Et klapp på skuldra, et kyss bak øret, en trekilos ørret, en fullmåne, en tom parkeringsplass, et godt måltid, en praktfull soloppgang”.«Den dårlige nyheten er at tiden flyr. Den gode nyheten er at det er du som holder i spakene.» (M. Altshuler).

Å gjøre det du liker er frihet. Å like det du gjør er lykke.
Behøver ikke være verre enn det.

Med hånda på hjertet tør jeg påstå at jeg ikke klager særlig mye.

Men altså, når jeg tenker meg om så kunne jeg jo klaget på mye. På treningssenteret kunne jeg kanskje klaget på alle som ikke følger reglene, men det ville antagelig hjulpet lite. Vaktene mine ordner opp, og de som ikke hører på vaktene får en «samtale» med meg. Da leverer vi alt fra mild korreksjon til kjeft og/eller utestengelse. Likedan er det på jobb og hjemme. Klaging hjelper «nada». Klart språk og rake, rette linjer er det som fungerer. Mulig Lars Monsen og andre hannbikkjer ville sagt jeg klager mye, men i forhold til en hypokonder er jeg totalt stum. For alt er jo relativt, som salig Albert Einstein sa. Altså at alt står i forhold til noe annet. I motsetning til «absolutt». Mange vil si jeg trener relativt ofte, men i forhold til i gamle dager så trener jeg relativt sjeldent. Forskjellen ligger altså i hva en sammenligner med.

Og så er det forskjell på syting, klaging, og realitetsorientering.
Min gode venn Tommy klager lite. Han realitetsorienterer. Både seg selv og andre. Uten blygsel. Tilbakemeldingene fra Tommy er det bare å ta til seg, og han er like brutalt ærlig med seg selv som meg.

Når man treffer kjente på gata og spør «Hei, åssen går det?», så er man som regel ikke ute etter de store utgreiingene. De fleste sier vel noe sånt som «Joda, det går fint», eller «alt er som det pleier», selv om «alt» i denne sammenhengen kanskje vil være et relativt begrep. Når man er såpass omgjengelig normal ved slike treff så vil kanskje det riktigste svaret være «alt er som det pleier», selv om det alltid vil være ett eller annet en kan fortelle. Velger man å legge ut om ettellerannet, så er det rare at man fort får fokus på det som kan være galt. Men siden man ikke vil bli oppfattet som klagete så lander man som regel på «alt er som det pleier». Motsatsen vil være å fortelle om hvor strålende alt er for tiden, men da blir man fort oppfattet som «skrytete». Og siden jeg bor på sørlandet havner man fort i den kategorien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Østrogenmafiaen har introdusert «mannesjuka». Altså at menn syter og klager «Bigtime» når de er forkjøla eller sjuke på annet vis. Nå viser undersøkelser at mannen blir sykere enn kvinnen når influensaen rammer, men det interessante vil vel være om østrogenmafiaen selv mener de lider i stillhet. Akkurat den hengemyra skal jeg ikke vasse ut i, men at østrogenmafiaen ikler seg martyrrollen som en adelig kappe når de er syke er vel mer enn bare litt sannsynlig. Sannheten er vel uansett at vi menn blir liggende paddeflat, og at kvinner kreker seg mer rundt enn oss når vi er sjuke. Og selv om det er bevist at vi blir sjukere av influensa, så håper jeg da inderlig at vi ikke syter og klager som ….. ja «kjerringer». For det er det «mannesjuka» er. Sippete og klagete «mannfolk» som ynker seg i sofaen og forlanger full service. Til sånne stakkarer det bare en ting å si. Ta`rei sammen a`! Ingen liker klaging.

Men er det sånn at vi menn er mer pysete og kvinner står heroisk «i det» når noe skjer? Mange menn vil vel si at kona klager på mannen hele tiden. Uansett tror jeg nok det er gjengs hos de fleste at kvinnen styrer det meste i heimen. Da er det vel også på sin plass at det påpekes når (ikke hvis) vi ikke følger med, har gjort noe vi ikke skulle, eller unnlatt å gjøre noe. For det skjer jo. Her er balansen hårfin. Det er en ting å «si i fra» og en annen ting å gnage på om hvor udugelige vi er. Med en grundig innebakt påminnelse om alt det andre vi har feilet på de siste 10 (minst) årene. Men akkurat den dynamikken i heimen får enhver ta oppgjør med selv.

Syting er noe annet. Altså at man klager og kverner på hvor ille en har det eller hvor ille noen er. Ikke kjefting, men uffing og akking. Jeg mener definisjonen på en sytpeis er en person som klager i vilden sky. Hele tiden, uten et snev av initiativ til å gjøre noe med det det sytes om. En stakkar, ofte med besserwisserens blærete overlegenhet. En sytpeis er altså med andre ord ingen «handlingens mann». Så hva er da vitsen? Tenk hvor mye energi som går med på all klaging og syting. Energi som kunne vært brukt på noe annet. Noe positivt. Noe oppbyggende. Ingen skal fortelle meg at man blir i godt humør og brenner av initiativ etter noen minutter med en sytpeis. Med mindre man snakker om vold. Mot sytpeisen. Det rare er likevel at «noen» får energi av å syte. Eller får utløp for frustrasjon på hva-det-måtte-være.

Syting og klaging kan også være en måte å vise at man er en som «følger med», er orientert. Det kan man jo lese i kommentarfeltene. Der er det mange med «meninger», og du og du hvor opplyste og flinke de er. Og øyensynlig uten sidestykke langt bedre rustet til å trene et hvilket som helst landslag. Eller lede nasjonen. For det er dessverre en beklagelig kjensgjerning at de beste trenerne og politikerne sitter hjemme i sofaen. Her har verdens headhuntere en jobb å gjøre. Tenk på all den kompetansen vi går glipp av.

Men altså. Jeg tror ikke menn klager mer enn noen andre (kvinner). Forskjellen ligger heller i hva det klages på. Undersøkelser viser at mannen klager på sex. Eller mangel på. Kvinnen klager på at mannen ikke stiller opp for henne. Og sørgelig nok er dette en diskrepans. I hvert fall hvis man skal tro på det gamle munnhellet om at «Mannen må ha sex for å føle nærhet. Kvinnen må føle nærhet for å ha sex. Ikke rart man krangler når forutsetningene er så forskjellig.

Ellers ser man mest «mannfolk» i kommentarfeltene, selv om det glimter til et «realt» kvinnfolk i ny og ne. Våger man seg inn på Kari Jaqueson sin facebookside kan man la seg underholde av mange velkvalifiserte, skarpe iakttagelser og ytringer fra begge kjønn. Osende av rettferdig harme, indignasjon og stort sett totalt uten bakkekontakt. Om ikke annet kan du gjøre det for underholdningens skyld.

Men er mannen en sytpeis? Det kommer vel an på hvem du spør, men nei, jeg syns ikke det.
Ikke så mye at det er noe å klage og syte over.

Vi skal flytte. Ikke langt. Og ikke så lenge heller, men for en stakket stund bykser vi ut av heimen til to måneder på leiemarkedet.

For vi skal pusse opp. Huset skal mer eller mindre renoveres, og jobben er såpass omfattende at vi gikk for håndverker(e) denne gangen. Jeg kunne jo i en forgjeves testosteronrus lagt ned veto og sagt at “dette fikser jeg selv», men det er heldigvis ikke mine evner det står på. Det er tid. Vi er skjønt enige om at vi ikke kan bo på en byggeplass i minst ett år hvis jeg skulle gjort det meste selv. Antagelig to. To lange år. Med vassing i støv og verktøy, unger som maser «Mamma-hvor-er-ettellerannet», matlaging under kummerlige forhold, og dårlig tid til alt de daglige forpliktelser og gjøremål. I det hele tatt en lang periode dårlig stemning.

Så vi (hun) pakker ned for lagring i uteboder, verksted, garasje og alle andre hulrom som er store nok til en flyttekasse fra Biltema, tar kun med oss det viktigste, og flytter.

Og min bedre 3/4 er prosjektleder. Jeg kunne vel lagt ned nok et forgjeves testosteronveto, men det ville blitt en ensom kamp om prosjektledelsen helt lik Don Quixote sin kamp mot vindmøllene.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men i motsetning til Don Quixote ville jeg vært fult klar over det håpløse nederlaget i det korstoget.

Så min bedre 3/4, siviløkonom og vandrende excelark har planlagt alt. Alt kategoriseres sirlig og lagres i excel. Kolonne opp og kolonne ned med sortering, klassifisering, lenker til div leverandører og «hva-pakkes-hvor». Jeg har fått klar beskjed om å holde meg langt unna (det har jeg forøvrig ingen problemer med) så hun får pakket ned alt vi skal ha og sortert bort det vi ikke skal ha. Men jeg skal ikke holde meg lengre unna enn at jeg på øyeblikket er tilgjengelig når en blytung kasse med bøker eller andre ting skal bæres vekk.

For det er min jobb.
Hun pakker.
Jeg bærer.
Ganske smart og til en viss grad smertefritt.

Og det er utrolig mye som blir dratt ut av skuffer og skap. Enda vi ikke kan skryte av mer enn 14 års samliv har vi allerede rukket å samle mye …rart. Vi er vel litt uenige når ting skal klassifiseres, for vi ser litt forskjellig på hva som er verdifullt, men okkesom går det temmelig greit, og kontaineren på utsiden fylles sakte og sikkert med «verdifull» søppel. Det vi har lagt ut på Finn for en billig penge gir for øvrig liten (null) respons og havner vel i kontaineren til slutt det også.

Innimellom alle fotball- og håndballtreninger, sangundervisning og dans, egentrening, hjemmekontor, pakking (og bæring) er det møter og forberedelser til selve renoveringen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene og det er litt av en sjau å finne ut av fliser til bad og vaskerom, vegg- og takplater, farge på vegger, nye senger, sofa, spisestue, skyve- eller vanlige dører osv osv. Og valg av kjøkken. Milde Moses. Ikea eller Stray, fram og tilbake? Jeg innrømmer glatt at kjøkkenet ikke er mitt naturlige habitat eller domene (selv om jeg faktisk kan lage mat), og alt som blir lagt frem foran meg ser temmelig likt ut.

Men det er det selvsagt ikke. Uten at jeg helt ser det.
Men det ville vel kanskje vært omtrent samme sak om jeg skulle be om en mening om hvordan verktøyboden min skulle organiseres.

Men etter som dagene går, går det også framover med prosjektet, og oppe i all denne sjauen evner vi heldigvis å glede oss til vi kan flytte inn i et nyrenovert hus om et par mnd. Det skal bli en sann fryd å pakke ut det som ble stuet vekk og montere alle nye ting fra Ikea & co.

Og skulle det være noe jeg   ikke finner? Null problem.

Det ligger i excel.    

“Det var en stri tørn sist gang“, sa Fredrik.
Han og jeg slo følge den siste biten inn til treningssenteret.  Han så likevel litt fornøyd ut der vi møttes på skoleplassen. De rundt oss visste nok ikke helt hva de skulle tro, og de tre ungdommene som var på samme vei som oss smilte konspiratorisk seg imellom. «Ja, etter den øvelsen jeg viste deg» ilte jeg til for å oppklare det hele i en fart før ytterligere misforståelser kunne oppstå. «Ja, den var tøff», repliserte Fredrik der vi tusler ned trappa til treningssenteret.

For det var jo selvsagt trening det handlet om. Han var støl bak, i gluteus maximus rett og slett. Men jeg kunne ikke dy meg for å erte han litt likevel, og ga han høylytt det glatte lag inne på gymmet for at han kommer med uttalelser som antyder at han og jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i den delen av kroppen som begynner der ryggen mister sitt gode navn og rykte. Nå var det ikke så mange der, det var vel bare oss to og de tre nevnte ungdommene, så min forurettede utskjelling av Fredrik gjorde ikke annet enn å skape god stemning – noe som også var meningen. Og det var ikke verre for Fredrik enn at han takket ja til tilbudet om å ta dagens økt sammen med meg.
Senere i økta strevde Fredrik litt med en låsering for vektstengene, og utbrøt frustrert «slapp i ringen denne her, altså». De tre ungdommene flirte godt da. Herlig! God stemning!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og jeg liker når det er god stemning på gymmet. Jeg slår gjerne av en prat med medlemmene, og erter litt på dem. Særlig når det er testosteron-tung stemning borte ved frivektene og øvrige medlemmer på gymmet holder seg langt unna.
For sånne flokker med ungdommer blir fort veldig dominerende. De er høylytte, tar mye plass, og er skyhøye på seg selv – veritable vandrende testosteronbomber. Men selv om de er skumle for øvrige medlemmer, så er de greie gutter som bare må settes på plass litt. Så jeg durer bort til dem og erter dem litt før jeg spør hva de skal «trene i dag». De er jo alltid så mange at det er noen som står og venter (les henger), så jeg spør gjerne om jeg skal hente et ullteppe så de ikke fryser. Eller tilbyr dem hjelp fra en av jentene som trener litt bortenfor hvis vektene er for tunge til at de klarer å sette dem skikkelig fra seg. Og det er så mye lettere (og hyggeligere) å minne dem på håndkle, innesko og alt det der når en har innledet med litt godmodig erting. (Dessuten har jeg fått markert hvem som er sjefen for den som skulle være i tvil om det). Belønningen er god stemning og ungdommer som faktisk spør om hjelp eller tips til øvelser, og det setter jeg pris på. Det er nok av de som har sett videoer av oljeglatte solbrune muskelberg på youtube, og har funnet treningsprogrammet til Mr. Universe og tror det er bare å gyve i gang med det.

Joda, på gymmet har jeg rimelig bra kontroll på det meste og de fleste, men hjemme er det ikke like lett å være morsom. Ikke for det, vi har da stort sett god stemning og det hender da at jeg høster et smil fra min bedre ¾ i ny og ne. Det skjedde her om dagen, faktisk. I et rutinepreget hverdagsliv uten allverdens krumspring glir man jo inn i roller, og hjemme hos oss kan man nok kjenne igjen noe (mye) av kjønnsrollemønsteret fra «gamle dager». Men misforstå meg rett, jeg har ikke en hjemmeværende kone som oppdrar barn mens jeg enten er på jobb, treningssenter eller fylla. Hun er en meget selvstendig dame som ikke lar seg pille på nesa. Utover det er det hun som (er) hersker inne. Jeg hersker ute, bak boden og tar ellers tak i bilrenhold, støvsuging, rydding etter måltidene hun steller i stand og gjør ellers det jeg får beskjed om. For hun har stålkontroll på familiens gjøren og laten. Det har ikke jeg.

Men det hender da jeg blir dratt inn i hverdagslige avgjørelser, eller aller nådigst blir konsultert når det gjelder huslige ting, og her om dagen kom det spørrende over kanten av telefonskjermen; «Du har Kid interiør… og så har du…..?

Og jeg prøvde virkelig, tenkte meg om i flere sekunder. Tenkte at her har jeg sjansen til å imponere. Men sørgelig nok (eller kanskje heller heldigvis…) er mine referanser (og preferanser) temmelig langt unna interiørbutikker.

«Claas Ohlson, Biltema og Jula», sa jeg.

Det var da hun smilte.
Og til og med hektet på «Nå var du faktisk morsom»

Det er mye tankevirksomhet i min stadige søken etter lykken.
Regnbuens ende, Shangri-La, Soria Moria slott, El Dorado. Og Eurojackpot.

Denne evige søken etter lykke som preger oss gjennom hele livet. For det hører vel til sjeldenhetene at man med hånda på hjertet kan si «Nå har jeg det så bra at det ikke kan bli bedre». Altså; – For eksempel når man endelig tråkker ut på den varme sanda i syden etter månedsvis med mørke og drittvær, så skulle man tro at det var nok å senke et vinterbleket legeme i sydens varme bølger med påfølgende slaraffenpositur i solstolen, men nei. Det må det toppes med noe mer. Alkohol-likeren (ikke nødvendigvis å forveksle med alkoholikeren) er ikke lenge i Nirvana før det må toppes med en kald øl. Og da sitter man der og glaner på lettkledde utgaver av det andre kjønn, og ønsker seg no`… mer.

Det kan altså se ut til at vi aldri blir helt fornøyd. Alltid vil det være noe som kan gjøre den perfekte opplevelsen enda bedre. Hvor ofte har man ikke hørt når man setter seg ned med en fin middag at «hm… det mangler «noe». Og like ofte (oftere) får mange (alle) menn høre at man ikke heeelt strekker til, og at man har et stort forbedringspotensiale.

Det siste er forøvrig svært merkelig (for oss menn), for etter en periode med hodeløs forelskelse, parvis interaksjon som kunne gjøre en kanin misunnelig, og gjentatte forsikringer om at man er perfekte for hverandre, så vil den ene part (kvinnen) gjøre sitt ytterste for å perfeksjonere den andre (mannen) ytterligere.

Som om det skulle være nødvendig (eller mulig). Men slik er vi mennesker. Vi er ukuelige i vår søken til å endre på ting og sørge for at vi selv har det best mulig.
Unntaket er kanskje en bestevenn. En bestevenn er så nær det perfekte en kan komme. I alle fall i barndommen, for da henger man sammen i årevis som et nyforelsket par. Men forskjellen på en bestevenn og en livsledsager er at man ikke behøver å gå på akkord med seg selv. Eller ha sex med hverandre. Man har en match på det meste, og det man ikke matcher på? Ja, det finner man hos andre bestevenner. Man har altså forskjellige bestevenner til forskjellige ting, slik at man kan velge hvilken bestevenn man vil være sammen med etter behov.

Når hele kameratflokken samles går naturligvis praten.
Slike samtaler (ofte osende av testosteron) er nyttige, for merkelig nok er gjerne de fleste mannfolk frustrert over det samme. Det oppdager man fort enten man er to bestevenner på tur, eller samles i en flokk på bowlingen. En gjennomført Empirisk undersøkelse viser at de som har våget å lufte dette hjemme får stort sett (alltid) høre det samme: «Alle har det sånn».
Bestevenneflokken er likevel unisont (u)enige: «Det blir jo ikke bedre av alle “har det sånn”».

Undersøkelsen ble gjennomført i en tilfeldig utvalgt kameratgjeng (ikke min!) og viser:

• Menn som endrer seg etter sin bedre ¾`s krav (Gruppe 1) opplever at de mister egen identitet og i tillegg får tilbakemelding på at de i stor grad ikke er den samme som ¾ ble forelsket i.

• Menn som ikke har endret seg nevneverdig etter sin bedre 3/4`s krav (Gruppe 2) opplever at de, til tross for et mikroskopisk stenk av motvillig respekt fra partneren, lever i stor grad av taushet (eller det motsatte).

Begge gruppene rapporterer at de har lite nytte av «den gode samtalen»:

• Grp 1 rapporterer at den gode samtalen eksisterer i beste velgående, men overhodet ikke foregår på deres premisser.

• Grp 2 rapporterer at den «gode samtalen» er fraværende.
  Eller enveis.

Begge gruppene i denne tilfeldig utvalgte kameratgjengen reflekterer tankefullt (ja, det er faktisk mulig) over at det virker gjengs at man finner en partner i livet hvor man temmelig raskt etter en periode med kanin-adferd utarbeider en liste over ting man ikke er fornøyd med. Og siden den empiriske undersøkelsen utelukkende ble gjort med en mannlig kameratflokk, reiser følgende (ubesvarte) spørsmål seg:
Er det mannfolk som ikke innordner seg, eller er det alle ¾ som sjeldent (aldri) er fornøyd?

3/4ene på sin side har (garantert) sine frustrasjoner (åpenbart) de også, men av årsaker ene og alene basert på eksklusivitet og kjønnskvotering ble det ikke gjennomført tilsvarende undersøkelse i en venninneflokk.

Konklusjon:

Hvis alle bare kunne leve etter «Den gylne regel» ville mye vært løst. «Den gylne regel» er et etisk prinsipp som går ut på at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet. Som klippet ut av de 10 bud der altså. Likevel bringer «Den gylne regel» inn et perspektiv til. «Den gylne regel» kan brukes både i negativ og positiv forstand: Du skal, og du skal ikke, noe man finner i en rekke andre religioner. Ser man igjen stort på det, eller koker det ned om man vil, så er det vel det ¾ driver med. De vil at vi skal være som dem. Og samtidig… «Mann». Og her bommer jo både 3/4ene og vi mannfolk.

Uansett:
Den gylne regel er noe vi skulle ta til oss alle og enhver i møte med alle slags medmennesker. Det er kanskje ikke alltid så lett å ha et åpent sinn, men det kan være greit å vite at du lett kan bedømme noen ved hvordan de behandler de som ikke kan gjøre noe for dem. Velg dine slag, din kone og venner med omhu. Løft blikket fra egen navle, tål mer, og forvent mindre.

I det hele tatt (gjelder alle kjønn og grupper):
Ta bomullen ut av øra og stapp den i kjeften.