Jeg var ikke klar over at han trengte det, men svigerfar har fått høreapparat. Nå er det jo strengt tatt ikke så uvanlig lenger, for heldigvis har høreapparater, briller og den slags eksistert en stund, men det er likevel temmelig fasinerende greier. At vi kan forbedre naturens skaperverk, altså. Til og med svigerfar.
Fra naturens side er vi født slik vi er – temmelig perfekte, men med noen små feil eller større mangler – noen av oss. Dårlig syn er temmelig vanlig. Nå har vi briller og kontaktlinser noen og enhver, og selv om høreapparat er mindre vanlig, så går det ikke et sukk gjennom forsamlingen når noen har noe stikkende ut av øret. Ikke for det… de er jo små og temmelig usynlige nå. Her kan vi faktisk takke funksjonshemmedes organisasjoner for at man ikke er et blikkfang når man kommer rullende i rullestol, bruker høreapparat, møter personer med Downs syndrom eller andre ting som før var temmelig uvanlig å møte. Det ene er at hjelpemidler er blitt allemannseie, men heldigvis har også holdningene til «folk flest» endret seg. Men uten å gå inn i en større diskusjon om det, så kan man godt stille seg spørsmålet om man er, eller ikke er, en planlagt del av skaperverket når man ikke er eller ser ut som «alle andre». For min del kjenner jeg mange som er født med riktig antall armer og bein, og med «normal utrustning» i toppetasjen som likevel skiller seg ut fra mengden…
Men nok om det. Min gode venn Christoffer er født inn i denne verden akkurat som deg og meg, og nåde den som sier noe nedlatende om han så jeg eller hans far Tommy hører det. Han har Downs. Christoffer, altså.
Men det var dette med hjelpemidler, og hvordan en både kan redde liv og gjøre hverdagen lettere for oss som trenger det. Selv fikk jeg operert inn pacemaker i fjor etter en bilulykke som kunne tatt livet av både meg selv og andre. Det gikk heldigvis bra etter at jeg besvimte bak rattet i en tunnel og formålsløst forsøkte å klatre opp etter veggen i tunellen før ferden stoppet med et brannskap på taket.
Bilen ble kondemnert. Det ble ikke jeg. Tvert imot ble jeg i hui og hast tatt vare på av et meget effektivt og ivaretagende helsevesen. Ulykken skjedde en tirsdag, og to dager etter fikk jeg operert inn pacemaker etter grundige utredninger og omsorgsfull behandling av et helproft hjelpeapparat.
I tiden etterpå har jeg latt meg fasinere av at de rett og slett åpnet brystmuskulaturen min, fant en blodåre og førte ledninger rett ned i hjertet. Kirurgen, en tysker forøvrig, var en god pedagog da han på forhånd beskrev prosedyren/operasjonen med sin tyske aksent. «Jeg går inn i pectoralis med pølsefingrene mine, og drar muskelfibrene fra hverandre. Så finner jeg den riktige blodåre og fører ledninger rett ned i hjertet ditt. Så drar muskelfibrene sammen igjen og klapper pectoralisen din sammen som en biff på kjøkkenbenken».
Og det var akkurat slik det skjedde også, for jeg fikk bare lokalbedøvelse og var våken hele tiden. En annen ting er at beina mine sprellet som en fisk på land. Men det får jeg vanligvis medisiner for (Restless legs), men ingen tenkte på at jeg burde ta det før operasjonen.
De har altså rørt ved hjertet mitt. Pirket i det organet som er selve livsnerven i kroppen. Jeg har blitt den mekaniske mannen, og uten at jeg merker det så har jeg altså en elektronisk dings som hjelper selveste hjertet til å fungere som det skal.
For noen år siden meislet de vekk litt av skjelettet i nakken på meg så nummenheten i armen ble borte, og menisken min ble fikset noen år før det igjen. En kar jeg kjenner fikk nytt kne, en kompis fikk ny hofte. For ikke å snakke om at de bytter ut hjerter og andre organer som svikter. Utrolig! Fasinerende! Etter hvert som kroppen trenger det, så finnes det altså reservelagre som har det meste som trengs. Alt i fra briller og høreapparat, proteser og nye ledd, til livsviktige organer. For ikke å snakke om at det finnes medisiner som er til god hjelp for bla meg. Uten Sifrol for (eller er det mot…?) «Restless legs» hadde jeg ikke fungert på dagtid pga frarøvet nattesøvn. Utrolig!
Men la det også være sagt at ikke alle er like fornøyd. Ikke alle får hjelp, og vi hører mange historier om mennesker som kjemper en heroisk kamp for å få den hjelpen de trenger.
Selv har jeg altså vært under kniven noen ganger, og er uendelig glad for at jeg bor i et land som har et helsevesen som tar så godt vare på meg og mine. Ikke minst er jeg imponert og takknemlig over helsepersonell som er så ivaretagende og hyggelige.
For med årene kommer det på oss. Ikke ser vi så godt lenger, ikke hører vi så godt. Og ikke alle lukter så godt lenger heller.
Heldigvis er det hjelp å få for de fleste av oss. Men at svigerfar trengte høreapparat var jeg som sagt ikke klar over.
Men det forklarer jo en del….