En av mine favorittforfattere, Neil Gaiman, forteller følgende historie

«Min gamle kusine Helen levde i ghettoen i Warsawa under krigen. Hun og en gjeng andre unge piker måtte sy hver eneste dag. Og det var dødsstraff for å ha en eneste bok. Helen hadde fått tak i et eksemplar av «Tatt av vinden» og brukte flere timer av den dyrebare nattesøvnen hver natt på å lese. Og så, neste dag mens de sydde for krigsmakten, gjenga hun historien for jentene. Til tross for trusselen om dødsstraff hengende over seg.
Helens historie gjør at det jeg driver med føltes enda mere viktig. Fordi å gi folk en historie er ikke luksus. Det er faktisk en av de tingene du kan leve og dø for.»

 

Som liten gutt pløyde jeg Hardy-guttene. Hele serien tør jeg påstå.

Jeg leste og leste mellom all lek og moro ute. Jeg var så spent på
julegavene at jeg var et galopperende mareritt på Juleaften,
så foreldrene mine ga meg en liten hard, litt flat, firkantet pakke på morgenkvisten
for å få fred.

O`glede. Inne i det glorete papiret lå det en skinnende blank, fin
ubesudlet bok av Franklin W. Dixon – Hardyguttene.

Innen dagen var omme og ribba stod på bordet kl 17 hadde det vært
ro i huset og boka var ferdig lest.

Mine foreldre fikk gjort det de skulle,
og jeg var en historie rikere.

 

I tidlige ten-år gikk jeg over til husets kardinal – bokhyllen.

Innholdet her var egentlig ikke all verden, men jeg gråt med Cosette i «De elendige» av Victor Hugo, Druknet med Henri Carriere i «Ubåt», utkjempet dueller og mistet kamerater med Pierre Closteman i «Luftens helter», smuglet med Arthur Omre, luktet svartkrutt og gikk ned med mann og mus med «Hornblower».

Jeg ruslet stillferdig med Odd Eidem og hans flanerier, slo Lasso rundt Fru Luna med Agnar Mykle, led i Gulag med «Ivan Denisovitsj» av Alexander Solsjenitsyn, og var samfunnskritisk med Jens Bjørneboe. Og så Rickard Hermann da. Stemmen fra London som skrev like godt som han kåserte på radio. Alle med vidunderlige historier å fortelle som stimulerte fantasien og utspilte filmer i hodet.

Som voksen har jeg heldigvis samme leselyst, og jeg som ikke liker offentlig transport tok trikken trofast til jobb i flere uker med «Ringens Herre» som følgesvenn. Senere ble det «Hobbiten» og «Silmarillion» av samme forfatter. «Silmarillion» til og med på dansk, siden den ikke fantes på norsk.

For tiden er det historiske romaner som ligger på nattbordet.

Stillferdig middelalderkrim med den pukkelryggede sakfører Shardlake som manøvrerer forsiktig rundt i Henrik VIII`s England, Conn Iggulden skriver knakende godt om Djengis Khan, Julius Cæsar og Rosekrigene. Spenningslitteratur og samtidig historisk korrekte fortellinger. Jeg googler nemlig alltid og sjekker at de er historisk korrekte, så dette er en fantastisk måte å lære historie på i tillegg til alle eventyrene jeg får ta del i. Da vi besøkte Roma hadde jeg Conn Igguldens bøker med meg, og det var en opplevelse å tråkle gjennom ruinene på Palatinerhøyden og se det «Gamle Roma» etter å akkurat ha fotfulgt Julius i de samme omgivelsene. «Den tarpeiske klippe» var forøvrig en skuffelse. Strengt tatt er det bare en skråning, og ikke det fryktinngytende stupet jeg hadde sett for meg. Men uansett en grei påminnelse om at «den som er på toppen raskt kan ende i «fornedrelse og konkurs».
Nevnte jeg Bernard Cornwell? Du lærer mye om kongeriket Englands tilblivelse gjennom han og historien om vikinghøvdingen Uthred.

I dag konkurrerer alle aktiviteter og bøker med Fortnite og Tik-Tok og det er ikke mange unger å se i gata lenger. Ingen løper rundt i skogen og spiller Hjortefot, Morgen Kane, Geronimo eller Wyatt Earp. De få som gjør noe lignende ses på som nerder og driver med «rollespill».

Hjemme hos oss er det mange bøker. Sammen har vi lest alle, for i varierende grad er vi lesehester alle seks med (heldigvis) forskjellig smak. Men selv om bøker under juletreet er en selvfølge, må jeg dessverre innrømme at Netflix og dets like stjeler alt for mye lesetid.

 

 

Men sannelig om jeg ikke skal finne frem Bjørn Andreas Bull-Hansen sin triologi om Den norrøne krigsguden Tyr,
einherjenes enarmede leder, igjen. Historien er lærerik, velskrevet og god.

Og filmen? Den lager jeg selv.