Tenk så kjedelig det ville vært hvis alle var like. At alle var støpt i samme forma og mente det samme.

En homogen masse som alle beveget seg i samme retning. Eller vent nå litt. Det har da vel vært gjort noen forsøk på det gjennom tidene, men «merkelig nok» har det bare ført til konflikter, krig og elendighet fordi alle sletts ikke deler samme entusiasmen for homogenialiteten. Ikke for det. Min bedre ¾ skulle nok mange ganger ønske at jeg var mer lik henne. Livet ville blitt roligere for henne da, men spurte hun meg så er vi likere enn hun tror. Vi er begge nysgjerrige på livet og har oppdagertrang. Det er bare et at vi er like på forskjellige ting. Det er jo på mange måter synd kanskje, men på den andre siden så har vi et hjem fylt med individualister som likevel danner et sterkt fellesskap med de samme grunnverdiene. Joda, vi er ganske forskjellige i min familie. Fire ganske så forskjellige unger og oss to voksne i førerstolen(e). Ganske problemfritt egentlig, for vi to som i en evig kamp kunne risikert og sloss om hvem som skal bestemme, har funnet en fin stil hvor hun bestemmer det meste. Men ikke alt. Selv om hun tror det.

Den berømte psykoanalytikeren Erich Fromm delte oss opp i personlighetstyper basert på de primære behovene for frihet og tilhørighet.

Nå skal det sies at Fromm ikke hadde så mye trua på sine medmennesker. Han mente vi er alt for passive, og bare opptatt av forbruk. Det er kanskje ikke helt ugjenkjennelig i dag heller, med et stadig større fokus på «individets rett» og navlebeskuende innadvendt blikk på «meg og mitt»? Dugnadsånden er på retur, og i frivillighetens verden ser man en helt klar tendens til at den livslange tilhørigheten til organisasjoner, foreninger og lag er erstattet med en mer prosjektbasert tilnærming; – «What`s in it for me». Fokuset har altså endret seg fra «Hva kan jeg gjøre for andre», til «Jeg vil gjerne gjøre noe for andre, men jeg skal ha noe igjen for det selv også». Nå er det ikke nødvendigvis noe galt i det, så lenge man stiller opp for andre, men tilnærmingen har som sagt likevel endret seg til et mer innadvendt fokus.
Uansett, Fromm delte oss inn i fem personlighetstyper, hvorav fire ikke er særlig positive.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Den mottakelige personligheten som jager det konstante behovet godkjenning og anerkjennelse. De (vi?) har liten tro på seg selv, er unnvikende, har mangelfulle sosiale ferdigheter, og driter en lang marsj i alle andre.

Utnytteren er i følge Fromm den vanligste. Utnytteren etablerer forhold til andre ut av pur egoistisk interesse, altså kun for sin egen fordel. Utnytteren gjør det som trengs for å nå sine mål, og går ikke av veien for å lyve og manipulere for å få det de trenger. Særlig går de (vi?) løs på de med lav selvtillit.

Samleren kjenner du nok igjen. Den som bare er ute etter materielle verdier. Jo mere de har, jo mer vellykket og trygge føler de seg. Men tror du de (vi?) noen gang blir fornøyd? Nei, det er alltid noe de ikke har som bare må skaffes.

Den mest utbredte på arbeidsplassen, i følge Fromm, er Markedsføringstypen. De (vi?) utnytter andre til egne økonomiske- eller andre fordeler. Dette gjør de for å skape forskjeller i sosial status, et klasseskille, med de selv på toppen av næringskjeden.

Et lys i den Frommske tunellen er likevel Den produktive typen. De (vi?) som bruker all sin tid på å gjøre noe for andre. I utgangspunktet folk som kan bygge gode, meningsfylte relasjoner. De er trygge på seg selv og motstår andres forsøk på å kontrollere dem.

Jaja, man kan vel kjenne igjen både seg selv og andre i flere av typene til Fromm, men det er kanskje greit å være bevisst på motivene til handlingene våre. “Bare den som har tro på seg selv, er i stand til å ha tro på andre”, sa Fromm. Han trodde klippefast på at det er vårt eget ansvar å oppnå «autonomi», altså at vi selv bestemmer våre handlinger og grunnlaget for handlingene. Motsatsen er heteronomi, altså at handlingene blir bestemt av begjær eller krefter utenfra som tvang eller manipulasjon.

På arbeidsplassene i dag er det blitt vanlig med «personlighetstester».

Alle fyller ut skjemaer med haugevis av spørsmål, og i den andre enden spyttes det ut en definisjon på hvilken type du er. Vel og bra, men det er jo hva arbeidsgiver gjør med analysene som er det viktige. Man trenger mangfoldet.  Både idèmakeren og den jordnære pessimisten, administratoren og den som er flinkest med folk. Poenget er at man utfyller hverandre. Yin og yang, søtt og surt.

Uansett så heier jeg på et fargerikt felleskap.

La folk være folk, og hei på outsiderne.
Jeg er rar sånn. Når vi ser på KompaniLauritsen så kan jeg fort blinke ut de som lurer seg unna.
Vedkommende hadde jeg utradert på flekken hvis jeg hadde deltatt. Så selv om jeg sier det er
plass til alle, så er jeg ikke bedre enn at jeg har mine favoritter.
Men når aspiranten snur, og virkelig prøver å bidra til felleskapet, så er det outsideren jeg heier på.

Joda, både optimisten og pessimisten bidrar til fellesskapet. Optimisten oppfant flyet, pessimisten fallskjermen.