Det er vel alderen. Men å våkne før småfaula fiser, som de sier her i Arendal, er nå ikke det verste. Huset er stille og i skrivende stund sitter jeg ved kjøkkenvinduet med en nytraktet kopp kaffe og ser randen av sola male starten på nok en fin dag. Det er ennå kaldt om morgenen, men jeg har nå likevel åpnet vinduet for å slippe naturen inn.
Jeg tror jeg var oppe omtrent samtidig som Kjøttmeisen (?) i dag. Sånne nattvandringer er ikke uvanlig, og da står jeg gjerne likså godt opp hvis klokka er etter 4.
Litt ettertenksom før gluggene åpner seg helt må jeg innrømme, for når ord som prostata og nocturi (må opp om natta for å tisse) er en del av dagligtalen… Da skjønner jeg at jeg ikke er 20 år lenger. Og uten å gå noe nærmere inn på dèt, er det helt normalt når man blir eldre.
Skjønt eldre og eldre….Kan ikke si jeg liker det ordet heller. Men pytt, selv om jeg sørger over det faktum at jeg har begynt på livets utforbakke så nyter jeg det faktum at jeg er frisk og rask og fremdeles er i stand til å kvitre litt jeg også.
Men småfaula blåser en lang marsj i nocturi og prostata, og jammen er de ivrige i skauen bak huset.
Slike stunder skal en bare nyte i andektig stillhet – selv om det er ikke for meg de synger. Om romantikken bobler aldri så mye der ute, og poetene har skrevet side opp og side ned om vårens fuglekvitter så ofrer ikke småfaula oss mennesker en tanke der de sitter i tretoppene og kvitrer. Det er nå på morgenen lyden bærer lengst og det er hannen som roper for harde livet «Kom hit – kom deg vekk». For på denne tiden av året overdøver de hverandre for å markere territorium der de vil hekke. Og for å tiltrekke seg damene.
Det er jo selve naturen jeg er vitne til og jeg ruslet like godt barbent ut på plattingen med kaffen i neven. Tenker ikke på noe spesielt. Bare lytter. Og nyter. En herlig kakofoni som bare nattarbeidere og vi med nocturi får oppleve.
Så takk for nok en herlig morgenstund, Nocturi eller ikke.
Mulig jeg skal ta sjansen på å morgenkvitre litt for kona jeg også?
