I dag er det SUPERfullmåne
Ei diger lysende kule der oppe i inngangen av uendeligheten.
Det med måner og stjerner har alltid fascinert oss. Det er litt som bølger og …. flammer, egentlig. Kan stirre i vei en god stund uten å gjøre annet enn å sitte med blikket på uendelig og øra på tomgang. Og er stemninga riktig så er det til og med uten å få kjeft for at jeg ikke får med meg det som evt skjer rundt meg.
For det vel bare å innrømme at jeg som mann ikke alltid følger like godt med. Og jeg blir ferska i tide og utide også, selv om det ikke så ofte – egentlig, sett opp imot hvor lite jeg egentlig følger med.
Men det får en tåle. De lommene av frikjøpte øyeblikk med virkelighetsflukt er verdt hver piskesnert som kommer, og hvis det er prisen for å trekke pusten innimellom…Ja, så er det bare å bla opp fra en allerede slunken (tom) «Goodwill-konto»
Men litt urettferdig er det likevel
For man skiller faktisk på to former for oppmerksomhet: Den målrettede, og den oppslukte.
Den målrettede oppmerksomheten er den som gjør at du kan arbeide konsentrert med noe. Den er utmattende fordi det sitter hemmere i hjernen som sorterer vekk alt annet enn det du konsentrerer deg om. Det forklarer jo hvorfor vi blir slitne av å få så mange beskjeder hjemme, for da gjør vi jo best å følge skikkelig med.
Men setter du deg foran et bål, eller ser utover vannet, skifter du over til den oppslukte oppmerksomheten – den som stimulerer sansene. Når vi får skiftende, men rolige stimuli som fascinerer oss, så kommer vi i en tilstand som ikke krever målrettet oppmerksomhet. Det er da vi oppnår noen velfylte tanketomme stadium av velvære, eller at tankene bare flyter av gårde som skumflak i et nybrygget ølfat.
Ytterst behagelig.
Men sånn ellers også kan det gå helt fint å stirre ut i evigheten. Bare en stirrer på de rette tingene. Sammen.
Da kan vi grynte klokt til pludringa ved siden av oss og bli oppfattet som både oppmerksom, reflektert, følsom, lyttende og romantisk. Eller enda bedre, når en bare kan nyte stillheten som oppstår når en av to er i full harmoni med hverandre.
For det er liksom lov å falle i staver når en glaner seg blind på stjerner, det våte element eller dansende flammer – bare en har den rette ved sin side.
Men det er sammen.
Gjør man det for mye alene blir en fort utsatt for påstander om virkelighetsflukt, en hang til våte drømmer, eller i verste fall en sykelig dragning mot ild.
Og prøv å glan tilsvarende på ei jente som går forbi.
Da skal jeg love deg at det blir tårevåt oppvask og flammende taler.
Og stjerner å se på.
Etter en real trøkk 16 i planeten.
