En hobby i livet bør alle ha.

Det fine med en hobby er at ingen andre kan eller skal bestemme hva det er. Det som er arbeid for noen kan være fritidsaktivitet for andre, det som interesserer naboen kan være knekkende likegyldig for deg, og det ville vært sørgelig trist hvis din bedre ½-del bestemte at hobbyen din var å hekle grytekluter, mens du egentlig ville hoppe i fallskjerm. Nei, heldigvis er folk forskjellige og driver med det utroligste på fritiden. Husmaleren Preben kunne fortelle at ikke bare har han malt hus i snart 40 år, men han maler på fritiden også. Han simpelthen elsker å male og hjelper alle han kjenner når de trenger det. Maler en skvett her og der så fort han har en ledig stund.

Men det er faktisk forsket en del på dette med hobbyer. «For noen handler det om selvrealisering og læringsutbytte som kan gi mer verdighet i samfunnet enn de ellers ville hatt», sier sosiologen Pierre Bourdieu. For andre kan det være en flukt og trøst fra en traurig hverdag med ansvar og forpliktelser. «Dyp involvering, for eksempel i et bestemt univers av samleobjekter, fremstår som et mer eller mindre bevisst ønske om å oppnå en grad av kontroll, selvbeskyttelse og eksistensiell trøst», hevdet sosiologen og filosofen Jean Baudrillard.

Hjelpe meg, tenker nå jeg. Kan en ikke en gang få ha en hobby i fred uten at det skal være så komplisert? Jada, jada – en kan helt sikkert snakke om både virkelighetsflukt, verdighet, trøst og spenningssøken forankret i det innerste av våre mørke kroker som ikke får sin utløsning i hverdagens (åpenbare) grå, traurige og flate uendelighet. Men altså, kan en ikke bare drive med noe som en syns er gøy? Ikke for det. Selv jeg skjønner at jeg er en kilde til mange morsomheter og hoderisting i alt jeg driver med, og jeg får da noen kommentarer som forteller meg at jeg er samtaleemne innimellom. Min (for noen, overdrevne) interesse for trening er sånn tålelig akseptert fordi helse og trening er noe mange er opptatt av. At jeg har utviklet et eget treningskonsept, Kjernekraft, er pussigere igjen. Det er å gå litt vel langt for de fleste. Og da jeg gikk «all in» med min nye hobby som er å lage piler og buer i sommer måtte jeg tåle mange rare og overbærende reaksjoner.

Men det kunne det ikke interessere meg mindre hva andre mener om det jeg driver med.
Jeg lager ikke buer og utvikler et treningskonsept for andres skyld. Jeg gjør det fordi det gir meg noe.

En real hobby er lommer av tid. Tid hvor jeg slapper av mens jeg samtidig gjør noe. Ja, selv når jeg svetter som verst på gymmet «slapper jeg av». En instruktør sa til meg at «Hvis du koser deg når du trener, så trener du ikke hardt nok». Hun om det, tenker nå jeg. Noen koser seg på lange fjellturer med gnagsår og ryggverk som belønning. Jeg koser meg når jeg herjer på gymmet og utvikler nye øvelser. Jeg får så mye energi av det at min bedre ¾ er helt oppgitt.

For det er vel det som er poenget med en hobby? At den skal gi energi og bygge selvfølelse?

Kaster man et raskt blikk på Maslows behovspyramide ser man at det øverste nivået i pyramiden handler om «behov for vekst og selvrealisering», ønsket om å få bruke evnene våre, leve ut drømmene våre og vise at vi klarer å nå de mål vi setter oss.

Jeg kan i hvert fall kjenne meg igjen i dette, og koser meg glugg når jeg er på treningssenteret, driver gruppetimer, veileder og lager treningsprogrammer med treningskonseptet jeg har utviklet selv. Og når buene mine blir så fine at bestillingene renner inn tenker jeg daglig at jammen er jeg heldig som har funnet interesser som gir meg så mye. Tenk å sage ned et tre, og finne en bue inni der… Helt suverent fantastisk.

Men er det ikke litt interessant å tenke over hva du svarer når noen spør deg hva du driver med? Jeg svarer vel som alle andre hva jeg jobber med, det er det tryggeste og plasserer deg i det sosiale (og økonomiske) hierarkiet. Hobbyene kommer ikke inn her. Og det er egentlig litt pussig (synd), for en hobby er jo det du driver med som kanskje interesser deg mest av alt. Men utpå kvelden sitter man gjerne med sine meningsfeller og diskuterer (krangler) om ManU og Liverpool. Nerdene har en tendens til å finne hverandre.

Jeg kjenner noen veldig få som har hobbyen sin som jobb, som får dyrke sin største interesse og lidenskap OG tjene penger på det. De aller fleste av oss har det ikke slik, men hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å drive mitt eget treningssenter side om side med et skikkelig buemakerverksted. En vakker dag blir det kanskje slik, men enn så lenge koser jeg meg med en trivelig og givende jobb og hobbyer som beriker livet på fritiden (og en tålmodig bedre ¾). Jeg driver med mitt, dyrker og formidler mitt eget treningskonsept, og lager buer. Sært? Helt sikkert. På grensen til den skumle avhengigheten vil noen si, for jeg går «all in».

Men jeg er ikke alene.

En rask titt på hva mine venner driver med forteller at Håvard kjører vogntog og fotograferer, Tommy legger kabel og mekker, Ingeniøren Gunnar spiller strategispill, Pedagogen Gisle klatrer i fjell og på vegger, Arkitekten Erling sykler og driver kampsport, Samfunnsviteren samler på penner, Skuespilleren Christoffer er sykkelgal, Gartneren Øystein brygger øl og Ingeniøren Geir Ove lager musikk. Bare for å nevne noen.

Og maleren Preben maler på fritiden.