Jeg har vært så heldig å være tilhører på noen av Per Anders Nordengen sine foredrag. Han har mange fine betraktninger på mye og mangt og legger ofte merke til ting som vi andre lett overser. Med glimt i øyet betrakter han oss verdensborgere sånn litt fra sidelinja. Blant flere ting snakker han om den gangen han var på besøk hos noen som hadde ny leilighet. Han kjente ikke disse menneskene så godt, og de var veldig opptatt av sin nye bolig med en formidabel utsikt. Riktig så stolte var de over dette symbolet på suksess – de snakket ikke om annet enn den fine utsikten. Så mye at Per Anders i sitt stille sinn tenkte «Utsikten er fin den, men hvordan står det til med innsikten»? Et tankekors for noen og en hver?

En annen ting han har tenkt mye på er at ungdom, dvs ten-åringer, bør ha et skilt rundt halsen hvor det står Under ombygging. Det er jeg overhodet ikke uenig i. Det kunne også (eller like gjerne) stått Ute av drift, for skal man tro på forskning.no (og det skal man jo) er det et faktum at det foregår en grundig opprydding i toppetasjen i tenårene. Min gode venn og lege Dr. Hans Petter forteller at studier, Pet-scanning, viser at alt går i loop hos ten-åringene, og vanskeliggjør (i beste fall) at teori og beskjeder fører til konkrete handlinger. Så samme hvor mange beskjeder du trer ned over hodet på husets hormonbombe, så skjer det ikkeno`. Selv om det virker som det går inn og til og med bekreftes mottatt, så evner ikke «Hormonella Petronella» eller «Sur-Pompel og – Pilt» å omsette det i praksis. Det forklarer jo det meste og kan gi en viss forståelse, men det betyr jo ikke at en skal la de være fredet for alle ønsker, håp og krav om et snev av anstendig sosial samvittighet, oppførsel og samhandling med oss andre (les voksne).

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Per Anders startet et av sine foredrag med Javel. Han hadde vært i Kristiansand en tur og merket seg at det sier man her. Javel. Han startet med å holde oppe et blad, et magasin som het, ja – nettopp, Javel. Språkskolen prater om Ja vel. Det brukes som konstatering, at vi har oppfattet noe. (Eller ikke?) «Vi må dessverre utsette bussturen.» «Ja vel!» Sagt med spørrende, stigende tonefall uttrykker vi at vi vil vite mer. «Jeg har noe interessant å fortelle.» «Ja vel …?» Synonymordboka har ingen erstatning for Javel, kun en bøtte med erstatninger for ja vel, som for eksempel tja, ja og motstykke (?). Språkrådet sier bombastisk at man skal skrive Ja vel.

Men altså, kjære Språkråd, Språkskole og synonymordbok. Som utvannet Trønder og klimaflykting på 24. året kan jeg fortelle dere at Javel rommer så uendelig mer enn det gørr kjedelige ja vel. Javel er et eget ord, samme hva Språkrådet sier. Javel er så viktig at det til og med har en egen skulptur hengende på bergveggen bak «Kilden». I dagligtalen bruker vi gjerne Javel i stedet for hei, hallo, ha det, end of discussion. Men, altså,  man sier ikke Javel til en bekjent som bare passerer på gata. For min del sier jeg da hei hvis jeg hilser først, og hallo hvis jeg er heiet på av den andre først. Javel er innledningen, eller avslutningen, på en kort og hyggelig liten prat. For man sier ikke Javel til noen en ikke liker. Javel er forbeholdt noen man ønsker å være hyggelig mot. Med mindre man har fått en sur beskjed. Da er Javel! en frisk markering for en sørlenning. En nordlenning ville sagt noe adskillig mer fargerikt. Drar man ut Javeeel, betyr det Hei (smilefjes), det var lenge siden sist. Er vi ekstra hyggelige kan vi til og med si Javel, se det.

Og de som sier de alltid får siste ordet hjemme med Ja, kjære, glemmer det geniale Javel. Med et bevisst forhold til Javel kan man nyansere tonefallet akkurat slik man vil: Smilende, surt, kuet, defensivt eller til og med et spydig Javel. Det kan du nemlig slippe unna med.
Sier du derimot Ja, Kjære spydig, er du ferdig.

Positive mennesker lever lenger. Det har jeg selv skrevet om, så da må det jo stemme. Så i skrivende stund sitter jeg her og tar meg selv i nakken. Jeg er nok blitt litt værsjuk og grinete med åra, og pålegger herved meg selv til å «ta meg sammen». Livet er en gave og du (jeg) har værs`go` å se lyst på livet. Hele året. Om ikke annet kan en forsøke å grave frem noen gode minner fra begredelige årstider. Sist vinter husker jeg ikke så mye av. Long Covid gjør at korttidsminne (og ubehagelige opplevelser) er i tåka. Dessuten mener jeg å huske at jeg har skrevet om det tidligere en gang i år.

Men skal en først forsøke å mimre litt om været (på en så positiv måte som mulig) kan en jo begynne med juli 2023. Det var en skikkelig drittferiemåned. Enda godt vi hadde ferie og riktig kunne nyte regn og vind. Riktig så vått og vidunderlig var det. Forberedelsene mine til NM i bueskyting (historiske buer) ble hastig gjennomført rundt kl 06 – før vinden begynte sin glade seiersvals, og jeg ga meg ikke før regnet kom ved 07-08-tiden. Men vi fikk da gått noen turer og lagt ned en del hassel og ask for fremtidige buer. I rettferdighetens navn skal det likevel sies at det var noen stjålne timer her og der med sol, og noen båtturer ble det også – godt planlagt i vindkulene. Man må jo ha mat.

Som sagt skal en se lyst på det, og sommerfølelsen nådde en formtopp da ferien var over og sola skinte fra skyfri himmel det meste av august. Det er jo det vi sier: Hvis mai er dårlig «pleier juni å være bra». Er juni dårlig «pleier juli å være bra», og er juli dårlig «må vi ikke glemme at august er en sommermåned det også, og er alltid bra». «September er også ofte fin», forresten.

Men jeg glemte juni. Da var det så varmt og tørt at en skulle tro skaperen hadde strødd pappahumor over hele landsdelen. Jeg gikk hjemme med Long Covid, og fikk en «velkommen» aha-opplevelse da kroppens egen termostat, Hypthalamus ikke virket slik den skal. Et uventet symptom jeg ikke var forberedt på, jeg som elsker sol og varme. Men jeg fikk da slept meg inn på kjøkkenet og helt i meg et par glass med livgivende vann. Jammen er vi heldige i Norge som har frisk rent vann rett fra krana. Og der ser man… Takk til juli og fulle vannmagasiner. «Heteslag» sa min livlege – Dr. Jørn, og forklarte at kroppens autonome nervesystem ikke fungerer.

NM, ja. Det var i slutten av august. I øsende pøsende regn på Tingvatn. En hel dag vasset vi rundt i lyngen med trebuene våre og piler med fjør som så ut som druknede kattunger. Men forholdene var like for alle, og jeg datt bokstavelig talt av stolen da resultatene ble lest opp på kvelden. Det var fordi jeg satt og vippet på den, slik en gjør når en bare følger sånn halvveis med.

Mange sier de elsker høsten. Ikke jeg. For høsten er tiden da alt går i dvale utendørs. Eller dør. Det fine er likevel at årstiden gir meg tid til kontemplasjon. Vi har jo bare godt av å være litt tungsindig. Som om livet er en lek. Høsten er tiden da trærne slipper alle blader og strekker nakne svarte klør mot den mørke, grå himmelen. Ren poesi, spør du meg. Og endelig kan jeg kle meg i ull under den nye Gortexjakka jeg fikk til jul av min bedre 3/4. Årets høst er vel ikke så mye å skrive om, annet enn regn, regn og regn, og siden vann er selve livets kilde så skal man vel bare takke. Man kjenner virkelig at man lever når regnet sniker seg inn under jakkegraven, og hvor heldig er vel ikke akkurat jeg for at jeg får føle naturen så tett inn på kroppen.

I skrivende stund snør det. Det har det gjort siden i går, og endelig fikk jeg tatt frem den trofaste trekkfuglen «Snømåka» igjen. På sørlandsk vis skal snøen ligge et par dager før den smelter til slaps og siden går over til beinbruddsholke som sender folk og biler i underholdende rundkast rundt forbi.

Men altså. Det er bare å krumme nakken og ta det som det kommer. Været får jeg ikke gjort noe med, jeg har gode vanntette og varme klær, og tak over hodet. Vogna på Jomfruland er vinterstengt, båten er pakket inn, og jeg har montert et nytt solcelleanlegg på hytta slik at vi har nok strøm til Tv`n. Utendørsskytebanen er ryddet, stengt og venter på vår. Nå er det skyting innendørs. Litt krortere avstand til blinken, men da er det jo lettere å treffe..

Joda, det er noe fint med vinter og mørketid også:
Nå er det straks desember med all kos i ventetiden, og etter jul er det bare å glede seg til våren.

Smilefjes.