Alle har en historie å fortelle.
Ja, alle er kanskje ikke like spennende, men jammen er det ofte man får greie på mye rart når man spør. En må bare tørre å være litt interessert i folk. Være litt nysgjerrig.
De aller fleste liker jo å fortelle om seg selv, særlig hvis det handler om noe de har prestert, eller om noen andre i familien har utmerket seg i en eller
annen retning. Alle familier har en de er stolt av. Eller ikke. Min gode venn Jan Sverre var politistasjonssjef og
hadde en bror som var avholds. Jan Sverre kaller han familiens sorte får.
For min egen del har jeg aldri prestert noe som helst. Aldri har jeg vunnet noe, og har jeg utmerket meg på
noe vis, så var det strengt tatt ikke mye å skryte av. Sett i et retrospektivt lys kunne jeg nok fylt en bok med alt
det rare jeg har gjort, og det hadde nok blitt noe å le av. Mye å bli overrasket over, og enda mer å riste på hodet av. Men det må nok vente til noen dør. Meg.
Men andre har historier å fortelle. Havforsker Alf og jeg har barn i samme klasse, men har vel egentlig aldri snakket noe særlig sammen. Uten grunn tror jeg nok, men det har liksom aldri blitt sånn. Annet enn slike
tilfeller som den gangen våre to poder barket sammen første skoledag og havnet på rektors kontor. Der har
jeg jo selv vært mange ganger, og jeg kommer aldri til å glemme rektor Berge.
Men i hvert fall. Alf leverte Ask til overnatting hjemme hos oss og vi ble stående å prate på trappa i kveldssola.
Hva gjør en særping her i Arendal, havforsker med doktorgrad og greier? Joda, joda, sånn og slik og riktig
hyggelig hadde vi det på trappa. Så kommer historien om NM-gull i seiling og en brå overgang til en
tippoldemor som var fra fin familie, skipperdatter, og forelsket seg i en vanlig dødelig fisker.
Men Tipp-tipp-oldefar skulle ikke ha noe av at datteren menget seg med allmuen og tok resolutt med datteren på en tre-års jordomseiling for å få henne på bedre tanker. Rosinen i pølsa er likevel at jenta skrev dagbok på omseilingen.
Den har Alf lovet å sende meg. For en historie.
Tom hadde en tippoldefar han også. En finnlandssvenske som het Grankvist til etternavn. Da han krysset
dammen til Amerika for å søke lykken mente han at Grankvist ikke vare særlig tiltrekkende. Han ville
amerikanisere det, men Grankvist klang åpenbart ikke godt nok. Og riktig stusselig var det også å hete bare
en simpel kvist. Så svensken klemte til og byttet navn til Woods. En hel skog, ja. Intet mindre.
Jeg ble sittende med nederlenderen Eirik på skoleplassen på 17. mai. Eirik er en veldig hyggelig og omgjengelig fyr, så det var ingen sak å spørre hvorfor han satt her i Norge med norsk kone og tre barn. Før vi rakk noe mer kom hans mor, og jeg spurte høflig om hun snakket norsk, eller om jeg skulle børste støv av min rustne engelsk. Hun smilte godt og sa hun var norsk, og da ba jeg pent om å få hele historien.
Altså, hun og mannen flyttet Nederland til Norge, og alle de voksne barna fulgte med. Og, de som kom fra minus 4,5 m under havet kjøpte intet mindre enn et høyfjellshotell på Ål, 1000 moh som de drev i noen år. Hotellet er solgt, og nå jobber
han som ambulansearbeider her i Arendal. Slikt kan det bli bok av, spør du meg.
Selv kunne jeg vel skrytt av at min egen bror har bronsemedalje fra VM i bart, for det syns jeg egentlig er
ganske stilig. Min kjødelige tremenning har gull fra OL i München (jeg har aldri møtt`n), min mors onkel Fridtjof
emigrerte til Astoria i Amerika. Familien er full av bønder, byggmestere, sykepleiere, diverse pedagoger, post ansatte, ingeniører, frisører, og minst en journalist. En fjern fetter startet restauranten «Festsus» ettellerannet sted, og jeg har vel alltid tenkt at familiens sorte får er meg. Vi er en ganske bra gjeng og et ganske fint gjennomsnitt tror jeg nok.
Men den beste historien sparer jeg til en annen gang. Den er om hvordan Gunnar Ogwyn fikk navnet sitt.
Ogwyn altså. Det er en rørende og aldeles fantastisk historie om krig, elendighet og vennskap som er verdt å
fortelle