En hobby i livet bør alle ha.

Det fine med en hobby er at ingen andre kan eller skal bestemme hva det er. Det som er arbeid for noen kan være fritidsaktivitet for andre, det som interesserer naboen kan være knekkende likegyldig for deg, og det ville vært sørgelig trist hvis din bedre ½-del bestemte at hobbyen din var å hekle grytekluter, mens du egentlig ville hoppe i fallskjerm. Nei, heldigvis er folk forskjellige og driver med det utroligste på fritiden. Husmaleren Preben kunne fortelle at ikke bare har han malt hus i snart 40 år, men han maler på fritiden også. Han simpelthen elsker å male og hjelper alle han kjenner når de trenger det. Maler en skvett her og der så fort han har en ledig stund.

Men det er faktisk forsket en del på dette med hobbyer. «For noen handler det om selvrealisering og læringsutbytte som kan gi mer verdighet i samfunnet enn de ellers ville hatt», sier sosiologen Pierre Bourdieu. For andre kan det være en flukt og trøst fra en traurig hverdag med ansvar og forpliktelser. «Dyp involvering, for eksempel i et bestemt univers av samleobjekter, fremstår som et mer eller mindre bevisst ønske om å oppnå en grad av kontroll, selvbeskyttelse og eksistensiell trøst», hevdet sosiologen og filosofen Jean Baudrillard.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Hjelpe meg, tenker nå jeg. Kan en ikke en gang få ha en hobby i fred uten at det skal være så komplisert? Jada, jada – en kan helt sikkert snakke om både virkelighetsflukt, verdighet, trøst og spenningssøken forankret i det innerste av våre mørke kroker som ikke får sin utløsning i hverdagens (åpenbare) grå, traurige og flate uendelighet. Men altså, kan en ikke bare drive med noe som en syns er gøy? Ikke for det. Selv jeg skjønner at jeg er en kilde til mange morsomheter og hoderisting i alt jeg driver med, og jeg får da noen kommentarer som forteller meg at jeg er samtaleemne innimellom. Min (for noen, overdrevne) interesse for trening er sånn tålelig akseptert fordi helse og trening er noe mange er opptatt av. At jeg har utviklet et eget treningskonsept, Kjernekraft, er pussigere igjen. Det er å gå litt vel langt for de fleste. Og da jeg gikk «all in» med min nye hobby som er å lage piler og buer i sommer måtte jeg tåle mange rare og overbærende reaksjoner.

Men det kunne det ikke interessere meg mindre hva andre mener om det jeg driver med.
Jeg lager ikke buer og utvikler et treningskonsept for andres skyld. Jeg gjør det fordi det gir meg noe.

En real hobby er lommer av tid. Tid hvor jeg slapper av mens jeg samtidig gjør noe. Ja, selv når jeg svetter som verst på gymmet «slapper jeg av». En instruktør sa til meg at «Hvis du koser deg når du trener, så trener du ikke hardt nok». Hun om det, tenker nå jeg. Noen koser seg på lange fjellturer med gnagsår og ryggverk som belønning. Jeg koser meg når jeg herjer på gymmet og utvikler nye øvelser. Jeg får så mye energi av det at min bedre ¾ er helt oppgitt.

For det er vel det som er poenget med en hobby? At den skal gi energi og bygge selvfølelse?

Kaster man et raskt blikk på Maslows behovspyramide ser man at det øverste nivået i pyramiden handler om «behov for vekst og selvrealisering», ønsket om å få bruke evnene våre, leve ut drømmene våre og vise at vi klarer å nå de mål vi setter oss.

Jeg kan i hvert fall kjenne meg igjen i dette, og koser meg glugg når jeg er på treningssenteret, driver gruppetimer, veileder og lager treningsprogrammer med treningskonseptet jeg har utviklet selv. Og når buene mine blir så fine at bestillingene renner inn tenker jeg daglig at jammen er jeg heldig som har funnet interesser som gir meg så mye. Tenk å sage ned et tre, og finne en bue inni der… Helt suverent fantastisk.

Men er det ikke litt interessant å tenke over hva du svarer når noen spør deg hva du driver med? Jeg svarer vel som alle andre hva jeg jobber med, det er det tryggeste og plasserer deg i det sosiale (og økonomiske) hierarkiet. Hobbyene kommer ikke inn her. Og det er egentlig litt pussig (synd), for en hobby er jo det du driver med som kanskje interesser deg mest av alt. Men utpå kvelden sitter man gjerne med sine meningsfeller og diskuterer (krangler) om ManU og Liverpool. Nerdene har en tendens til å finne hverandre.

Jeg kjenner noen veldig få som har hobbyen sin som jobb, som får dyrke sin største interesse og lidenskap OG tjene penger på det. De aller fleste av oss har det ikke slik, men hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å drive mitt eget treningssenter side om side med et skikkelig buemakerverksted. En vakker dag blir det kanskje slik, men enn så lenge koser jeg meg med en trivelig og givende jobb og hobbyer som beriker livet på fritiden (og en tålmodig bedre ¾). Jeg driver med mitt, dyrker og formidler mitt eget treningskonsept, og lager buer. Sært? Helt sikkert. På grensen til den skumle avhengigheten vil noen si, for jeg går «all in».

Men jeg er ikke alene.

En rask titt på hva mine venner driver med forteller at Håvard kjører vogntog og fotograferer, Tommy legger kabel og mekker, Ingeniøren Gunnar spiller strategispill, Pedagogen Gisle klatrer i fjell og på vegger, Arkitekten Erling sykler og driver kampsport, Samfunnsviteren samler på penner, Skuespilleren Christoffer er sykkelgal, Gartneren Øystein brygger øl og Ingeniøren Geir Ove lager musikk. Bare for å nevne noen.

Og maleren Preben maler på fritiden.

Det norske språket kan oppfattes som fattig noen ganger.
Som her om dagen da min gode venn Even så oppgitt på sin sønn som med stigende harme strevde for harde livet med å argumentere for at han kunne være alene hjemme. I hele sommerferien. Og han viste liten forståelse for opphavets argumenter for det motsatte. Even argumenterte så godt han kunne, langt mer enn jeg ville gjort, men 16-åringen ble bare surere og surere, og enden på det hele var at han slamret med døren slik bare en hormonell proff dørslamrer på 16 kan. I fullt akkompagnement med kraftuttrykk som hadde gjort en full sjømann stolt. Og du og du – det var et strålende verdig punktum for han. Riktignok fikk han ikke være alene hjemme, men jammen vant han diskusjonen likevel. For hans far stod igjen som akkurat det meheet gutten var ute etter.
Etterpå så Even oppgitt på meg og ville ha støtte, men det eneste jeg klarte å si var at «ord blir fattige».

Nå er det for så vidt to sider av denne saken.
Even får min fulle støtte i at en gutt på 16 ikke skal være særlig lenge hjemme-alene uten tilsyn i sommerferien (eller helg). Der er vi enige. Og han skal får bestemannsprisen og stjerne i boka for at han forsøkte å argumentere fornuftig imot. Men altså, Han får 10 poeng for oppmøtet, men null for utførelsen. For hvor lenge skal man holde på? Et enkelt nei ville holdt i lange baner for meg, og trengte 16 åringen ytterligere forklaring på hvorfor en gutt på 16 med mange viltre venner ikke kan være alene hjemme i 4 uker så skulle han jammen fått det. Uten et punktum og uten å trekke pusten. Og jeg har ikke allverdens kondis, bare så det er klart. Og den døra…. Vel, la meg si det slik at den hadde han pent skulle fått lukket på nytt, og fått en lekse om språkbruk og frustrasjonshåndtering på kjøpet.

Even lot seg trøste han, men gikk glipp av at det egentlig ikke var trøst han fikk. «Ord bli fattige» brukes helst når man står i en ufattelig trist situasjon, er tom for ord, og rett og slett ikke vet hva man skal si. Nå var vel ikke denne situasjonen så trist for min del – heller en sørgelig trist forestilling om en far som har en uregjerlig tenåring i hus og ikke evner helt å håndtere det. Nå skal det også sies at gutten er medlem på treningssenteret hos meg, og overhodet ikke viser slik adferd der. Ikke det at han ikke har forsøkt. Men han kommer aldri til å gjenta det. Jeg tror ikke det var særlig stas da han måtte slå retrett ut døra på treningssenteret, med meg hakk i hæl, og mange av de viltre vennene hans tilstede. Men nok om det, for det er lettere for meg enn foreldrene. Eller lærerne for den del. På treningssenteret blir medlemmene kalt inn på teppet når jeg hører om noe. På kontoret kan vi i «ro-og-mak» «rette opp» evt misforståelser. Eller at de blir «bedt» om å gå hvis de ikke retter seg etter mine «anvisninger». Hverken lærere eller foreldre har den muligheten. I hvertfall ikke før ungene når en viss alder.

Men det var dette med kraftuttrykk. En annen ungdom på senteret som lirte ut av seg noen ganske imponerende gloser ble også «bedt» om å gå. Jeg tror ikke han var mange ganger nedi gulvet på veien ut, men vokabularet hans? O-lala, det var fargerikt.

De aller fleste språk henter banneord fra religion, sex og avføring. Banneordene er gjerne tabubelagte og dermed forsterker de budskapet på en negativ måte. I utgangspunktet. «Nei dette var noe drit» er ikke til å forstå at opplevelsen var god. Men «dette var dritbra» vil signalisere det motsatte. Og så har du nesten-banning. «Fy Farao, så gøy/dårlig dette var».

Det påstås at «bannskapet» står i Nord-Norge, og en skal vel ikke stikke under stol at nordlendingen er en mester på det området. Ikke har han bare bannskapet stående i fin-stua, men det er både stor og velfylt. Nordlendingen åpner gjerne bannskapet når det skal være, og krydrer ethvert utsagn med en forsterkning. Marvin, far til min gode venn Frank-Myggen-fra-Senja var i dårlig form dagen etter sønnens bryllup, og uttrykte med salvelse fra dypt nede i stolen «Æ har vorre hæstkuk i heile dag». Og Frank-Myggen-fra-Senja sin mor strålte lykkelig mot meg med strikketøyet i fanget da jeg ville vite alt om sønnens barndom, og fortalte gladelig om da «gut-jævel`n» var liten. Til sønnens forargelse. For den dag i dag, 35 år etter, bruker jeg fremdeles mye av dette imot han.

Men sannelig kan man uttrykke seg forskjellig. Her om dagen kunne man lese på nrk.no at en dame i Kragerø følte seg glemt fordi pengene fylkeskommunen fikk til å sikre gratis ferge til fastboende på øyene i Kragerø, ble brukt til gratis fergetilbud i Brevik i Porsgrunn. Og hun er ikke nådig. Det synes jeg er kjempedårlig gjort, raser hun. Ja, jeg kan ikke annet enn å være enig, og tør ikke en gang tenke på hva Gamle Marvin ville sagt.

Joda, det norske språket har mange fasetter, og inneholder ifølge språkrådet (alt etter hvordan man regner) ca 300 000 ord. Men ord blir fattige når en sammenligner med det engelske som har ca 500 000. Fy Farao, det er litt av en forskjell, spør du meg, men så kan da også en engelskmann banne ganske utsøkt, med alternative bannord som formelig oser av sarkasme uten å gå over streken. Her på berget får vi kanskje nøye oss med «Fy Farao som alternativ, men det ville i så fall vært ganske langt unna det han gutten på 16 hadde behov for å uttrykke.
Men «Fy Farao» hadde vært innafor. Selv hos meg.

Jeg var ikke klar over at han trengte det, men svigerfar har fått høreapparat. Nå er det jo strengt tatt ikke så uvanlig lenger, for heldigvis har høreapparater, briller og den slags eksistert en stund, men det er likevel temmelig fasinerende greier. At vi kan forbedre naturens skaperverk, altså. Til og med svigerfar.

Fra naturens side er vi født slik vi er – temmelig perfekte, men med noen små feil eller større mangler – noen av oss. Dårlig syn er temmelig vanlig. Nå har vi briller og kontaktlinser noen og enhver, og selv om høreapparat er mindre vanlig, så går det ikke et sukk gjennom forsamlingen når noen har noe stikkende ut av øret. Ikke for det… de er jo små og temmelig usynlige nå. Her kan vi faktisk takke funksjonshemmedes organisasjoner for at man ikke er et blikkfang når man kommer rullende i rullestol, bruker høreapparat, møter personer med Downs syndrom eller andre ting som før var temmelig uvanlig å møte. Det ene er at hjelpemidler er blitt allemannseie, men heldigvis har også holdningene til «folk flest» endret seg. Men uten å gå inn i en større diskusjon om det, så kan man godt stille seg spørsmålet om man er, eller ikke er, en planlagt del av skaperverket når man ikke er eller ser ut som «alle andre». For min del kjenner jeg mange som er født med riktig antall armer og bein, og med «normal utrustning» i toppetasjen som likevel skiller seg ut fra mengden…

Men nok om det. Min gode venn Christoffer er født inn i denne verden akkurat som deg og meg, og nåde den som sier noe nedlatende om han så jeg eller hans far Tommy hører det. Han har Downs. Christoffer, altså.

Men det var dette med hjelpemidler, og hvordan en både kan redde liv og gjøre hverdagen lettere for oss som trenger det. Selv fikk jeg operert inn pacemaker i fjor etter en bilulykke som kunne tatt livet av både meg selv og andre. Det gikk heldigvis bra etter at jeg besvimte bak rattet i en tunnel og formålsløst forsøkte å klatre opp etter veggen i tunellen før ferden stoppet med et brannskap på taket.

Bilen ble kondemnert. Det ble ikke jeg. Tvert imot ble jeg i hui og hast tatt vare på av et meget effektivt og ivaretagende helsevesen. Ulykken skjedde en tirsdag, og to dager etter fikk jeg operert inn pacemaker etter grundige utredninger og omsorgsfull behandling av et helproft hjelpeapparat.

I tiden etterpå har jeg latt meg fasinere av at de rett og slett åpnet brystmuskulaturen min, fant en blodåre og førte ledninger rett ned i hjertet. Kirurgen, en tysker forøvrig, var en god pedagog da han på forhånd beskrev prosedyren/operasjonen med sin tyske aksent. «Jeg går inn i pectoralis med pølsefingrene mine, og drar muskelfibrene fra hverandre. Så finner jeg den riktige blodåre og fører ledninger rett ned i hjertet ditt. Så drar muskelfibrene sammen igjen og klapper pectoralisen din sammen som en biff på kjøkkenbenken».

Og det var akkurat slik det skjedde også, for jeg fikk bare lokalbedøvelse og var våken hele tiden. En annen ting er at beina mine sprellet som en fisk på land. Men det får jeg vanligvis medisiner for (Restless legs), men ingen tenkte på at jeg burde ta det før operasjonen.

De har altså rørt ved hjertet mitt. Pirket i det organet som er selve livsnerven i kroppen. Jeg har blitt den mekaniske mannen, og uten at jeg merker det så har jeg altså en elektronisk dings som hjelper selveste hjertet til å fungere som det skal.

For noen år siden meislet de vekk litt av skjelettet i nakken på meg så nummenheten i armen ble borte, og menisken min ble fikset noen år før det igjen. En kar jeg kjenner fikk nytt kne, en kompis fikk ny hofte. For ikke å snakke om at de bytter ut hjerter og andre organer som svikter. Utrolig! Fasinerende! Etter hvert som kroppen trenger det, så finnes det altså reservelagre som har det meste som trengs. Alt i fra briller og høreapparat, proteser og nye ledd, til livsviktige organer. For ikke å snakke om at det finnes medisiner som er til god hjelp for bla meg. Uten Sifrol for (eller er det mot…?) «Restless legs» hadde jeg ikke fungert på dagtid pga frarøvet nattesøvn. Utrolig!

Men la det også være sagt at ikke alle er like fornøyd. Ikke alle får hjelp, og vi hører mange historier om mennesker som kjemper en heroisk kamp for å få den hjelpen de trenger.

Selv har jeg altså vært under kniven noen ganger, og er uendelig glad for at jeg bor i et land som har et helsevesen som tar så godt vare på meg og mine. Ikke minst er jeg imponert og takknemlig over helsepersonell som er så ivaretagende og hyggelige.

For med årene kommer det på oss. Ikke ser vi så godt lenger, ikke hører vi så godt. Og ikke alle lukter så godt lenger heller.

Heldigvis er det hjelp å få for de fleste av oss. Men at svigerfar trengte høreapparat var jeg som sagt ikke klar over.
Men det forklarer jo en del….

Trening og aktivitet er så mangt, og det er viktig å prøve nye ting. Jeg er åpen for det meste, og nysgjerrig som jeg er så ville jeg prøve Yoga. Det var i det minste masse sol-, måne- og kattehilsener, hunder og tvinning av armer og bein som jeg antok var Yoga. Og alt foregikk stille og rolig. Veldig stille og rolig.
Og verdig.

Vi var seks stykker. 5 damer. Og meg.
Og instruktøren som jeg kjente godt. En instruktør som tar jobben sin meget alvorlig, og jeg vet at i sånne timer som dette er det ikke rom for tull og latter. Så jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Hundet og kattet meg rundt på gulvet etter beste evne. Sol- og månehilste på verden. Tvinnet armer og bein rundt meg selv.

«Pust rolig», ble det hvisket over gulvet.
Ja, det er lett, tenkte jeg, når en prøver å tvinge kanskje verdens stiveste kroppsdeler inn og ut av komplett umulige posisjoner. «Triangler», «Utvidete trekanter», «Krigere». Utfordringer som overhodet ikke var innen rekkevidde.
Men jeg gjorde mitt beste. Det skal jeg ha. Fulgte med på instruktøren. Fulgte ordre.
Og hjelpe meg, noe så stivt og hjelpeløst skal du antagelig lete lenge etter.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men tapper som jeg er slapp det ikke en lyd over mine (hardt) sammenpressede lepper der jeg i en hjelpeløs smerteboble nøt mitt martyrium. Her tar vi yoga på alvor.
Og som jeg strevde. Stiv som en stokk der jeg klønet rundt på gulvet etter beste (fattig) evne. Til jeg følte jeg satt i en Gordisk knute.

Så til slutt «Treet».
Fullstendig ødelagt i lemmer og ledd etter alle umulighetene jeg har blitt satt til var til og med «Treet» umulig.
Svakt oppfatter jeg at det glir en halkvalt og undertrykt kommentar over gulvet fra instruktøren. «Er du stiv, Kjell?».

De er høflige rundt meg, det skal de ha. Men når selveste instruktøren ikke klarer å holde seg lenger, så bryter det ut en panisk undertrykt fnising.
Da falt jeg.
Eller veltet, egentlig.

Etter endt yogaøkt (nederlag) og en selvfølelse på et absolutt minimum, kunne jeg på toppen av det hele likevel ikke unngå å legge merke til at det var uvanlig mange mennesker på utsiden av glassveggene til salen. Mennesker som plutselig svinset rundt uten mål og mening på et område som ikke inneholdt annet enn skohyller og resepsjon. Mennesker i usedvanlig god stemning. Til og med de i resepsjonen var besynderlig smilende og veldig konsentrert av pc-skjermen foran seg..
Og selv om jeg var for sliten (ødelagt) til å gjøre annet enn å slepe meg mot stolene foran disken for å sette meg nedpå litt, kunne jeg ikke unngå å føle meg som Moses som delte rødehavet når mengden «respektfullt» delte seg for å slippe meg frem.

Jeg burde drevet mye med Yoga, så stiv som jeg er.

Det kommer nok ikke til å skje. Andre for stå for den underholdningen.

Men jeg prøvde. Det skal jeg ha.

Og fikk både trøst og skryt etterpå.

Og en velfortjent kopp kaffe – uten å be om det til og med.

Trengte det.

Det er vinden

Skal si det blåser, sa jeg. «Ja, det er vinden», sa Magne. Og han burde vite hva han snakker om. Han er fra Froland.

Ikke det at det blåser mer der enn her, men han er bonde og lever av det naturen gir. Og blåser over ende. For han er tømmerhogger også.

En gang brøt jeg håndbak med Magne. Jeg så min lille kontorneve forsvant inn i en trerot dekket av hud. Jeg så fem levende eikekvister lukke seg om mine i et fast grep. Det var som å være med i Ringenes Herre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å bryte håndbak med en furet værbitt neve som hans er som å bryte med moder jord. Det er noe naturstridig over det. Men siden naturen alltid vinner til slutt, så var det ikke et forsmedelig tap og bli lagt pent og rolig langflat ned over bordplaten. Og han var snill nok til å si at det var «da litt motstand i meg».

Samma det. Det var ikke noe forsmedelig tap. Og jeg overlevde.

Vi mennesker har det med å utfordre naturen. Vi skal utforske. Erobre. Ser du en ubestigelig fjelltopp, kan du være sikker på at det har vært noen oppå den. Og kanskje like mange som har dødd i forsøket. Eller i det minste gått ned med flagget til topps. For vi taper med ære. Rare greier, det der. En veldig funksjonell mekanisme som får oss til å gå på nye utfordringer gang på gang. Vi er en optimistisk del av syklusen på jorden, og bruker tap som lærdom for å prøve igjen og igjen. For vi SKAL opp på den toppen. Eller krysse det havet, nå den polen. Selv de mektigste dyrene lærer av sine feil, og lusker unna når de møter overmakten. Men ikke vi. Vi trekker oss tilbake og klekker ut nye måter å lykkes på. Det er noe fasinerende over denne mekanismen i oss. Reis dere, og reis dere igjen til lam blir som løver.

Men like viktig som «å ikke gi seg», er det å vite NÅR en skal gi seg. Vise ting er en tapt sak, og hvis det var umåtelig viktig for meg å banke Magne i håndbak måtte jeg lusket rundt som en annen hyene og ventet på at han skulle bli syk eller noe. Eller brukket armen. Eller.. det måtte bli begge armene. For han er en naturkraft som er spyttet ut av djevelens esse med en like nådeløs venstre som høyre. Så jeg finner heller andre ting å bruke kreftene og erobrertrangen på. «Salige er de plattfote, for de skal jevne jorden», var det en som sa.

«Du er på ditt beste når du lykkes», og alle er flinke til noe. Alle har et talent, og heldige er de som finner det. Fot- og andre baller har aldri oppført seg slik jeg ville, og heldigvis skjønte jeg det tidlig. Tilfeldighetene (en hopp-interessert far) gjorde at å styrte ut fra et vaklevorent tretårn ble min idrett – selv om det i seg selv egentlig er naturstridig det også. Hadde det vært meningen vi skulle fly, hadde vi blitt skapt ned vinger. Og merkelig nok var både hjernerystelse og kulhopp en kilde til energi og nye forsøk. For DEN følelsen, når en flyr, kan ikke beskrives. Av alle de tusen gangene jeg har hoppet, husker jeg tre. Det holder det, selv om ett av dem førte meg på legevakta. For jeg hoppet bakken ned, og hadde lyktes selv om jeg i nedslaget lå like langflat over skia med nesa godt plantet i snøen. I hui og hast gikk det til legevakta med øynene i kryss mens jeg etterlot meg et avtrykk i bunnen av bakken en Disney-film verdig.

Men like forbaska var det opp i bakken igjen så snart øynene var tilbake i fokus, for DEN følelsen i svevet…. «Salig er de plattfote, for de skal jevne jorden», ja.

Vi trenger utfordringer for å vokse, noe å strekke oss etter. Nye horisonter og nye «erobringer». Og vi beveger oss best på grensen av det som er mulig, og svekkes kun av arrogansen som leder oss til å tro at vi er best.

Men hvorfor oppsøke uoppnåelige utfordringer gang på gang? Noen gjør jo det også, og får energi av det. Som de bruker på å gå på igjen for å oppleve nye forsmedelige tap. «Den sterkeste kjærligheten er den ubesvarte». Men «Titanic» møtte sitt isfjell og «Gigantic» og «Olympic» ble aldri bygget.

Da er det langt bedre å forsone seg med både isfjell, vind og tømmerhoggere og heller gå fryktesløs på noe jeg har et snev av sjanse til å lykkes med.

Og jeg kommer ALDRI kommer til å bryte håndbak med Magne igjen. Jeg går heller ut og lar vinden blåse hodet rent og frigjøre plass for nye ideer, drømmer og utfordringer jeg kan lykkes med.

For det er når jeg lykkes jeg er på mitt beste.

«Halloi», kom det over gata.

Jeg kvakk litt, for han snakket høyt – nærmest ropte. Ja, på behørig avstand, må vite. «Hvordan går det med deg? Hvordan går det med dere?» Han sirklet rundt seg selv og skravlet i vei om seg og sitt og vær og vind. «Jo da», det går fint med oss. Godt med litt kvalitetstid med familien», fikk jeg presset inn i ordflommen.

For han er en «Klemmer». Han elsker å klemme sine venner og er en riktig så bamsete type. Hyggelig, raus, allsidig, intelligent sosial og glad i folk. Og Klemmerne lider nå. De også, og som oss andre tar han de grepene vi er pålagt og holder god avstand til de han møter. Med hjemmekontor, sykepleierkone og voksne barn som har flyttet hjemmefra er det lange dager for en Klemmer som ham.

Ikke det at jeg vil det så ofte egentlig, klemme andre folk, altså, men akkurat «Bamsefar» som jeg møtte nå har gode klemmer. De er ikke verken påtatt eller påtrengende. De er gode og fulle av kameratskap som gir energi til både Klemmeren og den klemte. Og det følger alltid med en hyggelig prat, så dette er rene kinderegget. Men ikke nå, i koronaens tid.

Selv er jeg ikke så klemmete av meg, men jammen er det rart med det når det er sånn som nå. For nå får jeg ikke klemme om jeg aldri så mye vil, annet enn kona, da. Ja, og barna, selvsagt. Heldigvis.

Og selv om jeg ikke er en kronisk klemmer, så lider jeg litt der jeg står jeg også. Mest for at nå er det ikke tiden for klemmer. Vi er vel ikke det mest klemmete folkeslaget her nord akkurat, men nå er ikke engang kameratslige klapp på skuldra eller håndtrykk «innafor». All kontakt skal skje på minst to meters hold.

Det er rart med det, men innimellom skjønner en hva «Evig eies kun det tapte» betyr. En må liksom miste noe for å savne det.

Men rett skal være rett. Nå er det mange jeg slipper å klemme på også – det er nå enda noe. Jeg gleder meg nå likevel til vi kan oppføre oss normalt igjen. Jeg vil heller få en ubekvem klem enn å ikke få noen klemmer i det hele tatt, og jeg gleder meg til jeg kan dulte og erte på kompisene mine igjen. Og jammen skal jeg klemme litt ekstra på dem jeg er glad i når tiden kommer.

I mellomtida får jeg klemme litt på kona, og det vel egentlig ikke det verste det heller. Kanskje det gir energi til oss begge.

Og fører til en hyggelig prat. Eller no’ …

Å ta offentlig transport, for eksempel, er et mareritt.

«Varför det?», spurte min svenske kompis Claes meg.
«Jeg føler at folk glaner», sier jeg.
«Jammen, det gjör dom jo också. Det är jo det man gjör på bussen».

Ja, nettopp.
Da føler jeg meg eksponert og aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Og jeg liker det ikke.

Og så er det ett eller annet med «reglene» for reisende.

Jeg er ikke trygg på de greiene der.
Bare det å finne ut hvordan en skal betale er et mareritt. Er jeg heldig tar bussjåføren imot penger, men er jeg den eneste som gjør det på den måten og køen hoper seg opp bak meg, svetter jeg.
Blod.

Joda, det har blitt bedre, og jeg har lært meg å drite i det og spørre når jeg er usikker, og nå når jeg har vært uten “lappen” en stund har jeg tatt bussen en hel masse.
Sikkert tre ganger.

Men jeg liker det ikke.

Best av alt er bil selvfølgelig.

Dør til dør. Eller båt. Med motor.
Men det er noe stress her også. Legge til for eksempel.
Når folk ser på.

Og fylle bensin inne i byen. Mens båten skvalper opp og ned fordi jeg ikke la til på den rette siden av brygga.
Heldigvis har jeg lært meg at jeg ikke er alene, og at det er mange «kreative» mennesker på sjøen.

Men jeg liker det ikke.

Kajakk fikser jeg dårlig.

Den sommeren jeg fikk kajakk var den tørreste og varmeste i manns minne.
Aldri har jeg badet så mye ufrivillig. Ikke tale om at jeg får det til.
Jeg velter og velter og kommer aldri lengre ut fra land enn at jeg kan svømme inn for å karre meg hjelpeløst oppi igjen, klar for nye velt.

Men jeg kommer ikke til å gi meg.
Tror jeg.

Men jeg liker det ikke.

Verst er flyplasser.

Jeg går meg fysisk og mentalt vill mellom alle skranker og selvbetjeningskasser, passkontroll og sikkerhetskontroll.
De to siste er forresten greie, for der er det umulig å feile.

Nei, stresset ligger i selve innsjekkingen. Det holder med den ene gangen jeg taster inn feil kode, tall ellerhvaf… det er jeg skal taste inn i selvbetjeningsdritkassen.

Det burde finnes 113 for reisende.

Det hadde jeg likt.

Når vi er ute og reiser tar min bedre ¾, Regina, styringa.

Hun har en egen rød plastmappe hvor hun har alt av billetter, pass og sikkert en hel stabel med andre ting jeg ikke har greie på.
Hun sjekker inn for oss og jeg får til lov til å feste bagasjelappene – de lange hvite som er umulig å skjønne hvordan en skal få klistret sammen.
Og så får jeg bære koffertene.
Så lenge jeg holder meg innenfor rekkevidde.

Hun beholder alt i den røde mappen frem til sikkerhetskontrollen.
Der får vi det vi trenger alle sammen, og på utsiden samler hun alt inn igjen.
Derfra og inn på flyet klarer jeg meg selv.

Det liker jeg.

Nevnte jeg kø-helvete i slalomheisene?

Det liker jeg ikke.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du like og følge Facebook-siden min, «Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler
E-post sendes til [email protected]

Telefonselgere har en utakknemlig jobb

I hvert fall når de møter sånne som meg

Men jeg PRØVER nå i det minste å være høflig…

«Hei, dette er Selger, og  jeg ringer fra kraftselskap ….
Kan jeg spørre deg hvilken strømavtale du har i dag»?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

«Du, vi byttet akkurat til …, og jeg vet ikke om jeg gidder å bytte igjen nå sånn med en gang».
Og så biter jeg han fort av, og sier som jeg pleier når jeg vil bli kvitt telefonselgere.

«Men jeg står litt trangt til her nå, så kan du ikke sende meg en e-post med tilbudet ditt,
så får jeg sett på det sammen med husøkonomen».

 

«Jo, det går fint. Hva er e-posten din»?

 «[email protected]»,
smiler jeg.

«Selger du helseprodukter eller noe sånn, eller…»
smiler “Selger” tilbake.

 «He he, nei…. Kjernekar er bloggen min, og er ledet ut av det
treningskonseptet jeg bygger opp – «Kjernekraft».

 Og «Selger» blir ivrig.

Veldig ivrig.

«Du jeg har trent Bodybuilding i 15 år og konkurrert i 10.
Hva slags konsept er det?

 Snakk om…

Det ble en lang prat

Vi snakker sammen i nesten en time.

Ikke om strøm, men om trening.

Vi representerer to ganske forskjellige tilnærminger til styrketrening, men er veldig enig om det meste. Ja, alt egentlig.
Jeg forklarer prinsippene i «Kjernekraft», at det er rå styrketrening, sammensatte øvelser med funksjonalitet og kjerne i fokus.

Han har ingen problemer med å se at «Kjernekraft» er et bra konsept, selv om han ikke trener sånn selv.
For det ene utelukker ikke det andre.

Poenget er at han og jeg har forskjellige mål, og trener i forhold til det.
Og han hadde åpenbart skikkelig peiling på det han driver med.

Han også.

Forleden hadde jeg forresten Jehovas Vitner på døra.

Fikk en lang prat med dem også.

Ikke om trening, da.
Ikke mye Bibelprat heller.
Selv om de prøvde.

Det ble mest om de viktigste temaene i verden.

• Folkeskikk.
• Holdninger.

Og «Kjernekar».
Selvfølgelig… 😀

Mange hyggelige mennesker der ute, altså.

Til og med telefonselgere og Jehovas vitner.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du like og følge Facebook-siden min, «Kjernekraft» https://www.facebook.com/kjernekraft1/
Husk og aktiver varsler
E-post sendes til [email protected]

En dag…

Tenk alt vi skal gjøre «En dag». 
Og ikke er  det så lenge til heller. 
«En dag» er løfterikt nærme.
«En dag» er snart.

Desverre er ikke “En dag” en av ukas 7 dager

Men likevel…. «En dag» kan vi på en måte trøste oss med.
For det er så like før. Det er så nært forestående. 
Så nært, og snart, at det er nesten sånn at vi nesten har gjort det. 
Så nært, at vi på en måte allerede er i gang. 
Vi mangler bare det siste. Og det tar vi siden. 
Mañana.

«En vakker dag», derimot

Det er lenge til. Det er litt som i eventyret.
Eller når man drømmer seg bort om å vinne i Lotto eller noe annet svært lite sannsynlig.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Nesten er halvt fullført

For vi liker å være «der». 
«Der», hvor man er så nesten i gang at du omtrent kan si at du er i gang. Det er omtrent så godt fullført at du nesten er i mål.
Men dessverre, altså. 
Nesten holder ikke.

Til og med «En dag nå snart», kan vi driste oss til.

Særlig mot slutten av året, sånn i romjula. Når det enda er noen dager til nyttårsaften og de berømte nyttårsforsettene.Men det forplikter «litt» mer og er ganske skummelt. For da er det litt nærmere og ikke så uspesifisert lenger..D

Det er noe sørgelig over det

For «En Dag», «En vakker dag», og «En dag nå snart», betyr dessverre aldri, og er egentlig bare dårlig samvittighet for alt du burde gjøre, slutte med eller aldri får gjort. 
 

Så hvorfor ikke «I DAG»? 

NÅ 

I morgen er i dag i går, så det er jo bare å sette i gang i dag. 
For da kan du si i morgen at jeg begynte å trene i går, og i morgen skal jeg trene igjen. 

Da er du i gang 

JEG HEIER PÅ DEG.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du «like» Facebook-siden min, «Kjernekraft»https://www.facebook.com/kjernekraft1/

Husk å aktivere varsler.

E-post sendes til [email protected] 

Seigpining har aldri vært noe for meg. 

Langgrunnede badestrender for eksempel, er et mareritt, særlig hvis vannet er kaldt.
Tenk å vasse langstrakt i vei i iskald nedbør mens det sakte, men sikkert brer seg en kulde oppover kroppen. Du rekker å grue deg så innihelvete at gleden ved å bade steg for steg pulveriseres fullstendig. 
Snakk om å krype i det. 

«Kjære, vi må snakke sammen». 

Da er det aldri noe bra på gang. 

Disse samtalene med kona er alt annet enn en to-veis sak, og bærer sjeldent preg av skryt. Får man i tillegg høre dette på morgenen og må vente til ungene har lagt seg, går man en lang dag i møte. 
Ventetid er «grue-seg-tid».

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tålmodighet er en dyd, men temmelig kjedelige greier. 

Bruker man mye tid på å være dydig tålmodig og vente på noe, betyr det at det man driver med har mindre verdi enn det man venter på. 
Da er det vel heller bedre å drive på med noe som gjør at en slipper å vente på noe annet å holde på med.

Nei, en får ta det som det kommer, og ta det som en mann. 

Det vil si å være smart.
Og de smarte sørger for å få det siste ordet så man kommer ut av det med i hvert fall en smule ære i behold: 

Den eneste ventetiden jeg liker er Advent. 

Advent er så bra den, at jula nesten blir et antiklimaks. 01. desember skrur jeg på julestemninga, julerockespillelista mi på Spotify, og koser meg med den og pepperkaker i samfulle 23 dager før jeg trer meg inn i (den stadig trangere) findressen. 
Å bruke resten av vinteren på å vente på at kiloene skal av, er verre igjen.

Men ellers liker jeg ikke å vente.

Lønningsdagen er verdt å vente på, men jeg hadde jo ikke ventet hvis jeg ikke var blakk. Og blakk er ingen god tilstand. 

Jeg elsker våren.

Men liker ikke å vente på den.
For da er det vinter, og vinter er jeg drit lei av.

Få det unna

Stup i det. Jeg må leve her og nå. Gjerne med springfart, så jeg kan ta skikkelig sats og kaste meg ut i det. Møte mine spøkelser, fiender, kaldt badevann, kjedelige møter, eller hva det skal være.

Bare jeg slipper å vente.

Ønsker du å få varsler når jeg poster et nytt innlegg, kan du «like» Facebook-siden min, «Kjernekraft»https://www.facebook.com/kjernekraft1/

E-post sendes til [email protected]