Jeg har vært så heldig å være tilhører på noen av Per Anders Nordengen sine foredrag. Han har mange fine betraktninger på mye og mangt og legger ofte merke til ting som vi andre lett overser. Med glimt i øyet betrakter han oss verdensborgere sånn litt fra sidelinja. Blant flere ting snakker han om den gangen han var på besøk hos noen som hadde ny leilighet. Han kjente ikke disse menneskene så godt, og de var veldig opptatt av sin nye bolig med en formidabel utsikt. Riktig så stolte var de over dette symbolet på suksess – de snakket ikke om annet enn den fine utsikten. Så mye at Per Anders i sitt stille sinn tenkte «Utsikten er fin den, men hvordan står det til med innsikten»? Et tankekors for noen og en hver?
En annen ting han har tenkt mye på er at ungdom, dvs ten-åringer, bør ha et skilt rundt halsen hvor det står Under ombygging. Det er jeg overhodet ikke uenig i. Det kunne også (eller like gjerne) stått Ute av drift, for skal man tro på forskning.no (og det skal man jo) er det et faktum at det foregår en grundig opprydding i toppetasjen i tenårene. Min gode venn og lege Dr. Hans Petter forteller at studier, Pet-scanning, viser at alt går i loop hos ten-åringene, og vanskeliggjør (i beste fall) at teori og beskjeder fører til konkrete handlinger. Så samme hvor mange beskjeder du trer ned over hodet på husets hormonbombe, så skjer det ikkeno`. Selv om det virker som det går inn og til og med bekreftes mottatt, så evner ikke «Hormonella Petronella» eller «Sur-Pompel og – Pilt» å omsette det i praksis. Det forklarer jo det meste og kan gi en viss forståelse, men det betyr jo ikke at en skal la de være fredet for alle ønsker, håp og krav om et snev av anstendig sosial samvittighet, oppførsel og samhandling med oss andre (les voksne).
Per Anders startet et av sine foredrag med Javel. Han hadde vært i Kristiansand en tur og merket seg at det sier man her. Javel. Han startet med å holde oppe et blad, et magasin som het, ja – nettopp, Javel. Språkskolen prater om Ja vel. Det brukes som konstatering, at vi har oppfattet noe. (Eller ikke?) «Vi må dessverre utsette bussturen.» «Ja vel!» Sagt med spørrende, stigende tonefall uttrykker vi at vi vil vite mer. «Jeg har noe interessant å fortelle.» «Ja vel …?» Synonymordboka har ingen erstatning for Javel, kun en bøtte med erstatninger for ja vel, som for eksempel tja, ja og motstykke (?). Språkrådet sier bombastisk at man skal skrive Ja vel.
Men altså, kjære Språkråd, Språkskole og synonymordbok. Som utvannet Trønder og klimaflykting på 24. året kan jeg fortelle dere at Javel rommer så uendelig mer enn det gørr kjedelige ja vel. Javel er et eget ord, samme hva Språkrådet sier. Javel er så viktig at det til og med har en egen skulptur hengende på bergveggen bak «Kilden». I dagligtalen bruker vi gjerne Javel i stedet for hei, hallo, ha det, end of discussion. Men, altså, man sier ikke Javel til en bekjent som bare passerer på gata. For min del sier jeg da hei hvis jeg hilser først, og hallo hvis jeg er heiet på av den andre først. Javel er innledningen, eller avslutningen, på en kort og hyggelig liten prat. For man sier ikke Javel til noen en ikke liker. Javel er forbeholdt noen man ønsker å være hyggelig mot. Med mindre man har fått en sur beskjed. Da er Javel! en frisk markering for en sørlenning. En nordlenning ville sagt noe adskillig mer fargerikt. Drar man ut Javeeel, betyr det Hei (smilefjes), det var lenge siden sist. Er vi ekstra hyggelige kan vi til og med si Javel, se det.
Og de som sier de alltid får siste ordet hjemme med Ja, kjære, glemmer det geniale Javel. Med et bevisst forhold til Javel kan man nyansere tonefallet akkurat slik man vil: Smilende, surt, kuet, defensivt eller til og med et spydig Javel. Det kan du nemlig slippe unna med.
Sier du derimot Ja, Kjære spydig, er du ferdig.
