Min bedre ¾ Regina er en kjærlig og oppmerksom kvinne som alltid legger mye i gavene hun gir

Så da jeg fylte 50, det er en liten stund siden nå, ble jeg som vanlig vekket med kaffe på senga. 
Ja, vanlig for bursdager, altså. 
Ikke ellers.

Og en stor konvolutt.
Spent åpnet jeg den, og dro ut arket med kjærlig hilsen.
Og et Tandemhopp.

«Tandemhopp, du…» smiler jeg og ser spørrende opp på Mitt Livs Lys.

«Ja, du har jo sagt at du ønsker deg det», stråler hun tilbake.
«Jasså, har jeg det», sier jeg. 
Inni meg.

«Jaha, når skal jeg hoppe», smiler jeg.
Tappert.

«Det er om tre uker. Alt er ordnet og vi skal møte fallskjermklubben på Kjevik».
«Jahaja, jaja da.. er det bare å forberede seg så godt en kan», tenkte jeg og takket pent.

Senere på dagen pakket jeg ut Rollerblades.

Det var jeg helt sikker på at jeg hadde ønsket meg, så de måtte testes på flekken.
Etter noen Bambirunder rundt kvartalet fikk jeg sånn noenlunde kontroll på de vannvittige kulelagrene og kunne legge ut på tur.

Turene ble stadig lengre og etter hvert fikk jeg god fart. En 2 mils tur var helt greit med en snittfart på 16-18 km/t. Maxfarten er forresten betraktelig større, lett over 50 km/t. 
I nedoverbakker.

I en slik bakke kom jeg susende mot noen unger i undergangen ved Asdal i et vanvittig driv. Med kun shorts og hjelm på, i sikkert 35 km/t, så jeg med en gang at jeg ikke ville rekke og stoppe.
90 kg i full fart er ikke til å stoppe sånn umiddelbart. 

Man er som et tankskip. For å stoppe må man enten gå på et skjær, eller bruke maaaaange meter.

Og siden ingen av delene var aktuelt prøvde jeg plan C. 

Svinge krapt til venstre mot Nedenes. 

Så dermed, i en tornado av bar hud, armer og bein, staver og skøyter gikk jeg kast i kast mot undergangen (!), i ett med asfalt og grus. Og stoppet rett foran ungene. 
I en sammenfiltret haug av meg selv.

Ungene var selvfølgelig meget bestyrtet. «Har du det bra»?
«Joda, det går fint». 
Jeg børstet av meg det verste og konstaterte at det hadde gått sånn tålelig bra. 
Riktignok et realt godt gammeldags skrubbsår, digert (som et A4-ark), nedover venstre hofte og lår, men bortsett fra det bare litt småtteri på nevene.

Så jeg fullførte turen til Fevik og snudde der.
Undergangsungene var borte og hjemturen gikk uten ytterligere dramatikk.

Har dere noen gang dusjet med skrubbsår?

Kan dere huske den følelsen når vannet treffer huden? 
Rettere sagt mangel på hud?
Joda, det er akkurat like ille som da vi var små. 

Ikke mye trøst å få
For det svei like jævlig når mine bedre ¾ Regina fikk se vraket som haltet opp trappa med et åpent kjøttsår. Hun var ikke særlig imponert over mannen som skulle hoppe tandem om bare noen få dager.

Det ble noen dårlige netter ut av den turen. 

På gjesterommet.

 

Del 2 kommer.

Følg med følg med.

 

 

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du «like» Facebook-siden min, «Kjernekraft» min https://www.facebook.com/kjernekraft1/

E-post sendes til [email protected]