Det er mye tankevirksomhet i min stadige søken etter lykken.
Regnbuens ende, Shangri-La, Soria Moria slott, El Dorado. Og Eurojackpot.
Denne evige søken etter lykke som preger oss gjennom hele livet. For det hører vel til sjeldenhetene at man med hånda på hjertet kan si «Nå har jeg det så bra at det ikke kan bli bedre». Altså; – For eksempel når man endelig tråkker ut på den varme sanda i syden etter månedsvis med mørke og drittvær, så skulle man tro at det var nok å senke et vinterbleket legeme i sydens varme bølger med påfølgende slaraffenpositur i solstolen, men nei. Det må det toppes med noe mer. Alkohol-likeren (ikke nødvendigvis å forveksle med alkoholikeren) er ikke lenge i Nirvana før det må toppes med en kald øl. Og da sitter man der og glaner på lettkledde utgaver av det andre kjønn, og ønsker seg no`… mer.
Det kan altså se ut til at vi aldri blir helt fornøyd. Alltid vil det være noe som kan gjøre den perfekte opplevelsen enda bedre. Hvor ofte har man ikke hørt når man setter seg ned med en fin middag at «hm… det mangler «noe». Og like ofte (oftere) får mange (alle) menn høre at man ikke heeelt strekker til, og at man har et stort forbedringspotensiale.
Det siste er forøvrig svært merkelig (for oss menn), for etter en periode med hodeløs forelskelse, parvis interaksjon som kunne gjøre en kanin misunnelig, og gjentatte forsikringer om at man er perfekte for hverandre, så vil den ene part (kvinnen) gjøre sitt ytterste for å perfeksjonere den andre (mannen) ytterligere.
Som om det skulle være nødvendig (eller mulig). Men slik er vi mennesker. Vi er ukuelige i vår søken til å endre på ting og sørge for at vi selv har det best mulig.
Unntaket er kanskje en bestevenn. En bestevenn er så nær det perfekte en kan komme. I alle fall i barndommen, for da henger man sammen i årevis som et nyforelsket par. Men forskjellen på en bestevenn og en livsledsager er at man ikke behøver å gå på akkord med seg selv. Eller ha sex med hverandre. Man har en match på det meste, og det man ikke matcher på? Ja, det finner man hos andre bestevenner. Man har altså forskjellige bestevenner til forskjellige ting, slik at man kan velge hvilken bestevenn man vil være sammen med etter behov.
Når hele kameratflokken samles går naturligvis praten.
Slike samtaler (ofte osende av testosteron) er nyttige, for merkelig nok er gjerne de fleste mannfolk frustrert over det samme. Det oppdager man fort enten man er to bestevenner på tur, eller samles i en flokk på bowlingen. En gjennomført Empirisk undersøkelse viser at de som har våget å lufte dette hjemme får stort sett (alltid) høre det samme: «Alle har det sånn».
Bestevenneflokken er likevel unisont (u)enige: «Det blir jo ikke bedre av alle “har det sånn”».
Undersøkelsen ble gjennomført i en tilfeldig utvalgt kameratgjeng (ikke min!) og viser:
-
Menn som endrer seg etter sin bedre ¾`s krav (Gruppe 1) opplever at de mister egen identitet og i tillegg får tilbakemelding på at de i stor grad ikke er den samme som ¾ ble forelsket i.
-
Menn som ikke har endret seg nevneverdig etter sin bedre 3/4`s krav (Gruppe 2) opplever at de, til tross for et mikroskopisk stenk av motvillig respekt fra partneren, lever i stor grad av taushet (eller det motsatte).
Begge gruppene rapporterer at de har lite nytte av «den gode samtalen»:
-
Grp 1 rapporterer at den gode samtalen eksisterer i beste velgående, men overhodet ikke foregår på deres premisser.
-
Grp 2 rapporterer at den «gode samtalen» er fraværende.
Eller enveis.