Å ta offentlig transport, for eksempel, er et mareritt.
«Varför det?», spurte min svenske kompis Claes meg.
«Jeg føler at folk glaner», sier jeg.
«Jammen, det gjör dom jo också. Det är jo det man gjör på bussen».
Ja, nettopp.
Da føler jeg meg eksponert og aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg.
Og jeg liker det ikke.
Og så er det ett eller annet med «reglene» for reisende.
Jeg er ikke trygg på de greiene der.
Bare det å finne ut hvordan en skal betale er et mareritt. Er jeg heldig tar bussjåføren imot penger, men er jeg den eneste som gjør det på den måten og køen hoper seg opp bak meg, svetter jeg.
Blod.
Joda, det har blitt bedre, og jeg har lært meg å drite i det og spørre når jeg er usikker, og nå når jeg har vært uten “lappen” en stund har jeg tatt bussen en hel masse.
Sikkert tre ganger.
Men jeg liker det ikke.
Best av alt er bil selvfølgelig.
Dør til dør. Eller båt. Med motor.
Men det er noe stress her også. Legge til for eksempel.
Når folk ser på.
Og fylle bensin inne i byen. Mens båten skvalper opp og ned fordi jeg ikke la til på den rette siden av brygga.
Heldigvis har jeg lært meg at jeg ikke er alene, og at det er mange «kreative» mennesker på sjøen.
Men jeg liker det ikke.
Kajakk fikser jeg dårlig.
Den sommeren jeg fikk kajakk var den tørreste og varmeste i manns minne.
Aldri har jeg badet så mye ufrivillig. Ikke tale om at jeg får det til.
Jeg velter og velter og kommer aldri lengre ut fra land enn at jeg kan svømme inn for å karre meg hjelpeløst oppi igjen, klar for nye velt.
Men jeg kommer ikke til å gi meg.
Tror jeg.
Men jeg liker det ikke.
Verst er flyplasser.
Jeg går meg fysisk og mentalt vill mellom alle skranker og selvbetjeningskasser, passkontroll og sikkerhetskontroll.
De to siste er forresten greie, for der er det umulig å feile.
Nei, stresset ligger i selve innsjekkingen. Det holder med den ene gangen jeg taster inn feil kode, tall ellerhvaf… det er jeg skal taste inn i selvbetjeningsdritkassen.
Det burde finnes 113 for reisende.
Det hadde jeg likt.
Når vi er ute og reiser tar min bedre ¾, Regina, styringa.
Hun har en egen rød plastmappe hvor hun har alt av billetter, pass og sikkert en hel stabel med andre ting jeg ikke har greie på.
Hun sjekker inn for oss og jeg får til lov til å feste bagasjelappene – de lange hvite som er umulig å skjønne hvordan en skal få klistret sammen.
Og så får jeg bære koffertene.
Så lenge jeg holder meg innenfor rekkevidde.
Hun beholder alt i den røde mappen frem til sikkerhetskontrollen.
Der får vi det vi trenger alle sammen, og på utsiden samler hun alt inn igjen.
Derfra og inn på flyet klarer jeg meg selv.
Det liker jeg.
Nevnte jeg kø-helvete i slalomheisene?
Det liker jeg ikke.
Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du like og følge Facebook-siden min, «Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler
E-post sendes til [email protected]
