Jeg fikk litt pepper for den forrige petiten jeg skrev. Den om «Mansplaining». Ikke overraskende, og heller ikke uventet kom det fra menn. Ikke mange, men jeg trodde vel egentlig ikke at noen skulle være «tøffe nok» til å ta til motmæle. Jeg ble i grunnen (ironisk?) beskyldt for å løpe feministenes ærend og uten ytterligere kommentarer dukket det opp ord som femsplaining og Dr, Jordan Peterson. Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke ha hørt om noen av delene, så da måtte jeg google. Igjen. For som nevnt i forrige petit så er dette noe jeg stadig må gjøre siden det er så mange ting jeg ikke forstår.
Om ikke annet så ga googlesøket meg klarhet i at Femsplaining, Dr. Jordan og andre fornærmede mannfolk skal få hvile i fred for meg. Mansplaining har jeg allerede ment noe om, og selv tror jeg ikke at jeg løper noens ærend. Annet enn de min bedre ¾ sender meg ut på. De er de eneste ærender hvor jeg ikke stiller noen spørsmål. Det samme gjelder svigermor, forresten. Uansett, i slike tilfeller ber jeg om en handleliste hvis det er mer enn èn ting, og ellers nøyaktige, gjerne skriftlig, ønsker, håp og krav i form av en handlelapp, sms eller messenger, slik at jeg ikke risikerer å komme feilhendt hjem. Eller med uforrettet ærend. For det skjer jo. Dessuten har jeg da bevis på at jeg ikke glemte noe hvis (når) jeg blir beskyldt for det, for jeg har jo selvfølgelig handlelisten med meg hjem igjen. Det gjelder å ikke havne i klammeri med koner og svigermødre, særlig ikke siden begge, blant mange andre kvaliteter, er mestere på kjøkkenet.
Nå havner jeg kanskje i klisteret igjen, men hos oss fungerer det slik når det gjelder akkurat det. Matlagingen altså. Min bedre ¾ lager all mat, jeg rydder. Hos svigers er det omvendt, men svigermor kan virkelig lage mat hun også. Utover det så deler både de og vi det meste i heimen. Det handler jo i grunnen om å få dagliglivet til å gå rundt mest mulig smertefritt. Det beste er hvis begge «parter» får drive med det de er flinke til og trives med, uavhengig av kjønn. Hvis det er stereotypt så kan jeg fint leve med det..
Når det er sagt så hadde vi i storfamilien en liten prat om deltagerne på Farmen her for litt siden. Man kan vel saktens diskutere hvor lang tid det ville gått før man ble voldelig hvis man selv var med, men når det gjelder den ensformige maten de har så uttalte min bedre ¾ klokt at akkurat det hadde jeg fikset, siden «han spiser jo alt». Nå gjør jeg faktisk ikke det, men alt min bedre ¾ setter foran meg spiser jeg. Nesten. Thaisuppa styrer jeg unna. Tomatsuppe likeså, men hadde jeg fått det på Farmen, så hadde jeg ukritisk spist hva det skulle være, så lenge det var næring i det.
Men et bitte lite tilbakesteg til «-splaining» og andre ord og uttrykk. Det at ord og uttrykk kan brukes til ens egen fordel, misforståes og brukes feil er ikke noe nytt. Han tok nok feil han som forventet å bli syk etter å ha vært gjennomvåt en hel dag snøen. Ja, med mindre han gledet seg til det da, for forvente er et positivt ord. Mulig forventningen lå i å bli puslet med av sin bedre ¾, men hun var på sin side lite imponert over mannens evne til å kle seg etter forholdene. Ikke ble han sjuk heller, forresten.
Særlig mange av de velutdannede akademikerne fra «Livets Harde Skole» imponerer meg. Uten å dra alle over en kam er det ikke til å stikke under stol at det kan virke som kommaregler, ord deling og stave feil har lite (fraværende) fokus på skolen som antagelig har flest elever i hele verden. Flesteparten av elevene ser likevel ut til å ha et livslangt skoleløp. Dette anses antagelig i det interne miljøet som bra, siden den dagen man tror man er ferdig utlært, så er man ikke ulært, men ferdig. Studieretningen på skolen er vinklet mot skarpe iakttagelser, stygge ord og like skarp kritikk av det meste som «alle vet er galt». Sånn sett er de talerør for oss vanlige dødelige som ikke henger med i svingene med et like årvåkent blikk.
Men et skudd for baugen kan vi trenge alle mann innimellom. Fastlåste dogmer og fanatikere har snevre synsfelt, og en skal da sannelig vokte seg vel for å bli en slik en. Fanatiker altså. Det være seg å se konspirasjoner bak hver busk, eller lete etter feil hos andre – særlig de man ikke liker. Det kan faktisk hende at et velmenende og godt budskap forsvinner i leserens kritiske blikk og forutinntatthet på språklige blemmer eller «politisk» ståsted.
Er man ute etter god språklig humor, så vil jeg heller blåse liv i Salig Fredrik Stabels verden, «Dusteforbundet». Det kan virke som om de velutdannede akademikerne fra ovennevnte skole henter mye inspirasjon herfra. Forskjellen er likevel at Stabels humor er erstattet med blodig alvor og indignasjon i full fart «On A Mission», på høyde med jakten på Den hellige gral.
Perler som «Man kan si hva man vil om Napoleon, men bake kake, det kunne han» er Stabels ord. Nå har jeg vel ikke lest akkurat den kommentaren i de rasende kommentarfeltene, men jammen er det ikke langt unna.
Men uansett, nyter man å velte seg rundt i sin egen tilfredshet blir man fort Kamerat Napoleon hvis man ikke passer seg: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre. Så ta nå heller bomullen ut av øra og putt den i kjeften, ha et åpent sinn, og la folk være folk.
Eller vi kan si som Stabel, i full forståelse med akademikerne, «Egen suksess er vel og bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte».