Positive mennesker lever lenger. Det har jeg selv skrevet om, så da må det jo stemme. Så i skrivende stund sitter jeg her og tar meg selv i nakken. Jeg er nok blitt litt værsjuk og grinete med åra, og pålegger herved meg selv til å «ta meg sammen». Livet er en gave og du (jeg) har værs`go` å se lyst på livet. Hele året. Om ikke annet kan en forsøke å grave frem noen gode minner fra begredelige årstider. Sist vinter husker jeg ikke så mye av. Long Covid gjør at korttidsminne (og ubehagelige opplevelser) er i tåka. Dessuten mener jeg å huske at jeg har skrevet om det tidligere en gang i år.
Men skal en først forsøke å mimre litt om været (på en så positiv måte som mulig) kan en jo begynne med juli 2023. Det var en skikkelig drittferiemåned. Enda godt vi hadde ferie og riktig kunne nyte regn og vind. Riktig så vått og vidunderlig var det. Forberedelsene mine til NM i bueskyting (historiske buer) ble hastig gjennomført rundt kl 06 – før vinden begynte sin glade seiersvals, og jeg ga meg ikke før regnet kom ved 07-08-tiden. Men vi fikk da gått noen turer og lagt ned en del hassel og ask for fremtidige buer. I rettferdighetens navn skal det likevel sies at det var noen stjålne timer her og der med sol, og noen båtturer ble det også – godt planlagt i vindkulene. Man må jo ha mat.
Som sagt skal en se lyst på det, og sommerfølelsen nådde en formtopp da ferien var over og sola skinte fra skyfri himmel det meste av august. Det er jo det vi sier: Hvis mai er dårlig «pleier juni å være bra». Er juni dårlig «pleier juli å være bra», og er juli dårlig «må vi ikke glemme at august er en sommermåned det også, og er alltid bra». «September er også ofte fin», forresten.
Men jeg glemte juni. Da var det så varmt og tørt at en skulle tro skaperen hadde strødd pappahumor over hele landsdelen. Jeg gikk hjemme med Long Covid, og fikk en «velkommen» aha-opplevelse da kroppens egen termostat, Hypthalamus ikke virket slik den skal. Et uventet symptom jeg ikke var forberedt på, jeg som elsker sol og varme. Men jeg fikk da slept meg inn på kjøkkenet og helt i meg et par glass med livgivende vann. Jammen er vi heldige i Norge som har frisk rent vann rett fra krana. Og der ser man… Takk til juli og fulle vannmagasiner. «Heteslag» sa min livlege – Dr. Jørn, og forklarte at kroppens autonome nervesystem ikke fungerer.
NM, ja. Det var i slutten av august. I øsende pøsende regn på Tingvatn. En hel dag vasset vi rundt i lyngen med trebuene våre og piler med fjør som så ut som druknede kattunger. Men forholdene var like for alle, og jeg datt bokstavelig talt av stolen da resultatene ble lest opp på kvelden. Det var fordi jeg satt og vippet på den, slik en gjør når en bare følger sånn halvveis med.
Mange sier de elsker høsten. Ikke jeg. For høsten er tiden da alt går i dvale utendørs. Eller dør. Det fine er likevel at årstiden gir meg tid til kontemplasjon. Vi har jo bare godt av å være litt tungsindig. Som om livet er en lek. Høsten er tiden da trærne slipper alle blader og strekker nakne svarte klør mot den mørke, grå himmelen. Ren poesi, spør du meg. Og endelig kan jeg kle meg i ull under den nye Gortexjakka jeg fikk til jul av min bedre 3/4. Årets høst er vel ikke så mye å skrive om, annet enn regn, regn og regn, og siden vann er selve livets kilde så skal man vel bare takke. Man kjenner virkelig at man lever når regnet sniker seg inn under jakkegraven, og hvor heldig er vel ikke akkurat jeg for at jeg får føle naturen så tett inn på kroppen.
I skrivende stund snør det. Det har det gjort siden i går, og endelig fikk jeg tatt frem den trofaste trekkfuglen «Snømåka» igjen. På sørlandsk vis skal snøen ligge et par dager før den smelter til slaps og siden går over til beinbruddsholke som sender folk og biler i underholdende rundkast rundt forbi.
Men altså. Det er bare å krumme nakken og ta det som det kommer. Været får jeg ikke gjort noe med, jeg har gode vanntette og varme klær, og tak over hodet. Vogna på Jomfruland er vinterstengt, båten er pakket inn, og jeg har montert et nytt solcelleanlegg på hytta slik at vi har nok strøm til Tv`n. Utendørsskytebanen er ryddet, stengt og venter på vår. Nå er det skyting innendørs. Litt krortere avstand til blinken, men da er det jo lettere å treffe..
Joda, det er noe fint med vinter og mørketid også:
Nå er det straks desember med all kos i ventetiden, og etter jul er det bare å glede seg til våren.
Smilefjes.
