Amerikanske forskere har forsket seg frem til at vi juger gjennomsnittlig et par ganger om dagen. Men nå er vel amerikanerne selv kjent for å overdrive. ALT er jo større og bedre i Amerika, og det er vel ikke og underdrive å si at at de tøyer sannheten en smule både når det gjelder selvbildet og størrelsen på det meste. Og dette er sant. For det er visst nettopp det vi gjør. Selvsagt går vi ikke rundt og lyver så det renner av oss. I det daglige er vi amerikanere hele gjengen. Vi tøyer sannheten en smule. Vi underdriver, overdriver, plusser på og legger til. Som en gammel kollega av meg en gang sa: «Du skal ikke gjøre en god historie dårlig ved å holde deg helt til sannheten». Forskeren kaller det «sosial smøring». Sånne ting som å gi komplimenter til noen, selv om vi overhodet ikke likte den jakka de påfugler seg rundt med. Eller den verste minefella av alle å vasse ut i: «Er jeg fin i denne». Den siste er skummel, for du risikerer å bli støtt ut i en evig kulde hvis du svarer feil. Og det er det stor fare for at du gjør. Hvis du er for ærlig. Og det hjelper ikke hvis du gir «tommel-opp-du-er-fin-uansett», for hvis opplevelsen til din bedre ¾ på festen tilsier at hun skulle valgt et annet antrekk er det din skyld for at du ikke sa ifra.
Men det er nå slike små hverdagsløgner. Narsissistens løgner og ekstreme selvbedrag kan ødelegge mye for både miljøene de vanker i og enkeltpersoner. Jeg har vært «god venn» med en slik en. Han presenterte de villeste helte- og offerhistorier om seg selv, og klarte å ødelegge mye før han ble avslørt. Jeg la ikke fingrene i mellom og fortalte alle hvilken bløffemaker han var, men da ble han «veldig syk», og høstet likevel sympati en stund til. Men ikke hos meg.
Putin har lært å lyve av Hitler, hevder filosofen Anna-Karin Selberg. Hun er ikke nådig og drar inn Trump som nr tre i en trio med høyst tvilsomme motiver. Trump blir likevel en smågutt, sier hun, for Hitler og Putin er tross alt i en egen liga. Hitler proklamerte for all verden i «Mein Kampf» at «en stor løgn må være så kolossal at folk flest ikke kan tro at noen er i stand til å fordreie sannheten så kraftig». Riktignok beskyldte ha jødene for dette, og pisket opp den antisemittiske stemningen og la grunnlaget for Holocaust. Poenget er altså at siden alle over-/underdriver (lyver) nå og da, så tror vi at det må være et snev av sannhet i de kolossale løgnene, fordi ingen er vel så skrudd i hodet at de juger om sånnt. Og Russland er jo ikke i krig. Det er en spesialoperasjon. Krig, angrep og invasjon er fy-ord når Putin snakker, for Putin er on a mission». Han skal jo frigjøre Ukraina fra nazister.
All slags svindel og bedrag er velkrydrede og parfymerte løgner. Fondsforvalteren Bernie Madoff (bare navnet burde få alarmklokker til å ringe) forvaltet slettes ikke pengene til alle investorene sine, men brukte pengene fra nye investorer som i et pyramidespill, til å betale «utbytte» til de gamle. Dette kalles en «Ponzi-svindel» og fungerte så lenge investorene fikk «utbytte». Han ble likevel avslørt da finanskrisen kom, og nye investorer uteble. Han innrømte det meste, overførte det han hadde igjen til kona og betrodde medarbeidere, og fikk 150 år bak lås og slå.
De fleste har kanskje fått såkalte «Nigeriabrev»? Denne svindelen er en tilpasset og litt mer moderne utgave av «Den spanske fangen». Du loves en større sum, bare du for eksempel hjelper en døende millionær med å donere formuen hans til veldedighet. Biter du på så er bare et lite spindelvev av gebyrer og annet småtteri du må betale før du kan få kloa i den døendes formue. Her om dagen fikk jeg akkurat et slikt brev fra fru Appolonia Benani som var gift med avdøde M. Francis Benani, som døde av en kort sykdom som varte bare fire dager.Da min avdøde mann fortsatt levde, deponerte han summen av 4,5 millioner dollar i en bank her i Frankrike, disse pengene er fortsatt i bankens varetekt her i Frankrike. Nylig fortalte legen min meg at jeg ikke vil leve mye lenger på grunn av et kreftproblem. Etter å ha lært om tilstanden min, bestemte jeg meg for å donere dette fondet til en kirke, organisasjon eller god person som vil bruke disse pengene, så jeg skal rydde opp her.
Så kommer litt mere «ektefølt» bla bla bla om gudstro og sykdom før de klemmer til med Så snart jeg mottar svaret ditt, vil jeg gi deg bakkekontakten i Frankrike. Jeg vil også utstede et skriftlig autorisasjonsbevis til banken, som vil bevise for deg den nåværende mottakeren av disse pengene. Jeg vil at du alltid skal sette meg i bønn. Enhver forsinkelse i svaret ditt gir meg muligheten til å finne en annen god person, kirke eller organisasjon for samme formål. Du må sørge for at du handler deretter som jeg har nevnt her.
Om ikke annet er det god underholdning, men det triste er at noen går på limpinnen og blir svindlet til egen fattigdom.
Løgn og bedrag er så mangt, og amerikanske forskere har altså slått fast at vi krydrer hverdagen med små og store under- og overdrivelser. Men er det alltid så ille? Tenk bare når vi menn rammes av virus. Selv om østrogenmafiaen har funnet opp begrepet «Manflu», så blir vi nemlig mye sykere enn damene. Og selv om det muligens unnslipper et innbitt, lite sukk over sprukne, tørre lepper under frostriene i ny og ne under dyna, så lyver vi ikke. Vi er ordentlig syke. Så syke at å det ikke er å overdrive å si at det kan være farlig å underdrive det.
Tenk så kjedelig det ville vært hvis alle var like. At alle var støpt i samme forma og mente det samme.
En homogen masse som alle beveget seg i samme retning. Eller vent nå litt. Det har da vel vært gjort noen forsøk på det gjennom tidene, men «merkelig nok» har det bare ført til konflikter, krig og elendighet fordi alle sletts ikke deler samme entusiasmen for homogenialiteten. Ikke for det. Min bedre ¾ skulle nok mange ganger ønske at jeg var mer lik henne. Livet ville blitt roligere for henne da, men spurte hun meg så er vi likere enn hun tror. Vi er begge nysgjerrige på livet og har oppdagertrang. Det er bare et at vi er like på forskjellige ting. Det er jo på mange måter synd kanskje, men på den andre siden så har vi et hjem fylt med individualister som likevel danner et sterkt fellesskap med de samme grunnverdiene. Joda, vi er ganske forskjellige i min familie. Fire ganske så forskjellige unger og oss to voksne i førerstolen(e). Ganske problemfritt egentlig, for vi to som i en evig kamp kunne risikert og sloss om hvem som skal bestemme, har funnet en fin stil hvor hun bestemmer det meste. Men ikke alt. Selv om hun tror det.
Den berømte psykoanalytikeren Erich Fromm delte oss opp i personlighetstyper basert på de primære behovene for frihet og tilhørighet.
Nå skal det sies at Fromm ikke hadde så mye trua på sine medmennesker. Han mente vi er alt for passive, og bare opptatt av forbruk. Det er kanskje ikke helt ugjenkjennelig i dag heller, med et stadig større fokus på «individets rett» og navlebeskuende innadvendt blikk på «meg og mitt»? Dugnadsånden er på retur, og i frivillighetens verden ser man en helt klar tendens til at den livslange tilhørigheten til organisasjoner, foreninger og lag er erstattet med en mer prosjektbasert tilnærming; – «What`s in it for me». Fokuset har altså endret seg fra «Hva kan jeg gjøre for andre», til «Jeg vil gjerne gjøre noe for andre, men jeg skal ha noe igjen for det selv også». Nå er det ikke nødvendigvis noe galt i det, så lenge man stiller opp for andre, men tilnærmingen har som sagt likevel endret seg til et mer innadvendt fokus.
Uansett, Fromm delte oss inn i fem personlighetstyper, hvorav fire ikke er særlig positive.
Den mottakelige personligheten som jager det konstante behovet godkjenning og anerkjennelse. De (vi?) har liten tro på seg selv, er unnvikende, har mangelfulle sosiale ferdigheter, og driter en lang marsj i alle andre.
Utnytteren er i følge Fromm den vanligste. Utnytteren etablerer forhold til andre ut av pur egoistisk interesse, altså kun for sin egen fordel. Utnytteren gjør det som trengs for å nå sine mål, og går ikke av veien for å lyve og manipulere for å få det de trenger. Særlig går de (vi?) løs på de med lav selvtillit.
Samleren kjenner du nok igjen. Den som bare er ute etter materielle verdier. Jo mere de har, jo mer vellykket og trygge føler de seg. Men tror du de (vi?) noen gang blir fornøyd? Nei, det er alltid noe de ikke har som bare må skaffes.
Den mest utbredte på arbeidsplassen, i følge Fromm, er Markedsføringstypen. De (vi?) utnytter andre til egne økonomiske- eller andre fordeler. Dette gjør de for å skape forskjeller i sosial status, et klasseskille, med de selv på toppen av næringskjeden.
Et lys i den Frommske tunellen er likevel Den produktive typen. De (vi?) som bruker all sin tid på å gjøre noe for andre. I utgangspunktet folk som kan bygge gode, meningsfylte relasjoner. De er trygge på seg selv og motstår andres forsøk på å kontrollere dem.
Jaja, man kan vel kjenne igjen både seg selv og andre i flere av typene til Fromm, men det er kanskje greit å være bevisst på motivene til handlingene våre. “Bare den som har tro på seg selv, er i stand til å ha tro på andre”, sa Fromm. Han trodde klippefast på at det er vårt eget ansvar å oppnå «autonomi», altså at vi selv bestemmer våre handlinger og grunnlaget for handlingene. Motsatsen er heteronomi, altså at handlingene blir bestemt av begjær eller krefter utenfra som tvang eller manipulasjon.
På arbeidsplassene i dag er det blitt vanlig med «personlighetstester».
Alle fyller ut skjemaer med haugevis av spørsmål, og i den andre enden spyttes det ut en definisjon på hvilken type du er. Vel og bra, men det er jo hva arbeidsgiver gjør med analysene som er det viktige. Man trenger mangfoldet. Både idèmakeren og den jordnære pessimisten, administratoren og den som er flinkest med folk. Poenget er at man utfyller hverandre. Yin og yang, søtt og surt.
Uansett så heier jeg på et fargerikt felleskap.
La folk være folk, og hei på outsiderne.
Jeg er rar sånn. Når vi ser på KompaniLauritsen så kan jeg fort blinke ut de som lurer seg unna.
Vedkommende hadde jeg utradert på flekken hvis jeg hadde deltatt. Så selv om jeg sier det er
plass til alle, så er jeg ikke bedre enn at jeg har mine favoritter.
Men når aspiranten snur, og virkelig prøver å bidra til felleskapet, så er det outsideren jeg heier på.
Joda, både optimisten og pessimisten bidrar til fellesskapet. Optimisten oppfant flyet, pessimisten fallskjermen.
Skal si det blåser, sa jeg. «Ja, det er vinden», sa Magne.
Og han burde vite hva han snakker om. Han er fra Froland. Ikke det at det blåser mer der enn her, men han er bonde og lever av det naturen gir. Og blåser over ende. For han er tømmerhogger også.
En gang brøt jeg håndbak med Magne. Jeg så min lille kontorneve forsvant inn i en trerot dekket av hud. Jeg så fem levende eikekvister lukke seg om mine i et fast grep. Det var som å være med i Ringenes Herre. Å bryte håndbak med en furet værbitt neve som hans er som å bryte med moder jord. Det er noe naturstridig over det. Men siden naturen alltid vinner til slutt, så var det ikke et forsmedelig tap og bli lagt pent og rolig langflat ned over bordplaten. Og han var snill nok til å si at det var «da litt motstand i meg».
Samma det. Det var ikke noe forsmedelig tap. Og jeg overlevde.
Vi mennesker har det med å utfordre naturen. Vi skal utforske. Erobre. Ser du en ubestigelig fjelltopp, kan du være sikker på at det har vært noen oppå den. Og kanskje like mange som har dødd i forsøket. Eller i det minste gått ned med flagget til topps. For vi taper med ære. Rare greier, det der. En veldig funksjonell mekanisme som får oss til å gå på nye utfordringer gang på gang. Vi er en optimistisk del av syklusen på jorden, og bruker tap som lærdom for å prøve igjen og igjen. For vi SKAL opp på den toppen. Eller krysse det havet, nå den polen. Selv de mektigste dyrene lærer av sine feil, og lusker unna når de møter overmakten. Men ikke vi. Vi trekker oss tilbake og klekker ut nye måter å lykkes på. Det er noe fasinerende over denne mekanismen i oss. Reis dere, og reis dere igjen til lam blir som løver.
Men like viktig som «å ikke gi seg», er det å vite NÅR en skal gi seg. Visse ting er en tapt sak, og hvis det var umåtelig viktig for meg å banke Magne i håndbak måtte jeg lusket rundt som en annen hyene og ventet på at han skulle bli syk eller noe. Eller brukket armen. Eller.. det måtte bli begge armene. For han er en naturkraft som er spyttet ut av djevelens esse med en like nådeløs venstre som høyre. Så jeg finner heller andre ting å bruke kreftene og erobrertrangen på. «Salige er de plattfote, for de skal jevne jorden», var det en som sa.
«Du er på ditt beste når du lykkes», og alle er flinke til noe. Alle har et talent, og heldige er de som finner det. Fot- og andre baller har aldri oppført seg slik jeg ville, og heldigvis skjønte jeg det tidlig. Tilfeldighetene (en hopp-interessert far) gjorde at å styrte ut fra et vaklevorent tretårn ble min idrett – selv om det i seg selv egentlig er naturstridig det også. Hadde det vært meningen vi skulle fly, hadde vi blitt skapt ned vinger. Og merkelig nok var både hjernerystelse og kulhopp en kilde til energi og nye forsøk. For DEN følelsen, når en flyr, kan ikke beskrives. Av alle de tusen gangene jeg har hoppet, husker jeg tre. Det holder det, selv om ett av dem førte meg på legevakta. For jeg hoppet bakken ned, og hadde lyktes selv om jeg i nedslaget lå like langflat over skia med nesa godt plantet i snøen. I hui og hast gikk det til legevakta med øynene i kryss mens jeg etterlot meg et avtrykk i bunnen av bakken en Disney-film verdig.
Men like forbaska var det opp i bakken igjen så snart øynene var tilbake i fokus, for DEN følelsen i svevet…. «Salig er de plattfote, for de skal jevne jorden», ja.
Vi trenger utfordringer for å vokse, noe å strekke oss etter. Nye horisonter og nye «erobringer». Og vi beveger oss best på grensen av det som er mulig, og svekkes kun av arrogansen som leder oss til å tro at vi er best.
Men hvorfor oppsøke uoppnåelige utfordringer gang på gang? Noen gjør jo det også, og får energi av det. Som de bruker på å gå på igjen for å oppleve nye forsmedelige tap. «Den sterkeste kjærligheten er den ubesvarte». Men «Titanic» møtte sitt isfjell og «Gigantic» og «Olympic» ble aldri bygget.
Da er det langt bedre å forsone seg med både isfjell, vind og tømmerhoggere og heller gå fryktesløs på noe jeg har et snev av sjanse til å lykkes med.
Og jeg kommer ALDRI kommer til å bryte håndbak med Magne igjen. Jeg går heller ut og lar vinden blåse hodet rent og frigjøre plass for nye ideer, drømmer og utfordringer jeg kan lykkes med.
Middelalderen var litt av en tid. Litt forenklet sagt startet den omtrent da Romerriket og antikken gikk i oppløsning (ca 500 e.kr) og varte frem til Renessansen (ca 1500 e.kr). Men middelalderen varierer med hvor i verden man befinner seg, og i Norden begynner den etter vikingtiden ved innføringen av kristendommen, ca år 1050, og varte sånn ca til 1550. Og skal man tro på rykter så var det en dyster tid. «Få perioder i historien har så store PR-problemer som nettopp middelalderen», sier forskning.no. «Middelalderen fremstilles gjerne som en slags historisk natt, en åndelig osteklokke som kvalte all nytenkning og nyskapning.
Joda, skal man tro på renessansens finkulturelle snobber så var middelalderen en dyster tid, kun egnet for å vente på gjenopplivingen av antikkens fintfølende filosofi, kunst og kultur – Renessansen. Det ble sagt at Europa lå i et intellektuelt mørke fra Romas lys ble blåst ut år 476 og til renessansens lys ble tent. Vi snakker om den mørke middelalder, «De mørke århundrer» – betegnelser som springer ut av oppfatningen om at middelalderen var preget av fattigdom og stillstand.
Nå skal det vel sies at selv om det ble utført mange «mørkets gjerninger» på den tiden, så har senere forskning vist at det nok ikke var så ille som man tror. At for eksempel millioner av kvinner ble brent som hekser er ikke sant. Det ble henrettet ca 45.000 hekser (20% menn), og det var i perioden 1500-1700. Så langt man vet ble det ikke brent en eneste heks i Norge. Nei, her var straffen for Ragnhild Tregagås, som ble funnet skyldig i hekseri i 1325, at hun måtte som straff gå til undervisning hos presten, og senere ta en pilgrimsferd i Europa for egen regning.
At riddernes rustninger var så tunge at de knapt kunne røre på seg er også en myte. «Hvis det er noe sted du virkelig vil ha evnen til å bevege deg, er det på slagmarken. En rustning du knapt kan røre deg i er et selvmordsoppdrag i seg selv. Og med et sverd på fem kilo ville du nok vært død før du rakk å løfte sverdet til slag.» Likevel kunne rustningene veie opp til 40 kg, men sprer du de kiloene over hele kroppen er de til å bære. Slagsverdene veide ca 1.3 kg, og det burde ikke være noe problem for veltrent ridder og kappe hoder og lemmer med det.
Middelalderen bød også på oppfinnelser og
nyskapninger, for eksempel innen teknologi,
krigskunst og bankvesen.
Og oppfinnelser som rokken, det mekaniske uret,
stigbøyler, trekkseletøy til landbruksdyr ble
utviklet i middelalderen.
Rosinen i middeladerpølsa er vel uten tvil
Johan Gutenbergs trykkpresse fra 1450, og dessuten:
«Hvis vi holder oss til den norske tidsregningen, så levde
renessansegeniet Leonardo Da Vinci (1452-1519) faktisk i middelalderen.
Ikke var de møkkete og skumle på den tiden heller. Badstuer var populære og folk flest stelte både hår og skjegg. Men hva med kirken? Var den like stueren som folk flest, eller var den så ille som vi går rundt og tror, med inkvisisjonen og alt det der? Vel, det sies at ca 38.000 «kjettere» ble henrettet for sin tro, eller mangel på tro. Blant mange religiøse samfunn var det særlig jødene som fikk unngjelde, og på 1300 tallet skylte en bølge av jødeforfølgelser over Europa. Katastrofer som pesten, feilslåtte avlinger og sult krevde sine syndebukker, og jødene fikk skylda. Joda, kirken og inkvisisjonen skal nok ha den tvilsomme æren for mye av myten om «den dystre middelalder».
Men for folk flest var kirken et naturlig samlingssted. De fleste gikk trofast i kirken en gang i uken, noe som nok hadde like mye med å treffe folk å gjøre som å be. Og apropos det med å “treffe folk”: Britiske lover fra 1300-tallet pålegger menn å skyte med bue på søndager etter kirketiden. Loven er visstnok ikke fjernet. Og et lite apropos til, når man først er inne på bueskyting, så ble golf forbudt i Skottland i 1457 fordi den tok vekk interessen for bueskyting som var viktig for nærforsvaret. Er ikke det et soleklart tegn på en opplyst tid, så vet ikke jeg. Nei, middelalderen var nok ikke så ille likevel. De levde etter beste evne den gangen også, og utviklet seg videre – akkurat som i antikken, renessansen, og i dag.
«Livet skal forstå baklengs, og leves forlengs» sies det, men det som teller er tross alt her og nå.
Middelalderen begynner omtrent i starten av 40-årene, og varte til tidligere til 65 år.
Nå sier forskerne at dagens middelalder strekker seg mye lenger, og at alderdommen ikke starter
før langt ut i 70-årene. Egentlig kunne det ikke brydd meg mindre.
For min del så nyter jeg middelalderen, min egen altså. Og selv om inkvisisjonen lurer bak min bedre ¾`s falkeblikk, så vil jeg dyrke valpens nysgjerrighet og politiske ukorrekthet en stund til. Jeg lener meg heller avslappet tilbake på filosofen Simone de Beauvoir sine ord, som noen og hver i alle aldre kan ta til seg: «Alderdommen eksisterer ikke. Det finnes mennesker som er mindre unge enn andre, det er det hele».
Jeg har sluttet å bli overrasket over reklamen som renner inn på telefon og pc.
Like raskt som en kolibris vingeslag detter det inn gode tilbud på det jeg akkurat har snust litt på. Noen påstår til og med at etter de har snakket med noen på telefonen om ettellerannet, så får de jammen reklame på det også. Jeg kan vel ikke si at jeg har opplevde det (som jeg vet), men at «noen» følger med og gir oss «akkurat det vi trenger» er vel ikke noe å tvile på lenger.
Likevel må jeg flire litt av «velmenende» algoritmer som med bestemoraktig omsorg benytter sjansen til å reklamere for alt mulig. Altså, når jeg har vært inne på Norli for å se etter en bok, betyr ikke det at alle bøker som finnes er innenfor mitt interessefelt. Jeg er en hund etter historiske romaner hvor man fletter inn en figur som en kan følge. Conn Igguldens bøker om Djengis Khan og Julius Cæsar skiller seg ut i så måte, fordi de to er så spennende i seg selv at Iggulden ikke behøver å blande inn noen andre for å fange deg i historien. Den pukkelruggede Shardlake derimot er en oppdiktet sakfører som stillferdig manøvrer seg rundt i Henrik VIII`s og reformasjonens tid i London (og omegn), mesterlig ført i pennen av C.J. Sansom. Det er en fin måte å lære historie på, samtidig som det er spennende lesing. Mange har kanskje fulgt Bernard Cornwell`s serie om Uthred i «The Last Kingdom» og på den måten fått et historisk perspektiv på Alfred 1.`s drøm om å samle England til ett kongerike.
Normalt er jeg glad for å få tips til andre bøker i samme sjangeren, men det blir muligens litt skivebom når jeg leter etter sist bok om vikingen og råskinnet Ulv Palnatoke, og får tips om Valerie Perrin`s bok om «Å vanne blomster om kvelden». Selvfølgelig kan det jo være at Valerie har skrevet en blodig bok om vikinger som i full krigsmundur raider naboens blomsterbed med vannkanner om kvelden. I så fall skal jeg be ydmykt om unnskyldning.
Men det var disse algoritmene. Jeg kan vel saktes leve med at reklamen stort sett dreier seg om trening, sport-/fritidssutstyr, buemakerverktøy og noen hjelpeløse forsøk på å endre mine lesevaner. Langt verre er det at algoritmene også styrer hva du mener. For det er faktisk slik at nyheter og tema du søker opp på sosiale medier (SoMe) også fanges opp av algoritmene. Dette er jo både skremmende og interessant, så jeg tok en prat med min gode venn Svenn, digital markedssjef med svart belte i digitale trender, digital vekst og analyse.
«Har du hørt om NPC», stråler Svenn, for han elsker at jeg spør om slike ting. NPC (Non Playing Character) kommer fra spillverdenen, og betyr at du umiddelbart og ukritisk tar alle nyheter du blir forespeilet som sannhet fordi du du bare følger strømmen, en algoritme som gir deg akkurat «det du trenger». Algoritmer er i utgangspunktet temmelig dumme, men de er smarte til å tolke signaler fra deg og alle andre som likner på deg. Det vil si at analyseegenskapene til algoritmene er fantastiske.
Men alt starter med noe fra deg, et søk, et klikk, osv. Algoritmenes oppgave er å best mulig matche din intensjon med innhold som kan ha interesse for deg, enten det er nyheter, underholdning eller reklame. Det handler bare om å levere det mest relevante innholdet til akkurat deg. For er det ikke slik at vi ønsker å bruke minst mulig tid på ting som ikke interesserer oss? Kan algoritmene ha fått et ufortjent dårlig rykte? Bør vi være bekymret? Jeg tror ikke det, men ingen liker å bli sett i kortene og selv om det skjer på en skjerm 10 cm fra nesetippen er det ikke privat det vi gjør på nettet. Bruk hue, bruk nettvett og nyt godene av algoritmene. Alternativt finnes fremdeles inkognito modus i de fleste nettlesere, men prøv å se selv. Det tar ikke lang tid før du er lei av å skrive inn alle passord til alle nettsider, og bli presentert for nyheter du absolutt ikke har interesse for. Så fremfor å ha frykt for algoritmen skal du heller ha fokus på nettadferd. Det kan være sunt uansett.
Vi mesker oss med flommen av «lure» nettsider og SoMe apper i dag. Mange lever ut sitt sosiale liv der, men for SoMe-selskapene handler det om forretninger og markedsføring, og som den pengebingen du er så samler de inn så mye informasjon om deg som mulig. Så serverer deg de sakene og annonsene de tror du liker, og tjener enda mer. Og jo mer vi bruker dem, desto mer penger tjener de.
Men hva med det du selv legger ut? Kildesorterer du informasjonen du får, og evt deler videre? Er det virkelig din mening du deler, eller er du mikrofonstativ for andre og dermed med på å skape et ekkokammer, dvs at synspunkter gjentas og forsterkes til de blir etablerte «sannheter» som ingen motargumenter kan rokke ved. Arbeidsgivere “googler” gjerne etter informasjon om kandidater de ønsker å ansette. Det de finner om deg på nettet er med å skape et inntrykk av deg som du kanskje ikke ønsker eller som kanskje ikke stemmer. Han merket det i hvert fall godt han karen jeg kjenner som på intervju ble bedt om å oppgi e-postadressen sin.
En skal ikke se bort ifra at milfhunter23@…. var årsaken til at han gikk arbeidsledig en stund til.
