Jeg blir lett rørt. Jeg er lettrørt som en kurv med overmodne jordbær, og jeg røres av det minste.
Det være seg en fin sang eller en tv-serie jeg ser på. Jeg kan leve meg inn i handlingen sånn at jeg kjenner det langt i mitt indre det som rører seg på skjermen. På Tv og bøker liker jeg best historier hvor helten vinner det hele, og får prinsessen og halve kongeriket på kjøpet. Jeg kan bli rørt av det også, men sånne ting er stort sett ganske ukomplisert å forholde seg til. Er det bøker eller filmer hvor barn ikke har det greit, skygger jeg unna. Det orker jeg ikke.
Og så blir jeg rørt av store prestasjoner. Når Henrik Ingebritsen vinner 4. plassen etter en lang periode med skader. Når ungene mine bøtter inn mål på fotballbanen. Når jentungen synger som en engel som Sonja i «reisen til julestjernen» for fullsatt sal. 
Begravelser er et mareritt. Det ligger vel i «sakens» natur, men jeg kunne gått i begravelsen til et vilt fremmed menneske og likevel tutet som en ugle. «Følelser er no` dritt» var det en som sa.
Ja, det kan være noe dritt å snufse i tide og utide over kjærlighet eller hat. Heldigvis er det ikke mye jeg hater, kanskje bortsett fra Energityvene, folk som bare er ute etter å stjele energi fra deg. Lykkelig nok er det ikke mange sånne, og de få jeg møter styrer jeg unna.
Jeg blir rørt av meg selv også. Jeg har alltid vært en mester i å ikke vinne noe, så de gangene
jeg faktisk presterer noe kan det hende at jeg får en klump i halsen.
Og jeg ble rørt og myk som Fløyelsgrøt av å høre mine egne tekster lest av min helårs sommervenn Christoffer Han er profesjonell filmhelt og stemmen i utallige lydbøker, så høytlesing er en kunst han behersker med fingerspitzgefühl.
Skriveriene mine har jeg for øvrig et avslappet og til dels ambivalent forhold til. Det øyeblikket jeg publiserer noe har jeg sluppet ordene fra meg og jeg leser dem sjeldent om igjen. Da ligger de der ute og er allemannseie. Er ikke mine lenger. Likevel kan det kan være en hengemyr. Ironi er for eksempel en skummel sti å begi seg ut på. Ikke alle skjønner ironi. Men ironi kan være hysterisk morsomt. Hvis en skjønner det. Det samme er humor i seg selv. Eller skrå blikk, betraktninger fra siden. Eller innenfra. For ikke å snakke om parodi. Jeg har selv blitt parodiert, så jeg tør påstå at jeg vet hva det er.
Men ikke alle skjønner når en tekst er skrevet med skråblikkets ironi, parodi, og/eller humor. For sånn er det jo. Hva leseren ser er ikke alltid det samme som skribenten hadde i hodet da han skrev. Det samme kan en si om bilder. Hva jeg ser og opplever med bilder kan være noe annet enn hva fotografen så og vil formidle. Og før jeg roter meg ut i et irreversibelt filosofisk minefelt stopper jeg med å si at ord skaper også bilder.
Men altså. Når ordet har forlatt deg er det ikke ditt lenger, og folk leser det de vil, ut i fra humør, kultur, holdninger, ståsted og hvor positiv/negativ/nøytral en er i utgangspunktet til skribenten. Jeg får mange tilbakemeldinger fra lesere. Både folk jeg kjenner og ikke kjenner. Både kvinner og menn som khjenner seg igjen. Særlig når jeg «drar» forholdet mann/kvinne og dynamikken i folkeheimen ut til det parodisk ytterste. Tilbakemeldinger fra både koner og ektemenn som «ha ha, dette er spot on – akkurat sånn er det». Eller rørende tilbakemeldinger fra folk jeg ikke kjenner som sier de får mot til å kjempe videre i en slitsom hverdag når jeg skriver om meg om mitt og hvordan jeg har det.
Men når man stikker hodet frem så må man også tåle noen overraskelser.
Særlig slike som at jeg blir beskyldt for å ha stereotype holdninger og fremstiller kvinner på en måte som er under enhver kritikk. Kritikken (beskyldningene) kom visstnok i kjølvannet av en petit jeg skrev om at kvinner fryser lettere enn menn, og avstedkom i tillegg noe sånt som at «hadde han vært min mann så skulle han fått sovet ute og virkelig fått kjenne på hva det vil si å fryse»
En skal ha respekt for det, Likevel blir jeg litt smilende oppgitt
over den siste kommentaren, men må jo bare ta til meg folk
er forskjellige.
Jeg skal også uten blygsel innrømme at jeg tar akkurat den
lite til meg, men lar meg heller røre til en velvoksen klump
i halsen av de som får livsmot av å lese det jeg skriver.
Jeg får bare håpe det ikke er ironi.
Man kan lett bli slått til marken av kritikk og kjefting, men så lenge man er trygg på seg selv og har et snev av ryggrad, så lar jeg meg villig røre.
Til tårer. Når som helst. Gang på gang. Og takke meg til. Jeg sier omtrent som Tennyson. «Jeg vil heller elske og ha tapt, enn å ikke ha følt noe i det hele tatt.
PS: Jeg googlet Stereotypi sånn for sikkerhets skyld, og jeg er altså en mann «med inngrodde, vanemessige, unyanserte forestillinger».
Rett og slett en fordomsfull gubbe på 60 (og3/4) år.
Ikke særlig rørende, spør du meg.