Konspirasjonsteoretikerne fra «Livets Harde Skole» (LHS-akademiet) ser visstnok en soleklar sammenheng mellom Kinesiske interesser i tospann med legemiddelindustrien.

Det er mye stoff i pressen om Kina om dagen. Ikke særlig hyggelige nyheter heller, egentlig. Kina fremstilles som en mektig joker i det meste som omhandler krig på vår del av den «siviliserte» kloden, og pandemien som vi fremdeles har tett på oss oppsto visst også i Kina. Selv om krigen i Ukraina er nær så berøres vi her i utkanten mest av prisstigning på strøm, mat og andre råvarer. Kina skal vel ikke ha skylden for det. Den får Russland ta på seg, men at koronaen kom fra kinesiske flaggermus ser ut til å være en etablert sannhet.

Konspirasjonsteoretikerne fra «Livets Harde Skole» (LHS-akademiet) ser visstnok en soleklar sammenheng mellom Kinesiske interesser i tospann med legemiddelindustrien, selv om Kina er like rammet av pandemi som alle andre. Nå ser det ut til at LHS-akademikerne skal få enda mere vann på mølla. Ikke vet jeg om den rufsete gjengen rammes av den siste forskningen, men ifølge Illustrert Vitenskap så har «kinesiske forskere funnet en sammenheng mellom menns hårprakt og inntak av sukkerholdige leskedrikker».

Altså, det viser seg at skallete deltagere i en undersøkelse drakk nesten 4,5 liter sukkerholdig leskedrikk i uka, noe som er dobbelt så mye som de som ikke hadde mistet hår. Selv drikker jeg mye brus, men ikke med sukker. Og jeg har da fremdeles noen fjon igjen, selv om de fortrenges av en begynnende måne der bak. På hodet, altså. Men den ser jeg jo ikke, så den tenker jeg lite på. En annen ting som man kan lese i Illvitt er at «et stort inntak av raffinert sukker og lettomsettelige karbohydrater kan gjøre at kroppen reagerer dårligere på insulinet som kroppen selv produserer, og resultatet kan i verste fall resultere i Diabetes 2, fedme og økt risiko for hjerte- og karsykdommer.»

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Selvpåførte livsstilsykdommer er sørgelig, men Pandemien fra Kina, ja den ble tredd nedover hodet på oss. Og koronaens bivirkninger og konsekvenser har jeg fått rikelig anledning til å tenke mye på. Både gjennom jobb og drift av et treningssenter. Selv om hjemmekontor er en super løsning for sånne introverte særinger som meg, så driftet vi treningssenteret etter beste evne gjennom pandemien. Ikke alle skjønte det med smitte, så det har vært mye masing om rengjøring av utstyr og avstand. Nå i tiden etterpå har vi beholdt en del av tiltakene vi innførte for tre år siden, og det er sjeldent jeg må gi medlemmene tilsnakk. Vi vasker fremdeles utstyr etter bruk, og alle skal bruke håndkle og innesko. De to siste har i grunnen lite med pandemi og gjøre, men er fine tiltak mot svette benker og møkkete gulv. Vi kan dessuten rose oss med at ingen smitte kan føres tilbake til treningssenteret, til tross for at vi er pr def er et ubetjent gym. En annen fin effekt er at vi faktisk har superbra orden og er et «rent senter» på mer enn en måte. Jeg har trent på mange steder oppigjennom årene, og tør påstå at det er bedre orden hos oss enn flere av de betjente sentrene jeg har trent på.  At jeg har mange frivillige vakter gående som passer på er vel heller ingen ulempe.

Men nok sjølskryt. Pandemien fra Kina har jeg som sagt fått anledning til å følge på både nært og langt hold. Jeg har trofast fulgt alle pålegg og regler og holdt meg både isolert og vaksinert. Påska i fjor ble tilbragt her hjemme i selskap med en korona som vi i grunnen raskt ristet av oss. Koronarunde 2 fikk vi rett før jul. To dager med høy feber var i grunnen «greit», men da min bedre ¾ og jeg gikk en lang tur i romjula (hele 7 km) trodde jeg ikke jeg skulle kommet meg hjem. Nå har jeg riktignok vært gjennom mye det siste halve året etter utblokkering av kransarterier og alt som fulgte med, og jeg har blitt storkunde på apoteket. Men at jeg skulle bli satt så grundig tilbake fysisk og kognitivt var jeg ikke forberedt på. Nå er jeg utredet alle veier og heldigvis ser det ut til at hjerte og respirasjonssystemet fungerer slik det skal. Alle blodverdier er «framifrå», og etter at man har utelukket både det ene og andre antas det nå at jeg har «PACS – post-acute sequelae of SARS-CoV-2 infection» («fint» for Long Covid.). For det er slik man diagnostiserer det. Ved å utelukke alt annet som kan være sannsynlig. Min bedre ¾`s diagnose er enklere: «Nå følger du jo enda dårligere med enn før».

I følge forskning.no er det nå dokumentert en lang rekke kroniske problemer ved Long Covid. Vanlige symptomer er for eksempel utmattelse, pustevansker, søvnproblemer, hjernetåke og hjertebank, noe som matcher perfekt med mine. Og dette passer meg dårlig. Normalt har jeg et «rimelig greit» energinivå. Nå tusser jeg rundt her hjemme og har mer enn nok med meg selv. Heldigvis møter jeg stor forståelse og super oppfølging både hos arbeidsgiver, helsevesen, NAV og min bedre ¾. Det verste er likevel å gå her på 1/4 maskin og bruke 4 ganger så lang tid på alt mulig. Jeg har vært ulidelig frustrert, men prøver å være pragmatisk til det hele. Selv om det dukker opp tanker om både det ene og andre når man ikke vet hva man skal forholde seg til, så forholder jeg meg nå til Long Covid. For min del betyr det at jeg nå kan fokusere og glede meg over det jeg faktisk «får til» i stedet for å være frustrert over alt jeg ikke får gjort. Halvfullt glass, i stedet for halvtomt – ikke sant.

Men hjernetåke eller ei. Det er ikke verre enn at jeg nå klarer å glede meg over at jeg vil bli frisk og at jeg tross alt ikke går ørkesløs her hjemme. Og når det gjelder Kina, så håper jeg nå de kan bruke makta si på å kalle sin «gode venn» Putin inn på rektos kontor. Der har jeg selv vært mange ganger, og jeg mener da selv jeg var snill gutt etterpå. I hvert fall en stund.