Med hånda på hjertet tør jeg påstå at jeg ikke klager særlig mye.
Men altså, når jeg tenker meg om så kunne jeg jo klaget på mye. På treningssenteret kunne jeg kanskje klaget på alle som ikke følger reglene, men det ville antagelig hjulpet lite. Vaktene mine ordner opp, og de som ikke hører på vaktene får en «samtale» med meg. Da leverer vi alt fra mild korreksjon til kjeft og/eller utestengelse. Likedan er det på jobb og hjemme. Klaging hjelper «nada». Klart språk og rake, rette linjer er det som fungerer. Mulig Lars Monsen og andre hannbikkjer ville sagt jeg klager mye, men i forhold til en hypokonder er jeg totalt stum. For alt er jo relativt, som salig Albert Einstein sa. Altså at alt står i forhold til noe annet. I motsetning til «absolutt». Mange vil si jeg trener relativt ofte, men i forhold til i gamle dager så trener jeg relativt sjeldent. Forskjellen ligger altså i hva en sammenligner med.
Og så er det forskjell på syting, klaging, og realitetsorientering.
Min gode venn Tommy klager lite. Han realitetsorienterer. Både seg selv og andre. Uten blygsel. Tilbakemeldingene fra Tommy er det bare å ta til seg, og han er like brutalt ærlig med seg selv som meg.
Når man treffer kjente på gata og spør «Hei, åssen går det?», så er man som regel ikke ute etter de store utgreiingene. De fleste sier vel noe sånt som «Joda, det går fint», eller «alt er som det pleier», selv om «alt» i denne sammenhengen kanskje vil være et relativt begrep. Når man er såpass omgjengelig normal ved slike treff så vil kanskje det riktigste svaret være «alt er som det pleier», selv om det alltid vil være ett eller annet en kan fortelle. Velger man å legge ut om ettellerannet, så er det rare at man fort får fokus på det som kan være galt. Men siden man ikke vil bli oppfattet som klagete så lander man som regel på «alt er som det pleier». Motsatsen vil være å fortelle om hvor strålende alt er for tiden, men da blir man fort oppfattet som «skrytete». Og siden jeg bor på sørlandet havner man fort i den kategorien.
Østrogenmafiaen har introdusert «mannesjuka». Altså at menn syter og klager «Bigtime» når de er forkjøla eller sjuke på annet vis. Nå viser undersøkelser at mannen blir sykere enn kvinnen når influensaen rammer, men det interessante vil vel være om østrogenmafiaen selv mener de lider i stillhet. Akkurat den hengemyra skal jeg ikke vasse ut i, men at østrogenmafiaen ikler seg martyrrollen som en adelig kappe når de er syke er vel mer enn bare litt sannsynlig. Sannheten er vel uansett at vi menn blir liggende paddeflat, og at kvinner kreker seg mer rundt enn oss når vi er sjuke. Og selv om det er bevist at vi blir sjukere av influensa, så håper jeg da inderlig at vi ikke syter og klager som ….. ja «kjerringer». For det er det «mannesjuka» er. Sippete og klagete «mannfolk» som ynker seg i sofaen og forlanger full service. Til sånne stakkarer det bare en ting å si. Ta`rei sammen a`! Ingen liker klaging.
Men er det sånn at vi menn er mer pysete og kvinner står heroisk «i det» når noe skjer? Mange menn vil vel si at kona klager på mannen hele tiden. Uansett tror jeg nok det er gjengs hos de fleste at kvinnen styrer det meste i heimen. Da er det vel også på sin plass at det påpekes når (ikke hvis) vi ikke følger med, har gjort noe vi ikke skulle, eller unnlatt å gjøre noe. For det skjer jo. Her er balansen hårfin. Det er en ting å «si i fra» og en annen ting å gnage på om hvor udugelige vi er. Med en grundig innebakt påminnelse om alt det andre vi har feilet på de siste 10 (minst) årene. Men akkurat den dynamikken i heimen får enhver ta oppgjør med selv.
Syting er noe annet. Altså at man klager og kverner på hvor ille en har det eller hvor ille noen er. Ikke kjefting, men uffing og akking. Jeg mener definisjonen på en sytpeis er en person som klager i vilden sky. Hele tiden, uten et snev av initiativ til å gjøre noe med det det sytes om. En stakkar, ofte med besserwisserens blærete overlegenhet. En sytpeis er altså med andre ord ingen «handlingens mann». Så hva er da vitsen? Tenk hvor mye energi som går med på all klaging og syting. Energi som kunne vært brukt på noe annet. Noe positivt. Noe oppbyggende. Ingen skal fortelle meg at man blir i godt humør og brenner av initiativ etter noen minutter med en sytpeis. Med mindre man snakker om vold. Mot sytpeisen. Det rare er likevel at «noen» får energi av å syte. Eller får utløp for frustrasjon på hva-det-måtte-være.
Syting og klaging kan også være en måte å vise at man er en som «følger med», er orientert. Det kan man jo lese i kommentarfeltene. Der er det mange med «meninger», og du og du hvor opplyste og flinke de er. Og øyensynlig uten sidestykke langt bedre rustet til å trene et hvilket som helst landslag. Eller lede nasjonen. For det er dessverre en beklagelig kjensgjerning at de beste trenerne og politikerne sitter hjemme i sofaen. Her har verdens headhuntere en jobb å gjøre. Tenk på all den kompetansen vi går glipp av.
Men altså. Jeg tror ikke menn klager mer enn noen andre (kvinner). Forskjellen ligger heller i hva det klages på. Undersøkelser viser at mannen klager på sex. Eller mangel på. Kvinnen klager på at mannen ikke stiller opp for henne. Og sørgelig nok er dette en diskrepans. I hvert fall hvis man skal tro på det gamle munnhellet om at «Mannen må ha sex for å føle nærhet. Kvinnen må føle nærhet for å ha sex. Ikke rart man krangler når forutsetningene er så forskjellig.
Ellers ser man mest «mannfolk» i kommentarfeltene, selv om det glimter til et «realt» kvinnfolk i ny og ne. Våger man seg inn på Kari Jaqueson sin facebookside kan man la seg underholde av mange velkvalifiserte, skarpe iakttagelser og ytringer fra begge kjønn. Osende av rettferdig harme, indignasjon og stort sett totalt uten bakkekontakt. Om ikke annet kan du gjøre det for underholdningens skyld.
Men er mannen en sytpeis? Det kommer vel an på hvem du spør, men nei, jeg syns ikke det.
Ikke så mye at det er noe å klage og syte over.