Nå er jeg lei. Dritlei!
Jeg, som betrakter meg selv som positiv og pragmatisk begynner å «få nok». Nå har jeg hanglet meg gjennom en lang vinter og påfølgende elendig vår med Long Covid som trofast følgesvenn. Det er i hvert fall det de antar, etter mange og lange utredninger for hjerte, lunge og ellers alt som går an å utrede. Jeg har vært ut og inn av legekontor, sykehus og spesialister. Og alt er på stell. Alle prøver er ikke bare ok, men «framifrå». Jeg er altså frisk som en fisk og scorer uvanlig høyt på absolutt alle tester. Likevel fungerer jeg ikke.
Heldigvis er jeg flink til å mase, og både fastlege, sykehus og alle andre rundt meg har gjort sitt beste for å finne ut hvorfor «gubben ikke fungerer», som Dr. Jørn, min livlege sier. Og siden alt annet er luket vekk, så «antar man» at det er Long Covid. For denne driten er så fersk at det er lite forskning på området.
Et lite dykk i litteraturen forteller at det er mye jeg kjenner igjen ved Long Covid, så jeg ser ingen grunn til å anta noe annet enn legevitenskapen. Så da er det vel Long Covid jeg har. Til og med NAV tror det, og er forståelsesfulle (dèt hadde jeg ikke trodd…).
Men hvordan arter LC seg? Vel, etter 6 mnd med elendig form er jeg i hvert fall fysisk på bedringens vei. Det har vært uendelig frustrerende å bli andpusten bare ved å gå opp trappa hjemme, og et hvert forsøk på en grei treningsøkt på senteret har vært en katastrofe. Man er jo på sitt beste når man lykkes, sier jeg ofte både i skrift og tale, og i vinter har jeg sannelig fått syn for segn. Jeg vil så gjerne, men lykkes ikke.
Jeg, som de siste 20 årene har nytt treningsgleden i lange drag. Jeg, som er senterleder og skal både være til stede for andre og meg selv. Jeg, som er vant til å ha mange jern i ilden og aldri sitter stille. Følelsen av å lykkes har vært totalt fraværende, og jeg har absolutt ikke vært eller følt meg på mitt beste. Og, jada. Jeg er pragmatisk. Jeg vet at jeg ikke er frisk. Men likevel… Jeg vil jo så gjerne.
Det rare er jo at jeg er like rastløs som før, selv om overskuddet er fraværende. Jeg tok en sjanse her i vinter og dro opp på hytta for å måke taket. Vanligvis ville jeg tatt en treningsøkt på veien opp dit, måket taket, og tatt en skitur mens det enda var dagslys. Nå kjørte jeg rett opp, brukte dobbelt så lang tid på taket mens jeg pustet som en gravid hval, og avsluttet likevel mens det enda var dagslys. Skitur var uaktuelt, men jeg tenkte i hvert fall at jeg skulle ta noen bilder av hytta i den lave ettermiddagssolen. Jeg kom noen få meter på beina langs veien før jeg bare måtte snu. Orket ikke annet enn å sitte foran Tv`n. Så der satt jeg, mens ettermiddagsolen skinte inn vinduet og så på TV. Rastløs. Men uten ork til noe. Det var enda godt jeg var alene, for da var jeg ikke godt selskap.
Joda, det fysiske har frustrert meg, men for min del er hjernetåke hovedingrediensen i en ellers vid og ullen «diagnose». Godthaap.no sier bla at hjernetåke er en paraplyterminologi, og kjernen av symptomet er at det påvirker vår ‘executive function’, og dermed vår evne til fokus, oppmerksomhet, holde informasjon uten å miste det like etter og blokkere distraksjoner. Disse ferdigheten er så fundamentale, at når det svikter rammer det en person i så stor grad at det påvirker alle sider av livet.
I følge Psykologisk.no er hjernetåke en «opplevelse av at tankegangen er treg og uklar – som om du har bomull i hodet». Mange sier man har Alzheimer light. Det nevnes 8 punkter i beskrivelsen, og jeg kjenner igjen 6 av dem. Bomull i hodet? Mnnnei. Og trøtt er jeg heller ikke. Nei, jeg sover like dårlig, om ikke enda dårligere enn før. Men utslitt, redusert oppmerksomhet, redusert hukommelse, dårlig konsentrasjon, mindre kreativ, og svært redusert evne til å løse problemer kjenner jeg godt igjen. Særlig det at jeg glemmer og har problemer med å følge lengre tankerekker. Jeg var nylig også sørpe forkjøla og da ble jeg til slutt temmelig lattermild, for jeg glemte så mye at det ble rent komisk. Kjørte til byen når jeg skulle til skolen og omvendt. Vi mannfolk opplever jo stadig vekk at vi står i et rom og lurer på hva vi skulle der, men nå er det slik hele tiden. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg flyr frem og tilbake fordi jeg ikke får med meg alt jeg skal ha med meg. Selv når jeg har lagt frem det jeg skal ha med meg valser jeg overlegent forbi og må snu et stykke nedi gata. Og jeg, som har et brukbart ordforråd og elsker å skrive må nå lete etter ordene, og skrivegleden er borte. For man er jo på sitt beste når man lykkes.
Hjernetåke og redusert fysisk kapasitet til tross. Jeg har ingenting på jobb som rådgiver å gjøre, men er likevel heldig som har noe å pusle med her hjemme. På jobb kan jeg ikke sende av gårde e-post nr 4 til Tom Erik fordi de tre første er feil eller mangelfulle. Om han er aldri så forståelsesfull (for det er han) så ville både han og jeg blitt frustrert av det, og det er ikke slik man skal utføre sitt virke. Men her hjemme er det ikke så farlig om jeg henger opp klesvasken litt feil. Å tømme oppvaskmaskinen er heller ikke rakettforskning, og på buemakeriet kan jeg stå å pusle i mitt eget tempo. Riktignok køler jeg litt med det også, men konsekvensene går bare ut over meg selv. Dessuten så blir det jo litt ekstra ved på den måten. Og så må jeg øyeblikkelig ile til å si at de få buene jeg lager blir bra. Det tar bare litt lengre tid.
Men, altså. Klaging og syting fører ingensteds hen, og jeg ser fremover. Jeg tror at alt vil bli bedre, jeg gjør det, og så lenge jeg legger lista lavere enn før, holder på humøret og gjør det jeg kan, så lykkes jeg jo. Jeg må bare sette andre krav til meg selv enn det jeg er vant til.
Og han er ikke dum han derre Lauritzen. Jeg må selv sørge for å være den beste utgaven av meg selv.
Såpass fortjener jeg da. Eller?