Det eksisterte mange legendariske og sagnomsuste myter da jeg var liten.  
Som Sareptas krukke, Atlantis, Den avskyelige snømannen, Shangri-La, Soria Moria slott.
Og slankepiller. 

Men en av de mer hardnakkede og dagligdagse var «Ikke skjær grimaser, for du kan bli sånn».  
Hvor ofte hørte jeg ikke det.  
Vi hadde jo hverken nettbrett eller data, så vi kjedet oss lett. Derfor fant vi på noe hele tiden.  
De snille barna var full av spillopper.  
Jeg var full av rampestreker.  
Eller faen som det heter i dag.  

Jeg var på en måte Emil i Lønnebergas ikke fullt så sjarmerende tvillingbror. Ikke var jeg prototypen på en blond nordisk gutt heller. Snarere mørk og lynende sinna hvis jeg måtte være med på noe jeg ikke ville være med på. Og det var “mye” av det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ja, særlig.
Det var mest trass. Eller bare trass. Det må ha vært et sant mareritt å drasse meg med på søndagsturer. Jeg husker selv jeg gikk aller bakerst og holdt tempoet nede. Sur som ei potte. Og ikke nok med at de andre «gikk fra meg». Når jeg endelig tok de igjen, sliten etter å ha bygget opp alt raseri jeg kunne mobilisere, så gikk de hæren fløtte meg av gårde igjen, uten at jeg fikk så mye som en liten pust i bakken.  
 

Men jeg tror jeg var mye blid også. Og garantert lettlurt. «Noen» syns det var en god idé å la meg tisse på strømgjerdet. «Bare se», sa han der han holdt i strømgjerdet mens han satt trygt og godt på sykkelens isolerende gummihjul med beina i været.  
Og jeg tisset.  
Og fikk støt i “likjkar`n”. 

Det var også hans skyld at jeg i vinterkulden sprellet som en nyvasket parkdress i vinden der jeg hang etter tunga på lyktestolpen og brølte som en gjeldet geitekilling.

Min mor messet alltid at du ikke skal bade etter du har spist. Hvor denne villfarelsen kommer fra, må gudene vite.  
Du kan få krampe», mener jeg var forklaringen.  
Vissvass.  

Min kamerat Jørgen fikk krampe etter en lang dag med fridykk.  
De hadde holdt på hele dagen, og ivrige som de var glemte de helt å spise og drikke. Derfor fikk han krampe langt der nede i dypet.  
Og var ikke til å redde.  

Men myten om at været var bedre før tror jeg på. Barndommens somre var alltid lange og fulle av sol.  
Til og med i Trøndelag.  

Min fetter Helge var verdens tøffeste, for han kjørte motorsykkel, en BMW. Den turte jeg ikke ta på en gang. For da kunne jeg få støt.  

Trekk er farlig for det blir du forkjølet av.  
Stiv nakke få du også. Det er noe alle vet.  

Men visste du at det er negerblod i blodappelsin?

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du “like” Facebook-siden min 

E-post sendes til [email protected]  
 

I dag tidlig var det riktig så fin morgenstemning utover fjorden mot soloppgangen, så jeg stanset, og filosoferte litt over skaperverket som ble brettet ut foran meg. 

Min venn Erik Tunstad er en klok fyr som forsker på evolusjonsteorier, og jeg leser med stor interesse det han publiserer
Men jeg lurer på hvorfor ingen lurer på: Hvor gikk det galt? 

Hvordan ble vi sånn? Og hvorfor? 
Er vi ikke «Guds utvalgte», kanskje? 
Satt til å «herske” her på jorda i hans bilde? 

Vel. 
Jeg er hverken religiøs, eller ikke-religiøs. 
Ikke er jeg ateist heller. Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre om religion. 
Jeg er samfunnsengasjert, men politisk bevistløs. 
Og jeg tror ikke jeg har noen agenda på vegne av noen eller noe. 

Jeg tror vi får denne ene sjansen på jord. 
Så er det er min oppgave å sørge for at jeg kan bidra, og ha det, best mulig. 
Hva som skjer etterpå må gudene vite. Finnes det et «etterliv», ja så er det fint, og i så fall en meget gledelig overraskelse. 

Uansett er et vel en erklært sannhet at vi har utviklet oss gjennom årtusenene. Vi har erobret alt som erobres kan, er herre over alle jordens dyr og alt annet liv på kloden 
Vi er på topp i næringskjeden, og har altså fra den spede begynnelse utviklet oss til det vi er i dag.  
Til det moderne mennesket. 

Man sier at det moderne mennesket oppstod for 200 000 år siden. 
Derfra og hit har vi altså perfeksjonert skaperverket.  
Gjennom en historie full av rase- og religionskriger, menneskeofringer, inkvisisjonen, Psykopater, Polske Riksdager og Narkotika.  
Og tran. 
For å nevne noe. 

Jo, vi har mye å være stolt av. 
Og vi blir bare fetere og fetere. 
I hvertfall her på berget. 

Så hva var meningen? 

Eller kanskje det  ikke er noe «hvorfor». 
Kanskje vi bare er. 
Kanskje vi burde begynne å oppføre oss ordentlig. 
Folkeskikk. 

PS: 
Vi har jo til og med begynt å utforske verdensrommet.  
Men du, tenk om vi møter noen andre der ute? 

Er ikke det som å sende en møkkete uoppdragen unge med en hammer i neven over til de nye naboene som du ikke har blitt kjent med enda? 

Vil vi virkelig fortelle resten av universet om oss?  

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du “like” Facebook-siden min  https://www.facebook.com/Kjernekraft 
E-post sendes til [email protected]  
 

Da jeg var liten begynte jula 23. desember. 
Det var da treet ble bært inn og pynta. Far prøvde å få julelysene til å virke. 
Og vi så på.
På god avstand. 

Før det, var det advent, og advent handlet stort sett om å krangle om hvem som skulle få tenne lysene på adventsstaken. 
Ikke særlig mye annet. 

Nå begynner jula 1. des og adventstiden er smekk full av julegodteri. 
Samme hvor du er så står det en sånn billigboks med pepperkaker fremme. 
Og det bys på marsipan og alskens godsaker. 
 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Mmmmmmm…

Da sliter jeg. 
Bigtime. 

Advent er den eneste ventetiden som er verdt å vente på. 
For jeg elsker både marsipan og de billige pepperkakene. 
Og absolutt alt som advent ellers har å by på. 

Men det har sin pris. 
Alt det jeg stapper i meg kommer på toppen av alt det andre jeg spiser, og legger seg på ribba. 

Kan ikke skylde på noen. 
Jeg velger selv hva jeg putter i kjeften. 

Så da kan jeg velge. 
1. Kognitiv dissonans? (Jeg vet at det jeg gjør er galt, men gjør det likevel) 
2. Trene mer? 
3. Spise «bare litt» (Ja, særlig…..) 
4. Eller bare drite i det.Og ta det i januar. 

For min del blir det en blanding av 1, 2 og 4. 
3 er totalt uaktuellt! 

Men du. 
Kos deg, for svingende! 
Det er da ingen som takker deg for at du ikke rører alt som står fremme. 
Ja, bortsett fra meg, da. 
For da blir det jo mer på meg. 
 

LIGG UNNA

Hele desember pleier å bli totalt ca 2 kg. 
Så får jeg bare leve med det. 

Og det tar meg ca 3 uker å få av de fire ukene med fråtseri. 
Er ikke verre enn det. 
 

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du “like” Facebook-siden min  https://www.facebook.com/Kjernekraft 

E-post sendes til [email protected]  

Aktivitet og trening er så mangt, og det er viktig å prøve nye ting. 
Jeg er åpen for det meste og nysgjerrig som jeg er, så ville jeg prøve Yoga. 

Det var i det minste en hel masse sol-, måne- og kattehilsener, hunder og tvinning av armer og bein. 
Alt foregikk stille og rolig. 
Veldig stille og rolig. 
Og verdig. 

Vi var 6 stykker.  
5 damer.

Og meg.

Og instruktøren som jeg kjente godt. 
En instruktør som tar jobben sin meget alvorlig, og jeg vet at i sånne timer som dette er det ikke rom for tull og latter. 

Så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. 
Hundet og kattet meg rundt på gulvet etter beste evne. 
Sol- og månehilste på verden, og tvinnet armer og bein rundt meg selv. 

«Pust rolig». 
Ja – det er lett når en prøver å tvinge kanskje verdens stiveste kroppsdeler inn og ut av komplett umulige posisjoner.  

«Triangler», «Utvidete trekanter», «Krigere».  
Utfordringer som overhodet ikke var innen rekkevidde. 

Men jeg gjorde mitt beste. Det skal jeg ha.  
Fulgte med på instruktøren. Fulgte ordre. 
Gud i himmelen, noe så stivt og hjelpeløst. 

Men ikke en lyd. Her tar vi yoga på alvor. 
Og jeg strevde. Stiv som en stokk. 
Vondt var det òg, men jeg klønet rundt på gulvet etter beste evne. 
Til jeg følte jeg satt i en Gordisk knute. 

Så «Treet». 
Jeg er fullstendig ødelagt i lemmer og ledd etter alle umulighetene jeg har blitt satt til. 
Til og med «Treet» er umulig. 
«Er du stiv?», kommer det halvkvalt over gulvet. 

De er høflige rundt meg, det skal de ha. 
Men når selveste instruktøren ikke klarer å holde seg lenger, så bryter det ut en panisk høflig, undertrykt fnising. 
Da falt jeg.
Eller veltet, egentlig….
 

Jeg burde drevet mye med Yoga, så stiv som jeg er. 

Det kommer nok ikke til å skje. 

Men jeg prøvde. 
Det skal jeg steike ta meg ha. 

Fikk både trøst og skryt etterpå. 
Og kaffe.

Trengte det. 

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du “like” Facebook-siden min https://www.facebook.com/Kjernekraft 
E-post sendes til [email protected]  
 

Vi har fått en ny adel. 
“De med Konkurranseinstinkt».  
Ikke de gode vinnerne, men de dårlige taperne. 
De som «taper» når de ikke får førsteplassen.

Da jeg var liten gutt, altså i steinalderen ifølge min sønn, sa man at det viktigste var ikke å vinne, men å delta. Det var en god trøst for oss som aldri vant noe. 
For vi i nedre sjikt var bare med, og var lykkelige for diplomet for hederlig innsats.  

Konkurranseinstinkt har blitt allemannseie og tilhører ikke idrettseliten lenger.  
Og på vår forskrudde måte blir vi toppidrettsutøvere hele gjengen fordi vi nå har det som bare de hadde før -Konkurranseinstinkt – alle unnskyldningers mor for å forsure enhver lek, spill eller konkurranse man er med i.  
Nå er det er helt innafor å grisetakle på fotballbanen.  
«For jeg har så innmari konkurranseinstinkt jeg, skjønner du. Kunne jo ikke la han løpe forbi meg.».  

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Til og med middelmådighet blir belønnet med konkurranseinstinkt.  
For den som går «all inn», men ikke lykkes, har så innmari “konkurranseinstinkt” at det er derfor man ikke lykkes. Konkurranseinstinktet er så forhøyet at det er helt ok at det ødelegger for et bra resultat. Enten det er fordi man ikke vinner, eller bare simpelthen køler det til.  
«Gikk for hardt ut. Typisk meg».  
«Snubla. Blir så ivrig, vettu.  

«Konkurranseinstinktet kicker inn med en gang», sier de dårlige taperne.  
«Pøh ,mangel på selvinnsikt», sier jeg.  
Se det i øya. Du er ei kløne.  

Jeg tror du kan gjemme det meste av de dårlige egenskapene dine bak konkurranseinstinktet.  
«Kolliderte i dag. Tror du ikke det var en jævel som prøvde å snike i køen.  
Gikk ikke bra det, vettu – å snike på en som har sånn konkurranseinstinkt som meg».  

Pøh. Du er et rasshøl i trafikken. 

Men himmel og hav så gøy vi kan ha det med de dårlige taperne. Fyre de opp og stille oss på sidelinja å se på mens de halser rundt i selvrettferdig jag etter seier.  
Et ludospill kan bli en krigssone hvis de får dominere, men rene komishowet når man trekker de opp.  

For ikke å glemme alle de dyktige sjåførene som raser over andres mislykkethet på motorveien. 
Og hjemmeordførerne som kunne gjort det så mye bedre enn han dusten de ikke stemte på.  

Og forunderlig nok sitter de beste fotballtrenerne i sofaen hjemme foran TV `n. 

Men det beste er at jeg er hverken middelmådig eller jumbo lenger. Enda så mye det er jeg ikke kan.  

Jeg er gudebenådet med Konkurranseinstinkt.  
 

Gudbedre så mye rettferdig harme jeg kan produsere når det er noe jeg ikke får til, eller ikke vinner.  

Bare å skylde på konkurranseinstinktet. 

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du “like” Facebook-siden min  

E-post sendes til [email protected]