Etter litt sånn hjertetull og korona i høst er jeg enda mer opptatt av helsa mi enn før. Misforstå meg rett, jeg er absolutt ingen fanatiker som løper rundt i joggesko og knasker gulerøtter dagen lang. God helse er ikke det samme som askese for meg i hvert fall. Men vi er forskjellige, og naboen må gjerne trives med en radmager skrott som blåser bort i vinden, så lenge han trives med det. Jeg for min del trives med noen kilo kjøtt på kroppen og sikter mot en matchvekt på 90 kg fordelt på mine 180 cm, litt sjokolade nå og da, og et jevnt godt humør som er i samsvar med et høyt energinivå.
Vi kan vel være enige om at «Å ta vare på helsa» for de fleste er det samme som å sørge for at en er fysisk frisk. Men så var det nøtta da. Hodet. Det er vel helse og ta vare på den også? Og her er det store forskjeller, både kulturelle og personlig på hva som skal til for at en har sjelefred. For psykisk helse handler om hvordan vi fungerer ovenfor omgivelsene våre, sånn rent kognitivt og emosjonelt. Altså hvordan vi fungerer i hverdagen. Enkelt sagt kan man kanskje si at nøtta er på stell når vi takler en normal travel hverdag, har venner og ikke går mentalt i grøfta når vi møter litt motstand.
Men er «Helsa di» det samme som helsa mi? For i vi har jo forskjellige krav til en del ting? Jeg er sosial, men introvert. Har mange bekjente, men få nære venner. For min del vet jeg at jeg må helst trene skikkelig noen ganger i uka, og så bør jeg helst, uten å gå for mye på akkord med meg selv, ha fred og fordragelighet med min bedre ¾. Men det viktigste er likevel at jeg må oppleve mestring, at jeg blir verdsatt, og at noen er glad i meg. Men jeg kan ikke putte nøkkelen til egen lykke i andres lomme. Ser man bort fra sykdom, så er faktisk min helse mitt ansvar.
Da snakker vi om vilje og viljestyrke. Og det med vilje er rare greier, for det er utrolig hva vi kan oppdrive av viljestyrke når det er noe vi vil oppnå. Tenk bare på når du sjesker som verst og er ute etter sjokolade. Eller en som er tom for røyk… aj aj aj. Vi går gjennom ild og vann for å få tak i det vi vil ha. Bare motivasjonen er god nok og belønningen riktig, så gjør vi hva som helst. Og tenk bare på når du er forelsket. Da er du villig til å gjøre og finne deg i mye så lenge belønningen er en form for behag. Som å dempe røyk- eller sjokoladesuget. Eller treffe den utkårede.
Når det kommer til fysisk aktivitet er det verre. Belønningen er jo åpenbar, men likevel blir det plutselig vanskelig. Fordi veien til målet er det som er selve utfordringen. «Ekte styrke kommer ikke fra å vinne. Slitet du må gjennomgå gir deg styrke. Når du går gjennom harde prøvelser og likevel bestemmer deg for å klare det – det er styrke!» – Arnold Schwarzenegger.
Men vi behøver ikke snakke om bodybuilding. Arnold er en legende, og vet hva han snakker om når det gjelder hva som er nødvendig for å må dine mål. Veien til enhver form for lykke kan være lang og tornefull, og vi er nå en gang skapt slik fra naturens side at det kroppen opplever som ubehagelig eller tungvint slutter vi med. Det er en autonom reaksjon som er ganske smart, egentlig. Smerte betyr jo at noe er galt og det etter all sannsynlighet er veldig lurt å slutte med det en driver med. Og det er her viljen kommer inn. Den som teller. Den som må hentes frem når det ubehagelig. Den som adler deg. Og snakker vi ikke også litt om selvkontroll? For når vi snakker om trening er et ikke den farlige smerten vi snakker om. Det er viljen til å fortsette, selv om det en driver med er ubehagelig og vondt og kan oppfattes som meningsløs der og da.
Den gode nyheten er at viljen kan trenes. Og jo mer du trener den, jo bedre blir du til å bruke den. Evnen til å omsette viljen til praksis kan en kalle viljestyrke: En målbevisst evne til å omsette tanker til handling. Evnen til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang. Man kan se på viljen som en muskel som kan trenes.
- Sett deg mål som er oppnåelig. Ikke enkelt, men likevel innen rekkevidde.
- Fokuser på veien til målet. Klarte du bare 1 km I stedet for 2 på de første joggeturene, så belønn deg selv for at du klarte det så lenge du gjorde så godt du kunne.
- Belønn deg selv, men først etter du har nådd målet. Altså, ikke spis kaken før du har fullført.
- Legg til rette for deg selv. Når vet du at det passer, og når er du mest opplagt?
- Identifiser de faktorene som hjalp deg til å nå målet, og bruk de samme senere.
- Fullfør det du begynner på
Jaja, en liten spøk der på slutten. Uansett er den beste motivasjonen at du lykkes med det du driver med. Det kan fort bli en ensom kamp, og står du og stamper eller ikke kommer i gang? Skaff deg en Treningsvenn. En som har samme behov som deg selv. Naboen? Ja, til og med kona. Jeg trener mange, men når jeg trener selv er det innimellom fint å ha en treningsvenn. Jeg har Palla, og Palla har meg. Vi motiverer hverandre.
Hvis jeg virkelig vil oppnå noe, så må jeg ville det nok til å gjøre det. Det gjelder alt i livet.
Og min helse? Mitt ansvar!
