Jeg blir lett rørt. Jeg er lettrørt som en kurv med overmodne jordbær, og jeg røres av det minste.

Det være seg en fin sang eller en tv-serie jeg ser på. Jeg kan leve meg inn i handlingen sånn at jeg kjenner det langt i mitt indre det som rører seg på skjermen. På Tv og bøker liker jeg best historier hvor helten vinner det hele, og får prinsessen og halve kongeriket på kjøpet. Jeg kan bli rørt av det også, men sånne ting er stort sett ganske ukomplisert å forholde seg til. Er det bøker eller filmer hvor barn ikke har det greit, skygger jeg unna. Det orker jeg ikke.

Og så blir jeg rørt av store prestasjoner. Når Henrik Ingebritsen vinner 4. plassen etter en lang periode med skader. Når ungene mine bøtter inn mål på fotballbanen. Når jentungen synger som en engel som Sonja i «reisen til julestjernen» for fullsatt sal.

Begravelser er et mareritt. Det ligger vel i «sakens» natur, men jeg kunne gått i begravelsen til et vilt fremmed menneske og likevel tutet som en ugle. «Følelser er no` dritt» var det en som sa.

Ja, det kan være noe dritt å snufse i tide og utide over kjærlighet eller hat. Heldigvis er det ikke mye jeg hater, kanskje bortsett fra Energityvene, folk som bare er ute etter å stjele energi fra deg. Lykkelig nok er det ikke mange sånne, og de få jeg møter styrer jeg unna.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg blir rørt av meg selv også. Jeg har alltid vært en mester i å ikke vinne noe, så de gangene
jeg faktisk presterer noe kan det hende at jeg får en klump i halsen.

Og jeg ble rørt og myk som Fløyelsgrøt av å høre mine egne tekster lest av min helårs sommervenn Christoffer Han er profesjonell filmhelt og stemmen i utallige lydbøker, så høytlesing er en kunst han behersker med fingerspitzgefühl.

Skriveriene mine har jeg for øvrig et avslappet og til dels ambivalent forhold til. Det øyeblikket jeg publiserer noe har jeg sluppet ordene fra meg og jeg leser dem sjeldent om igjen. Da ligger de der ute og er allemannseie. Er ikke mine lenger. Likevel kan det kan være en hengemyr. Ironi er for eksempel en skummel sti å begi seg ut på. Ikke alle skjønner ironi. Men ironi kan være hysterisk morsomt. Hvis en skjønner det. Det samme er humor i seg selv. Eller skrå blikk, betraktninger fra siden. Eller innenfra. For ikke å snakke om parodi. Jeg har selv blitt parodiert, så jeg tør påstå at jeg vet hva det er.

Men ikke alle skjønner når en tekst er skrevet med skråblikkets ironi, parodi, og/eller humor. For sånn er det jo. Hva leseren ser er ikke alltid det samme som skribenten hadde i hodet da han skrev. Det samme kan en si om bilder. Hva jeg ser og opplever med bilder kan være noe annet enn hva fotografen så og vil formidle. Og før jeg roter meg ut i et irreversibelt filosofisk minefelt stopper jeg med å si at ord skaper også bilder.

Men altså. Når ordet har forlatt deg er det ikke ditt lenger, og folk leser det de vil, ut i fra humør, kultur, holdninger, ståsted og hvor positiv/negativ/nøytral en er i utgangspunktet til skribenten. Jeg får mange tilbakemeldinger fra lesere. Både folk jeg kjenner og ikke kjenner. Både kvinner og menn som khjenner seg igjen. Særlig når jeg «drar» forholdet mann/kvinne og dynamikken i folkeheimen ut til det parodisk ytterste. Tilbakemeldinger fra både koner og ektemenn som «ha ha, dette er spot on – akkurat sånn er det». Eller rørende tilbakemeldinger fra folk jeg ikke kjenner som sier de får mot til å kjempe videre i en slitsom hverdag når jeg skriver om meg om mitt og hvordan jeg har det.

Men når man stikker hodet frem så må man også tåle noen overraskelser.

Særlig slike som at jeg blir beskyldt for å ha stereotype holdninger og fremstiller kvinner på en måte som er under enhver kritikk. Kritikken (beskyldningene) kom visstnok i kjølvannet av en petit jeg skrev om at kvinner fryser lettere enn menn, og avstedkom i tillegg noe sånt som at «hadde han vært min mann så skulle han fått sovet ute og virkelig fått kjenne på hva det vil si å fryse»

Ja, engasjement skaper følelser og er følsomme greier.
En skal ha respekt for det, Likevel blir jeg litt smilende oppgitt
over den siste kommentaren, men må jo bare ta til meg folk
er forskjellige.

Jeg skal også uten blygsel innrømme at jeg tar akkurat den
lite til meg, men lar meg heller røre til en velvoksen klump
i halsen av de som får livsmot av å lese det jeg skriver.
Jeg får bare håpe det ikke er ironi.

Man kan lett bli slått til marken av kritikk og kjefting, men så lenge man er trygg på seg selv og har et snev av ryggrad, så lar jeg meg villig røre.

Til tårer. Når som helst. Gang på gang. Og takke meg til. Jeg sier omtrent som Tennyson. «Jeg vil heller elske og ha tapt, enn å ikke ha følt noe i det hele tatt.

PS: Jeg googlet Stereotypi sånn for sikkerhets skyld, og jeg er altså en mann «med inngrodde, vanemessige, unyanserte forestillinger».
Rett og slett en fordomsfull gubbe på 60 (og3/4) år.
Ikke særlig rørende, spør du meg.

Nå har jeg vært på Stange. Stange i Innlandet. Det er langt unna det, for en som på det jevne har en aksjonsradius på max 8 mil.

For normalt er jeg sjelden lengre unna enn 8 mil hjemmefra. Mitt normale nedslagsfelt, med Arendal i sentrum, er Kristiansand, Åmli, Kragerø. Ikke det at jeg er en heimføing, for jeg liker å være på tur innimellom. Det vil si, jeg syns selve reisinga er pyton. Det som er fint er å komme fram dit man skal. Reisetid er dødtid. Med mindre jeg kam lese i ro og fred, men likevel. Jeg ER ikke flink til å sitte stille. Det er noe som dør noe inni meg på flyplasser. Heldigvis er jeg alltid med meg min bedre 3/4 på flyplasser, og hun har stålkontroll. Eller, når sant skal sies så er det jeg som er med henne.

Nå har jeg altså vært på reise igjen. På seminar. Ja, ikke sånn «bo-på-hotell-og-bare-å-sitte-å-glede-seg-til-lunch-seminar», men et frivillig seminar om noe som virkelig interesserer meg. Og denne gangen skulle jeg bidra selv også. Ikke var vi så mange heller, noe som passer meg fint – introvert som jeg er. Kun to. Norges beste buemaker og meg. Og før andre buemakere blir dødelig fornærmet, så holder jeg på påstanden om at Eirik Diserud er landets beste på langbuer og flatbuer. Verdensrekordholder er han også, med et pilskudd på 395.8 m med en Engelsk langbue av ett stykke tre (altså heltre, ikke laminat). En jypling på bare 30 år i livet, men en håndverker av dimensjoner.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sjelden (aldri) har jeg gledet meg så mye til et seminar som denne helgen. Det er ALLTID noe å lære, og når man får privatundervisning av den beste, så er det bare å ta bomullen ut av øra og putte den i kjeften. Og siden Eirik er ener på buemakling, så lærte jeg mye. Noe av å se på han, noe ved å lage en bue under hans kyndige veiledning. Sånn sett var det også fint å få bekreftet at jeg kan mye, men det er alltid, alltid, noe (mye) å lære.

Det fine med dette seminaret var også at vi delte på det. Eirik strever med motivasjonen for trening, og like raskt som en kolibris vingeslag var rollene snudd på hodet. I kofferten hadde JEG med en treningsbenk og litt annet snadder. I tillegg til glassperler og annet juggel selvsagt, som jeg tok med for sikkerhets skyld. En vet jo aldri, men her langt inne i innlandet tenkte jeg det var best å være forberedt på det meste hvis (når) lokalbefolkningen flokket seg rundt bilen.

Eirik og jeg ble venner i rakettfart. Ikke så rart, for han er som snytt ut av nesa på meg. Han er akkurat slik jeg var på hans alder. Bare mer reflektert (han altså). Det er ikke galt å si at han er en gammel rampegutt som har fått orden på livet. Men tunga på vektskåla for meg er at han er smart nok til å reflektere grundig over livets utfordringer. Han er også lik meg også på den måten at har han fått respekt for noen, noe som sitter langt inne hos oss begge, så er han villig til å lytte. Egentlig var dette en helg som kunne bydd på store utfordringer når verdens desidert mest rastløse, utålmodige apekatter skulle lære og lære bort. Men når vennskapet er solid og fundamentert på bunnsolid gjensidig respekt vil det helst gå bra.

Helgens utbytte ble akkurat slik det skulle. Jeg fikk laget en super bue av Barlind, og reiste i tillegg hjem med to buer signert av mesteren selv. «Du er jo så gla` ti` flatbuer, og denne flatbuen ta` alm har je skutt 350 meter med. Hvis du vil ha den, så er den din.» Vel… jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men jeg er ikke idiot heller. Eller som en gammel kollega sa en gang: «Døh, jeg er ikke født iddiot jeg, altså». Selvfølgelig sier man ja takk til en håndlaget bue av en mester i faget, og som ikke det var nok fikk jeg i tillegg med meg en nydelig laminert langbue av Gullregn og Alm. Eirik fikk treningsutstyr som han kan bruke hjemme de ukene han har ungene, og grundig gjennomgang av et spesialtilpasset treningsprogram for han, for boksing og bueskyting (han trekker hinsides tunge buer, og vil gjerne trekke enda tyngre). Jeg tok i alle fall med meg tre fine buer hjem, og mye ny kunnskap. Eirik sier selv han fikk treningsgleden tilbake og er støl på steder han ikke visste eksiterte.

Nå gleder meg til sommeren når vi skal trekke tunge buer utendørs igjen. Har han fulgt opplegget så skal han kunne trekke enda tyngre buer enn før, og kunne stå enda bedre i bokseringen. Men det må han fikse selv. Akkurat slik jeg skal hjem å gyve løs på nye buer med et større og bedre repertoar.

Jeg var på et seminar en gang, hvor en av deltagerne (ei gammel kjerring på min alder) var der for å «kaste glans» over oss andre. «Jeg er ferdig utlært jeg, men kan vel alltid bidra med noe til dere andre», sa hun med jevne mellomrom. Nå var jeg passe irritert på vedkommende fra før, og kanskje en smule «lite åpen», men sannelig er det sant som det er sagt:
Når du tror du er ferdig utlært, så du ikke utlært, men ferdig.

For en stund siden var «Det gode liv» tema i mye og mangt. På TV, radio og utallige bøker og foredrag på foredrag.

Lykkepillen var «in», og populær-depresjonene florerte fordi man var så opptatt av jaget etter nettopp, «det gode liv». Man vrengte sjelen ut og inn og fråtset i diverse forståsegpåere som uttalte seg. Fokuset på «Jakten på det gode liv» skapte like mange tapere som vinnere. Men nå har det vært stille en stund. Ikke for det, når enellerannen influensaer plages med noe, så blusser populærdepresjonene opp igjen. Mange slags mentale plager kan være utrolig smittsomt.

Men på det jevne så er det jo sånn. Temaer og begreper og har en storhetstid før det stille og rolig faller til marken som et løvblad på en stille dag. Da dundrer vi videre inn i noe nytt og annet. Bare tenk på ord og uttrykk. For litt siden introduserte Jorunn Stiansen det beskrivende begrepet «Heilt sinnsykt» da hun vant idol. Etter det var alt heilt sinnsykt når man skulle beskrive noe, og den sjarmerende jenta som Ole Evenrud mente snakket som en bryggesjauer og sang som en engel forsvant litt inn i glemselen. Dessverre, for synge kan hun. Nå kjenner jeg en del fra Vennesla etter hvert, og selv om de er friske i språket til tider, så får Ole I`Dole Evenrud stå for utsagnet selv, for venndølen Jorunn fikk dialektpris for språket sitt.

Heilt sinnsykt ble etter hvert avløst av «Fantastisk». Alt var fantastisk. Konserter og andre opplevelser, ja til og med kollegaer var fantastisk. Men nå er fantastisk ute. Nå er alt «Supert». Alle sier supert når det er noe som er bra. Ikke at det gjør noe, for språket vårt utvikler seg hele tiden, og det er jo bra. Kanskje ikke heilt sinnsykt, fantastisk eller supert, men det er nå slik det er, og det gjelder å henge med i svingene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men nå virker det som den offentlige debatten og jakten på «Det gode liv» blitt litt borte. I alle fall i offentlighetens lys. Selv jager jeg det gode liv hele tiden, og lurer ofte på hva det er. Og jeg er ikke alene om det. Jakten på «Hva er det gode liv» har opptatt oss i uminnelige tider. I alle fall siden antikken og de gamle filosofene med Aristoteles i spissen. Aristoteles mente at lykke er knyttet til hva vi gjør, det vi driver med, og hvordan vi lever sammen. «Lykken er målet for alle mennesker», hevdet Aristoteles. Han var opptatt av den gylne middelvei hvor for eksempel måtehold er balansen mellom fråtsing og askese, og mot er balansen mellom feighet og dumdristighet. Altså, for å leve det gode liv må mennesket bruke evnene sine til å finne en balanse mellom ytterpunktene for å utvikle gode dyder. Det er altså handlingene våre i seg selv, og ikke opplevelsen av dem som fører til at vi har det bra. Det gode liv handler om å strebe etter å realisere sitt fulle potensiale.

I dag har nok desverre mange penset over til hedonistenes syn på det gode liv. I motsetning til Aristoteles som var opptatt av at alle skal være gode samfunnsborgere, hevdet hedonistene at det gode liv primært handlet om å leve et liv der man oppsøker og streber etter mest mulig personlig lyst og nytelse.

Nå skal jeg ikke begi meg ut i en hengemyr av filosofiske betraktninger, men å leve et liv i forsakelse for alle andre grenser til machosisme spør du meg. Kjersti Aune sa det i grunnen greit. «Noen ganger må man skrive seg selv øverst på huskelappen så man ikke glemmer å huske på den som skal huske på alt det andre».

«Man er på sitt beste når man lykkes», messer jeg til stadighet både i skrift og tale. Altså, jeg må hjelpe meg selv å lykkes med det jeg driver med. Sette meg konkrete mål i beste Aristoteles-ånd, og jobbe for å nå dem. Og det man lykkes med gjør man om igjen. For meg handler ikke dette om navlebeskuelse, men å oppleve mestring, mestringsfølelse, å få overskudd. Overskudd til å ha det bra, og dermed overskudd til å være noe for andre.

Ja, det er jo meg selv. Jeg er unik. Og siden jeg er akkurat like unik som alle andre, kan jeg også bidra til at andre har det bra. At andre lykkes og opplever mestring. For meg er dette vel så viktig som mine egne lykke, og det rare er at jeg også opplever mestringsfølelse når jeg hjelper andre med å lykkes. Jeg, meg og mitt trenger ikke bare handle om meg selv eller jaget etter de store seierne. Jeg fant dette, skrevet av den velkjente NN: «Flesteparten av oss vinner aldri de store prisene, pulitzerprisen, Nobelprisen, Oscar, VM. Men vi er alle kvalifiserte og kapable til å vinne livets små priser… Et klapp på skuldra, et kyss bak øret, en trekilos ørret, en fullmåne, en tom parkeringsplass, et godt måltid, en praktfull soloppgang”.«Den dårlige nyheten er at tiden flyr. Den gode nyheten er at det er du som holder i spakene.» (M. Altshuler).

Å gjøre det du liker er frihet. Å like det du gjør er lykke.
Behøver ikke være verre enn det.

Med hånda på hjertet tør jeg påstå at jeg ikke klager særlig mye.

Men altså, når jeg tenker meg om så kunne jeg jo klaget på mye. På treningssenteret kunne jeg kanskje klaget på alle som ikke følger reglene, men det ville antagelig hjulpet lite. Vaktene mine ordner opp, og de som ikke hører på vaktene får en «samtale» med meg. Da leverer vi alt fra mild korreksjon til kjeft og/eller utestengelse. Likedan er det på jobb og hjemme. Klaging hjelper «nada». Klart språk og rake, rette linjer er det som fungerer. Mulig Lars Monsen og andre hannbikkjer ville sagt jeg klager mye, men i forhold til en hypokonder er jeg totalt stum. For alt er jo relativt, som salig Albert Einstein sa. Altså at alt står i forhold til noe annet. I motsetning til «absolutt». Mange vil si jeg trener relativt ofte, men i forhold til i gamle dager så trener jeg relativt sjeldent. Forskjellen ligger altså i hva en sammenligner med.

Og så er det forskjell på syting, klaging, og realitetsorientering.
Min gode venn Tommy klager lite. Han realitetsorienterer. Både seg selv og andre. Uten blygsel. Tilbakemeldingene fra Tommy er det bare å ta til seg, og han er like brutalt ærlig med seg selv som meg.

Når man treffer kjente på gata og spør «Hei, åssen går det?», så er man som regel ikke ute etter de store utgreiingene. De fleste sier vel noe sånt som «Joda, det går fint», eller «alt er som det pleier», selv om «alt» i denne sammenhengen kanskje vil være et relativt begrep. Når man er såpass omgjengelig normal ved slike treff så vil kanskje det riktigste svaret være «alt er som det pleier», selv om det alltid vil være ett eller annet en kan fortelle. Velger man å legge ut om ettellerannet, så er det rare at man fort får fokus på det som kan være galt. Men siden man ikke vil bli oppfattet som klagete så lander man som regel på «alt er som det pleier». Motsatsen vil være å fortelle om hvor strålende alt er for tiden, men da blir man fort oppfattet som «skrytete». Og siden jeg bor på sørlandet havner man fort i den kategorien.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Østrogenmafiaen har introdusert «mannesjuka». Altså at menn syter og klager «Bigtime» når de er forkjøla eller sjuke på annet vis. Nå viser undersøkelser at mannen blir sykere enn kvinnen når influensaen rammer, men det interessante vil vel være om østrogenmafiaen selv mener de lider i stillhet. Akkurat den hengemyra skal jeg ikke vasse ut i, men at østrogenmafiaen ikler seg martyrrollen som en adelig kappe når de er syke er vel mer enn bare litt sannsynlig. Sannheten er vel uansett at vi menn blir liggende paddeflat, og at kvinner kreker seg mer rundt enn oss når vi er sjuke. Og selv om det er bevist at vi blir sjukere av influensa, så håper jeg da inderlig at vi ikke syter og klager som ….. ja «kjerringer». For det er det «mannesjuka» er. Sippete og klagete «mannfolk» som ynker seg i sofaen og forlanger full service. Til sånne stakkarer det bare en ting å si. Ta`rei sammen a`! Ingen liker klaging.

Men er det sånn at vi menn er mer pysete og kvinner står heroisk «i det» når noe skjer? Mange menn vil vel si at kona klager på mannen hele tiden. Uansett tror jeg nok det er gjengs hos de fleste at kvinnen styrer det meste i heimen. Da er det vel også på sin plass at det påpekes når (ikke hvis) vi ikke følger med, har gjort noe vi ikke skulle, eller unnlatt å gjøre noe. For det skjer jo. Her er balansen hårfin. Det er en ting å «si i fra» og en annen ting å gnage på om hvor udugelige vi er. Med en grundig innebakt påminnelse om alt det andre vi har feilet på de siste 10 (minst) årene. Men akkurat den dynamikken i heimen får enhver ta oppgjør med selv.

Syting er noe annet. Altså at man klager og kverner på hvor ille en har det eller hvor ille noen er. Ikke kjefting, men uffing og akking. Jeg mener definisjonen på en sytpeis er en person som klager i vilden sky. Hele tiden, uten et snev av initiativ til å gjøre noe med det det sytes om. En stakkar, ofte med besserwisserens blærete overlegenhet. En sytpeis er altså med andre ord ingen «handlingens mann». Så hva er da vitsen? Tenk hvor mye energi som går med på all klaging og syting. Energi som kunne vært brukt på noe annet. Noe positivt. Noe oppbyggende. Ingen skal fortelle meg at man blir i godt humør og brenner av initiativ etter noen minutter med en sytpeis. Med mindre man snakker om vold. Mot sytpeisen. Det rare er likevel at «noen» får energi av å syte. Eller får utløp for frustrasjon på hva-det-måtte-være.

Syting og klaging kan også være en måte å vise at man er en som «følger med», er orientert. Det kan man jo lese i kommentarfeltene. Der er det mange med «meninger», og du og du hvor opplyste og flinke de er. Og øyensynlig uten sidestykke langt bedre rustet til å trene et hvilket som helst landslag. Eller lede nasjonen. For det er dessverre en beklagelig kjensgjerning at de beste trenerne og politikerne sitter hjemme i sofaen. Her har verdens headhuntere en jobb å gjøre. Tenk på all den kompetansen vi går glipp av.

Men altså. Jeg tror ikke menn klager mer enn noen andre (kvinner). Forskjellen ligger heller i hva det klages på. Undersøkelser viser at mannen klager på sex. Eller mangel på. Kvinnen klager på at mannen ikke stiller opp for henne. Og sørgelig nok er dette en diskrepans. I hvert fall hvis man skal tro på det gamle munnhellet om at «Mannen må ha sex for å føle nærhet. Kvinnen må føle nærhet for å ha sex. Ikke rart man krangler når forutsetningene er så forskjellig.

Ellers ser man mest «mannfolk» i kommentarfeltene, selv om det glimter til et «realt» kvinnfolk i ny og ne. Våger man seg inn på Kari Jaqueson sin facebookside kan man la seg underholde av mange velkvalifiserte, skarpe iakttagelser og ytringer fra begge kjønn. Osende av rettferdig harme, indignasjon og stort sett totalt uten bakkekontakt. Om ikke annet kan du gjøre det for underholdningens skyld.

Men er mannen en sytpeis? Det kommer vel an på hvem du spør, men nei, jeg syns ikke det.
Ikke så mye at det er noe å klage og syte over.

Vi skal flytte. Ikke langt. Og ikke så lenge heller, men for en stakket stund bykser vi ut av heimen til to måneder på leiemarkedet.

For vi skal pusse opp. Huset skal mer eller mindre renoveres, og jobben er såpass omfattende at vi gikk for håndverker(e) denne gangen. Jeg kunne jo i en forgjeves testosteronrus lagt ned veto og sagt at “dette fikser jeg selv», men det er heldigvis ikke mine evner det står på. Det er tid. Vi er skjønt enige om at vi ikke kan bo på en byggeplass i minst ett år hvis jeg skulle gjort det meste selv. Antagelig to. To lange år. Med vassing i støv og verktøy, unger som maser «Mamma-hvor-er-ettellerannet», matlaging under kummerlige forhold, og dårlig tid til alt de daglige forpliktelser og gjøremål. I det hele tatt en lang periode dårlig stemning.

Så vi (hun) pakker ned for lagring i uteboder, verksted, garasje og alle andre hulrom som er store nok til en flyttekasse fra Biltema, tar kun med oss det viktigste, og flytter.

Og min bedre 3/4 er prosjektleder. Jeg kunne vel lagt ned nok et forgjeves testosteronveto, men det ville blitt en ensom kamp om prosjektledelsen helt lik Don Quixote sin kamp mot vindmøllene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men i motsetning til Don Quixote ville jeg vært fult klar over det håpløse nederlaget i det korstoget.

Så min bedre 3/4, siviløkonom og vandrende excelark har planlagt alt. Alt kategoriseres sirlig og lagres i excel. Kolonne opp og kolonne ned med sortering, klassifisering, lenker til div leverandører og «hva-pakkes-hvor». Jeg har fått klar beskjed om å holde meg langt unna (det har jeg forøvrig ingen problemer med) så hun får pakket ned alt vi skal ha og sortert bort det vi ikke skal ha. Men jeg skal ikke holde meg lengre unna enn at jeg på øyeblikket er tilgjengelig når en blytung kasse med bøker eller andre ting skal bæres vekk.

For det er min jobb.
Hun pakker.
Jeg bærer.
Ganske smart og til en viss grad smertefritt.

Og det er utrolig mye som blir dratt ut av skuffer og skap. Enda vi ikke kan skryte av mer enn 14 års samliv har vi allerede rukket å samle mye …rart. Vi er vel litt uenige når ting skal klassifiseres, for vi ser litt forskjellig på hva som er verdifullt, men okkesom går det temmelig greit, og kontaineren på utsiden fylles sakte og sikkert med «verdifull» søppel. Det vi har lagt ut på Finn for en billig penge gir for øvrig liten (null) respons og havner vel i kontaineren til slutt det også.

Innimellom alle fotball- og håndballtreninger, sangundervisning og dans, egentrening, hjemmekontor, pakking (og bæring) er det møter og forberedelser til selve renoveringen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene og det er litt av en sjau å finne ut av fliser til bad og vaskerom, vegg- og takplater, farge på vegger, nye senger, sofa, spisestue, skyve- eller vanlige dører osv osv. Og valg av kjøkken. Milde Moses. Ikea eller Stray, fram og tilbake? Jeg innrømmer glatt at kjøkkenet ikke er mitt naturlige habitat eller domene (selv om jeg faktisk kan lage mat), og alt som blir lagt frem foran meg ser temmelig likt ut.

Men det er det selvsagt ikke. Uten at jeg helt ser det.
Men det ville vel kanskje vært omtrent samme sak om jeg skulle be om en mening om hvordan verktøyboden min skulle organiseres.

Men etter som dagene går, går det også framover med prosjektet, og oppe i all denne sjauen evner vi heldigvis å glede oss til vi kan flytte inn i et nyrenovert hus om et par mnd. Det skal bli en sann fryd å pakke ut det som ble stuet vekk og montere alle nye ting fra Ikea & co.

Og skulle det være noe jeg   ikke finner? Null problem.

Det ligger i excel.    

Etter litt sånn hjertetull og korona i høst er jeg enda mer opptatt av helsa mi enn før. Misforstå meg rett, jeg er absolutt ingen fanatiker som løper rundt i joggesko og knasker gulerøtter dagen lang. God helse er ikke det samme som askese for meg i hvert fall. Men vi er forskjellige, og naboen må gjerne trives med en radmager skrott som blåser bort i vinden, så lenge han trives med det. Jeg for min del trives med noen kilo kjøtt på kroppen og sikter mot en matchvekt på 90 kg fordelt på mine 180 cm, litt sjokolade nå og da, og et jevnt godt humør som er i samsvar med et høyt energinivå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi kan vel være enige om at «Å ta vare på helsa» for de fleste er det samme som å sørge for at en er fysisk frisk. Men så var det nøtta da. Hodet. Det er vel helse og ta vare på den også? Og her er det store forskjeller, både kulturelle og personlig på hva som skal til for at en har sjelefred. For psykisk helse handler om hvordan vi fungerer ovenfor omgivelsene våre, sånn rent kognitivt og emosjonelt. Altså hvordan vi fungerer i hverdagen. Enkelt sagt kan man kanskje si at nøtta er på stell når vi takler en normal travel hverdag, har venner og ikke går mentalt i grøfta når vi møter litt motstand.

Men er «Helsa di» det samme som helsa mi? For i vi har jo forskjellige krav til en del ting? Jeg er sosial, men introvert. Har mange bekjente, men få nære venner. For min del vet jeg at jeg må helst trene skikkelig noen ganger i uka, og så bør jeg helst, uten å gå for mye på akkord med meg selv, ha fred og fordragelighet med min bedre ¾. Men det viktigste er likevel at jeg må oppleve mestring, at jeg blir verdsatt, og at noen er glad i meg. Men jeg kan ikke putte nøkkelen til egen lykke i andres lomme. Ser man bort fra sykdom, så er faktisk min helse mitt ansvar.

Da snakker vi om vilje og viljestyrke. Og det med vilje er rare greier, for det er utrolig hva vi kan oppdrive av viljestyrke når det er noe vi vil oppnå. Tenk bare på når du sjesker som verst og er ute etter sjokolade. Eller en som er tom for røyk… aj aj aj. Vi går gjennom ild og vann for å få tak i det vi vil ha. Bare motivasjonen er god nok og belønningen riktig, så gjør vi hva som helst. Og tenk bare på når du er forelsket. Da er du villig til å gjøre og finne deg i mye så lenge belønningen er en form for behag. Som å dempe røyk- eller sjokoladesuget. Eller treffe den utkårede.

Når det kommer til fysisk aktivitet er det verre. Belønningen er jo åpenbar, men likevel blir det plutselig vanskelig. Fordi veien til målet er det som er selve utfordringen. «Ekte styrke kommer ikke fra å vinne. Slitet du må gjennomgå gir deg styrke. Når du går gjennom harde prøvelser og likevel bestemmer deg for å klare det – det er styrke!» – Arnold Schwarzenegger.

Men vi behøver ikke snakke om bodybuilding. Arnold er en legende, og vet hva han snakker om når det gjelder hva som er nødvendig for å må dine mål. Veien til enhver form for lykke kan være lang og tornefull, og vi er nå en gang skapt slik fra naturens side at det kroppen opplever som ubehagelig eller tungvint slutter vi med. Det er en autonom reaksjon som er ganske smart, egentlig. Smerte betyr jo at noe er galt og det etter all sannsynlighet er veldig lurt å slutte med det en driver med. Og det er her viljen kommer inn. Den som teller. Den som må hentes frem når det ubehagelig. Den som adler deg. Og snakker vi ikke også litt om selvkontroll? For når vi snakker om trening er et ikke den farlige smerten vi snakker om. Det er viljen til å fortsette, selv om det en driver med er ubehagelig og vondt og kan oppfattes som meningsløs der og da.

Den gode nyheten er at viljen kan trenes. Og jo mer du trener den, jo bedre blir du til å bruke den. Evnen til å omsette viljen til praksis kan en kalle viljestyrke: En målbevisst evne til å omsette tanker til handling. Evnen til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang. Man kan se på viljen som en muskel som kan trenes.

1. Sett deg mål som er oppnåelig. Ikke enkelt, men likevel innen rekkevidde.
2. Fokuser på veien til målet. Klarte du bare 1 km I stedet for 2 på de første joggeturene, så belønn deg selv for at du klarte det så lenge du gjorde så godt du kunne.
3. Belønn deg selv, men først etter du har nådd målet. Altså, ikke spis kaken før du har fullført.
4. Legg til rette for deg selv. Når vet du at det passer, og når er du mest opplagt?
5. Identifiser de faktorene som hjalp deg til å nå målet, og bruk de samme senere.
6. Fullfør det du begynner på

Jaja, en liten spøk der på slutten. Uansett er den beste motivasjonen at du lykkes med det du driver med. Det kan fort bli en ensom kamp, og står du og stamper eller ikke kommer i gang? Skaff deg en Treningsvenn. En som har samme behov som deg selv. Naboen? Ja, til og med kona. Jeg trener mange, men når jeg trener selv er det innimellom fint å ha en treningsvenn. Jeg har Palla, og Palla har meg. Vi motiverer hverandre.

Hvis jeg virkelig vil oppnå noe, så må jeg ville det nok til å gjøre det. Det gjelder alt i livet.
Og min helse? Mitt ansvar!