KJERNEKAR Om trening men også skråblikk på det meste

“Det var en stri tørn sist gang“, sa Fredrik.
Han og jeg slo følge den siste biten inn til treningssenteret.  Han så likevel litt fornøyd ut der vi møttes på skoleplassen. De rundt oss visste nok ikke helt hva de skulle tro, og de tre ungdommene som var på samme vei som oss smilte konspiratorisk seg imellom. «Ja, etter den øvelsen jeg viste deg» ilte jeg til for å oppklare det hele i en fart før ytterligere misforståelser kunne oppstå. «Ja, den var tøff», repliserte Fredrik der vi tusler ned trappa til treningssenteret.

For det var jo selvsagt trening det handlet om. Han var støl bak, i gluteus maximus rett og slett. Men jeg kunne ikke dy meg for å erte han litt likevel, og ga han høylytt det glatte lag inne på gymmet for at han kommer med uttalelser som antyder at han og jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i den delen av kroppen som begynner der ryggen mister sitt gode navn og rykte. Nå var det ikke så mange der, det var vel bare oss to og de tre nevnte ungdommene, så min forurettede utskjelling av Fredrik gjorde ikke annet enn å skape god stemning – noe som også var meningen. Og det var ikke verre for Fredrik enn at han takket ja til tilbudet om å ta dagens økt sammen med meg.
Senere i økta strevde Fredrik litt med en låsering for vektstengene, og utbrøt frustrert «slapp i ringen denne her, altså». De tre ungdommene flirte godt da. Herlig! God stemning!

Og jeg liker når det er god stemning på gymmet. Jeg slår gjerne av en prat med medlemmene, og erter litt på dem. Særlig når det er testosteron-tung stemning borte ved frivektene og øvrige medlemmer på gymmet holder seg langt unna.
For sånne flokker med ungdommer blir fort veldig dominerende. De er høylytte, tar mye plass, og er skyhøye på seg selv – veritable vandrende testosteronbomber. Men selv om de er skumle for øvrige medlemmer, så er de greie gutter som bare må settes på plass litt. Så jeg durer bort til dem og erter dem litt før jeg spør hva de skal «trene i dag». De er jo alltid så mange at det er noen som står og venter (les henger), så jeg spør gjerne om jeg skal hente et ullteppe så de ikke fryser. Eller tilbyr dem hjelp fra en av jentene som trener litt bortenfor hvis vektene er for tunge til at de klarer å sette dem skikkelig fra seg. Og det er så mye lettere (og hyggeligere) å minne dem på håndkle, innesko og alt det der når en har innledet med litt godmodig erting. (Dessuten har jeg fått markert hvem som er sjefen for den som skulle være i tvil om det). Belønningen er god stemning og ungdommer som faktisk spør om hjelp eller tips til øvelser, og det setter jeg pris på. Det er nok av de som har sett videoer av oljeglatte solbrune muskelberg på youtube, og har funnet treningsprogrammet til Mr. Universe og tror det er bare å gyve i gang med det.

Joda, på gymmet har jeg rimelig bra kontroll på det meste og de fleste, men hjemme er det ikke like lett å være morsom. Ikke for det, vi har da stort sett god stemning og det hender da at jeg høster et smil fra min bedre ¾ i ny og ne. Det skjedde her om dagen, faktisk. I et rutinepreget hverdagsliv uten allverdens krumspring glir man jo inn i roller, og hjemme hos oss kan man nok kjenne igjen noe (mye) av kjønnsrollemønsteret fra «gamle dager». Men misforstå meg rett, jeg har ikke en hjemmeværende kone som oppdrar barn mens jeg enten er på jobb, treningssenter eller fylla. Hun er en meget selvstendig dame som ikke lar seg pille på nesa. Utover det er det hun som (er) hersker inne. Jeg hersker ute, bak boden og tar ellers tak i bilrenhold, støvsuging, rydding etter måltidene hun steller i stand og gjør ellers det jeg får beskjed om. For hun har stålkontroll på familiens gjøren og laten. Det har ikke jeg.

Men det hender da jeg blir dratt inn i hverdagslige avgjørelser, eller aller nådigst blir konsultert når det gjelder huslige ting, og her om dagen kom det spørrende over kanten av telefonskjermen; «Du har Kid interiør… og så har du…..?

Og jeg prøvde virkelig, tenkte meg om i flere sekunder. Tenkte at her har jeg sjansen til å imponere. Men sørgelig nok (eller kanskje heller heldigvis…) er mine referanser (og preferanser) temmelig langt unna interiørbutikker.

«Claas Ohlson, Biltema og Jula», sa jeg.

Det var da hun smilte.
Og til og med hektet på «Nå var du faktisk morsom»

Det er mye tankevirksomhet i min stadige søken etter lykken.
Regnbuens ende, Shangri-La, Soria Moria slott, El Dorado. Og Eurojackpot.

Denne evige søken etter lykke som preger oss gjennom hele livet. For det hører vel til sjeldenhetene at man med hånda på hjertet kan si «Nå har jeg det så bra at det ikke kan bli bedre». Altså; – For eksempel når man endelig tråkker ut på den varme sanda i syden etter månedsvis med mørke og drittvær, så skulle man tro at det var nok å senke et vinterbleket legeme i sydens varme bølger med påfølgende slaraffenpositur i solstolen, men nei. Det må det toppes med noe mer. Alkohol-likeren (ikke nødvendigvis å forveksle med alkoholikeren) er ikke lenge i Nirvana før det må toppes med en kald øl. Og da sitter man der og glaner på lettkledde utgaver av det andre kjønn, og ønsker seg no`… mer.

Det kan altså se ut til at vi aldri blir helt fornøyd. Alltid vil det være noe som kan gjøre den perfekte opplevelsen enda bedre. Hvor ofte har man ikke hørt når man setter seg ned med en fin middag at «hm… det mangler «noe». Og like ofte (oftere) får mange (alle) menn høre at man ikke heeelt strekker til, og at man har et stort forbedringspotensiale.

Det siste er forøvrig svært merkelig (for oss menn), for etter en periode med hodeløs forelskelse, parvis interaksjon som kunne gjøre en kanin misunnelig, og gjentatte forsikringer om at man er perfekte for hverandre, så vil den ene part (kvinnen) gjøre sitt ytterste for å perfeksjonere den andre (mannen) ytterligere.

Som om det skulle være nødvendig (eller mulig). Men slik er vi mennesker. Vi er ukuelige i vår søken til å endre på ting og sørge for at vi selv har det best mulig.
Unntaket er kanskje en bestevenn. En bestevenn er så nær det perfekte en kan komme. I alle fall i barndommen, for da henger man sammen i årevis som et nyforelsket par. Men forskjellen på en bestevenn og en livsledsager er at man ikke behøver å gå på akkord med seg selv. Eller ha sex med hverandre. Man har en match på det meste, og det man ikke matcher på? Ja, det finner man hos andre bestevenner. Man har altså forskjellige bestevenner til forskjellige ting, slik at man kan velge hvilken bestevenn man vil være sammen med etter behov.

Når hele kameratflokken samles går naturligvis praten.
Slike samtaler (ofte osende av testosteron) er nyttige, for merkelig nok er gjerne de fleste mannfolk frustrert over det samme. Det oppdager man fort enten man er to bestevenner på tur, eller samles i en flokk på bowlingen. En gjennomført Empirisk undersøkelse viser at de som har våget å lufte dette hjemme får stort sett (alltid) høre det samme: «Alle har det sånn».
Bestevenneflokken er likevel unisont (u)enige: «Det blir jo ikke bedre av alle “har det sånn”».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Undersøkelsen ble gjennomført i en tilfeldig utvalgt kameratgjeng (ikke min!) og viser:

• Menn som endrer seg etter sin bedre ¾`s krav (Gruppe 1) opplever at de mister egen identitet og i tillegg får tilbakemelding på at de i stor grad ikke er den samme som ¾ ble forelsket i.

• Menn som ikke har endret seg nevneverdig etter sin bedre 3/4`s krav (Gruppe 2) opplever at de, til tross for et mikroskopisk stenk av motvillig respekt fra partneren, lever i stor grad av taushet (eller det motsatte).

Begge gruppene rapporterer at de har lite nytte av «den gode samtalen»:

• Grp 1 rapporterer at den gode samtalen eksisterer i beste velgående, men overhodet ikke foregår på deres premisser.

• Grp 2 rapporterer at den «gode samtalen» er fraværende.
  Eller enveis.

Begge gruppene i denne tilfeldig utvalgte kameratgjengen reflekterer tankefullt (ja, det er faktisk mulig) over at det virker gjengs at man finner en partner i livet hvor man temmelig raskt etter en periode med kanin-adferd utarbeider en liste over ting man ikke er fornøyd med. Og siden den empiriske undersøkelsen utelukkende ble gjort med en mannlig kameratflokk, reiser følgende (ubesvarte) spørsmål seg:
Er det mannfolk som ikke innordner seg, eller er det alle ¾ som sjeldent (aldri) er fornøyd?

3/4ene på sin side har (garantert) sine frustrasjoner (åpenbart) de også, men av årsaker ene og alene basert på eksklusivitet og kjønnskvotering ble det ikke gjennomført tilsvarende undersøkelse i en venninneflokk.

Konklusjon:

Hvis alle bare kunne leve etter «Den gylne regel» ville mye vært løst. «Den gylne regel» er et etisk prinsipp som går ut på at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet. Som klippet ut av de 10 bud der altså. Likevel bringer «Den gylne regel» inn et perspektiv til. «Den gylne regel» kan brukes både i negativ og positiv forstand: Du skal, og du skal ikke, noe man finner i en rekke andre religioner. Ser man igjen stort på det, eller koker det ned om man vil, så er det vel det ¾ driver med. De vil at vi skal være som dem. Og samtidig… «Mann». Og her bommer jo både 3/4ene og vi mannfolk.

Uansett:
Den gylne regel er noe vi skulle ta til oss alle og enhver i møte med alle slags medmennesker. Det er kanskje ikke alltid så lett å ha et åpent sinn, men det kan være greit å vite at du lett kan bedømme noen ved hvordan de behandler de som ikke kan gjøre noe for dem. Velg dine slag, din kone og venner med omhu. Løft blikket fra egen navle, tål mer, og forvent mindre.

I det hele tatt (gjelder alle kjønn og grupper):
Ta bomullen ut av øra og stapp den i kjeften.

En viktig del av oppgaven som trener og veileder er å motivere.

Det handler ikke bare om å skryte, men hjelpe medlemmer/kunder/utøvere å mestre. En klapp på skuldra og en prat om mål (og mening…) er nødvendig for de fleste, for det er jo ikke alltid like lett å gyve løs på vektskiver, manualer, strikk og de umulige øvelsene på gruppetimene mine. Og når treningsbag og joggesko står der i gangen som en dyster påminnelse og maser om noe du må, burde eller skulle ha gjort…… Nei, huff!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men sånn er det. Motivasjonen svinger, og det gjelder meg også det. Nå har jeg slitt med motivasjonen en stund, og satt og leste litt om det her om dagen. Himmel og hav…..:

«Motivasjon defineres gjerne som «de biologiske, psykologiske og sosiale faktorene som aktiverer, gir retning til og opprettholder atferd i ulike grader av intensitet for å oppnå et mål.»

Eh… ja…. Leser jeg den setningen mange nok ganger, så skjønner jeg den vel.

Men man skiller altså på indre og ytre motivasjon.
Ja nettopp. Takk!
Dette er jo det jeg prediker selv, og det er kanskje på tide at jeg veileder meg selv litt. For dette skjønner jeg, og for meg koker det ned til noe så enkelt som dette.

Det som teller er din indre motivasjon. Den som er forankret i din innerste sjel.
Hva var det som fikk ditt indre kompass til å finne sitt «sanne Nord»? Til å peke den veien som er en belønning i seg selv når du går den?

Hva er det som setter deg i sving?

Var det det den ytre motivasjonen (les; Kona…)? Nyttårsløftene, fordi det bare skal man ha? Eller rett og slett alt man bare burde gjøre….
Dessverre fungerer den ytre motivasjonen sjelden.

Var det et genuint ønske om å forandre å noe?

Hold på den tanken. Søk hele tiden tilbake til den når det butter imot. For det kommer det til å gjøre. Men holder du på grunntanken har du den beste forutsetningen for å komme i gang.

En av de viktigste faktorene er å legge lista på riktig sted, sørge for at du lykkes. Helsedirektoratet anbefaler å få fart på pulsen 75 minutter i uka. Det klarer du vel. Jeg blir sjuk av å sitte stille. Eller stresse, for den del.

Men altså. Det skal så lite til, og hverdagsaktivitetene er undervurdert.

• Gå trappa i stedet for å ta heisen.
  Eller… er det ikke så mye du skal ha så kan du gå til butikken.
  Eller sykle. Vask ovnen. Da må du både bøye og strekke deg, og skrubbe godt. Mange ganger.
• Bestill et lite lass med ved og kløyv den selv.
• La snøfreseren stå.
  Finn frem sørlandsskuffa. Eller fres litt, og måk resten.
• Vil du trene på treningssenter?
  Da tar du kontakt med nærmeste gym og får kyndig hjelp til å komme i gang. Og få med deg han late kompisen/venninna di, en treningsvenn, så er dere to.
• Gå en liten tur hver dag.
• Jag kona rundt huset et par ganger.
  Eller bli med henne med på tur.
  Vær litt kjærester.
  Gjøm dere bak et tre og …. Ja, du skjønner. Sånn som det var når en var nyforelska.

Jeg vet jaffal hva som får opp pulsen på meg.

Håper jeg får henne med på tur i dag.

En av mine favorittforfattere, Neil Gaiman, forteller følgende historie

«Min gamle kusine Helen levde i ghettoen i Warsawa under krigen. Hun og en gjeng andre unge piker måtte sy hver eneste dag. Og det var dødsstraff for å ha en eneste bok. Helen hadde fått tak i et eksemplar av «Tatt av vinden» og brukte flere timer av den dyrebare nattesøvnen hver natt på å lese. Og så, neste dag mens de sydde for krigsmakten, gjenga hun historien for jentene. Til tross for trusselen om dødsstraff hengende over seg.
Helens historie gjør at det jeg driver med føltes enda mere viktig. Fordi å gi folk en historie er ikke luksus. Det er faktisk en av de tingene du kan leve og dø for.»

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som liten gutt pløyde jeg Hardy-guttene. Hele serien tør jeg påstå.

Jeg leste og leste mellom all lek og moro ute. Jeg var så spent på
julegavene at jeg var et galopperende mareritt på Juleaften,
så foreldrene mine ga meg en liten hard, litt flat, firkantet pakke på morgenkvisten
for å få fred.

O`glede. Inne i det glorete papiret lå det en skinnende blank, fin
ubesudlet bok av Franklin W. Dixon – Hardyguttene.

Innen dagen var omme og ribba stod på bordet kl 17 hadde det vært
ro i huset og boka var ferdig lest.

Mine foreldre fikk gjort det de skulle,
og jeg var en historie rikere.

I tidlige ten-år gikk jeg over til husets kardinal – bokhyllen.

Innholdet her var egentlig ikke all verden, men jeg gråt med Cosette i «De elendige» av Victor Hugo, Druknet med Henri Carriere i «Ubåt», utkjempet dueller og mistet kamerater med Pierre Closteman i «Luftens helter», smuglet med Arthur Omre, luktet svartkrutt og gikk ned med mann og mus med «Hornblower».

Jeg ruslet stillferdig med Odd Eidem og hans flanerier, slo Lasso rundt Fru Luna med Agnar Mykle, led i Gulag med «Ivan Denisovitsj» av Alexander Solsjenitsyn, og var samfunnskritisk med Jens Bjørneboe. Og så Rickard Hermann da. Stemmen fra London som skrev like godt som han kåserte på radio. Alle med vidunderlige historier å fortelle som stimulerte fantasien og utspilte filmer i hodet.

Som voksen har jeg heldigvis samme leselyst, og jeg som ikke liker offentlig transport tok trikken trofast til jobb i flere uker med «Ringens Herre» som følgesvenn. Senere ble det «Hobbiten» og «Silmarillion» av samme forfatter. «Silmarillion» til og med på dansk, siden den ikke fantes på norsk.

For tiden er det historiske romaner som ligger på nattbordet.

Stillferdig middelalderkrim med den pukkelryggede sakfører Shardlake som manøvrerer forsiktig rundt i Henrik VIII`s England, Conn Iggulden skriver knakende godt om Djengis Khan, Julius Cæsar og Rosekrigene. Spenningslitteratur og samtidig historisk korrekte fortellinger. Jeg googler nemlig alltid og sjekker at de er historisk korrekte, så dette er en fantastisk måte å lære historie på i tillegg til alle eventyrene jeg får ta del i. Da vi besøkte Roma hadde jeg Conn Igguldens bøker med meg, og det var en opplevelse å tråkle gjennom ruinene på Palatinerhøyden og se det «Gamle Roma» etter å akkurat ha fotfulgt Julius i de samme omgivelsene. «Den tarpeiske klippe» var forøvrig en skuffelse. Strengt tatt er det bare en skråning, og ikke det fryktinngytende stupet jeg hadde sett for meg. Men uansett en grei påminnelse om at «den som er på toppen raskt kan ende i «fornedrelse og konkurs».
Nevnte jeg Bernard Cornwell? Du lærer mye om kongeriket Englands tilblivelse gjennom han og historien om vikinghøvdingen Uthred.

I dag konkurrerer alle aktiviteter og bøker med Fortnite og Tik-Tok og det er ikke mange unger å se i gata lenger. Ingen løper rundt i skogen og spiller Hjortefot, Morgen Kane, Geronimo eller Wyatt Earp. De få som gjør noe lignende ses på som nerder og driver med «rollespill».

Hjemme hos oss er det mange bøker. Sammen har vi lest alle, for i varierende grad er vi lesehester alle seks med (heldigvis) forskjellig smak. Men selv om bøker under juletreet er en selvfølge, må jeg dessverre innrømme at Netflix og dets like stjeler alt for mye lesetid.

Men sannelig om jeg ikke skal finne frem Bjørn Andreas Bull-Hansen sin triologi om Den norrøne krigsguden Tyr,
einherjenes enarmede leder, igjen. Historien er lærerik, velskrevet og god.

Og filmen? Den lager jeg selv.

“Vil du ha flat mage på treningssenteret, så tren bein”.

Så enkelt er det i følge min gode venn og Norges beste coach, Hans Olav Uldal. «I alle dager», tenker du vel; «-Hva har bein med flat mage å gjøre?» Jo, det Hans Olav mener er at hvis du vil ha flat mage så må du forbrenne fettet som ligger utenpå. Da må pulsen opp, og det får du ved å trene de største musklene: Lår og rumpe. Poenget er at store muskelmasser forbrenner mye mer enn liten muskelmasse. Et eksempel: Energikravet for å løfte en blyant 20cm er lavt, men å løfte 50kg 5meter (10 reps a 50cm) er høyt. Størrelsen på musklene og arbeidet de gjør krever energi, og det kan tas fra fett. Kombinerer du styrketreningen sammen med et balansert kosthold og utholdenhets-/cardiotrening (Aerob trening) så vil du lykkes. Og bare sånn «for the record»: man kan ikke punkt-slanke vekk bukfettet, så det kan godt være at det forsvinner fett fra andre steder enn magen først.

Gode beinøvelser

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

• • Knebøy, med og uten vekt
  • Utfall (som har utallige variasjoner: Stående, gående, med- og uten vekter)
  • Markløft

For å forbrenne fett må altså pulsen opp. Så enkelt (og så vanskelig) er det. Styrketrening alene er helt ok, men vi må også snakke litt om

Utholdenhetstrening/Cardio (Aerob trening).
(Eller det som vi vanlige dødelige kaller kondistrening (det er ikke helt riktig, men skitt la gå).

De fleste er ute etter å bli kvitt fett, og da gjelder følgende:

1. 1. Aerob aktivitet på moderat intensitet (50-75% av maxpuls), vil hovedsakelig forbrenne fett.
   2. Aktivitet med høyere intensitet, 75% eller mer av maxpuls, forbrenner flere kalorier enn moderat aktivitet, men prosentandelen av fett er lavere enn ved moderat intensitet., altså forbrenner mer på muskelmassen. For å si det på «fint»: Muskelvekst stimuleres av hormoner, mekanisk drag og metabolsk stress. Høy intensitet gir høyt metabolsk stress.

Løping

Løping er vel erklært som «Kongen» av kaloriforbrenning, og en 30 minutters grei joggetur svir av ca 3-400 kalorier for min del. Intensiteten avgjør – altså pulsen. Men du trenger ikke løpe fort, 1 km er 1 km uansett hastighet. Høy intensitet gjør at du kommer raskere frem, Jogger du seint, så forbrenner du bare bittelitt mindre. Jogge fort – 4min pr km. Seint – 6min pr km. Du har hatt et energiuttak i 2 minutter mer enn den som løp raskt.

Enkel intervalltrening gjør også susen. Gjør du det på en strekning med lyktestolper kan du for eksempel gå og løpe mellom annenhver stolpe.

Men ikke alle liker eller kan løpe. Romaskin er et fullverdig alternativ til å svi av fett.

Fordi en økt i romaskinen inneholder «alt»: Styrke, kondisjon og forbrenning. I en romaskin får du trent «nesten» hele kroppen på en gang. Faktisk er 80% av musklene i bruk, samtidig som pulsen fyker i været. Holder du ut 30 minutter med tilsvarende puls som pkt 1 over her, vil du forbrenne omtrent like mye som en løpetur med samme puls. Men du vil også få utbytte mtp på styrketrening.

Konklusjon:

Velg det som er mest lystbetont for deg. Det er bedre å drive med noe du trives med enn ingenting, også for å gå ned i vekt. Er du kun ute etter å forbrenne fett går du for alternativ 1 og kombinerer dette med styrketrening som beskrives over her. 30 – 60 minutter utholdenhetstrening er fint, og litt kjøtt på kroppen gjør faktisk at du forbrenner mer.

Og så må vi snakke litt om kosthold.
(eller inntak av mat som det egentlig heter)

For de fleste så holder det med disse rådene:
Punkt 1: Styr unna sukker.
Begrens fettinntaket.
Ikke spis for mye (særlig på kvelden), og glem ikke frokosten.

Men du: Ikke glem mageøvelsene.

Funksjonene til magemusklene er å bøye kroppen fremover, rotere overkroppen til begge sider og sist, men ikke minst: Avlaste ryggen og holde kroppen oppreist og rett.

Gode øvelser for mage:

• Crunch 
• Øvelser som medfører rotasjon av overkropp for eksempel Russian twist

Det er ingen snarveier dessverre, men jobber du målrettet og har et skikkelig treningsopplegg, så vil du lykkes.
Jeg heier på deg.

Jeg er klimaflyktning. Fra Trøndelag. Nå har jeg bodd på Sørlandet i over 20 år, og angrer ikke et sekund. Men for urinnvånerne her nede har jeg èn feil.

Tenk å bo på Sørlandet og ikke like Makrell? Folk ser rart på meg når jeg sier det, men vi spiste ikke Makrell i mitt barndomshjem i Trøndelag. For den var ufisk og spiste døde sjømenn. Men altså, jeg har selvfølgelig smakt på. Og innrømmer uten skam at jeg syns det er fært.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men den er artig å fiske, da. En skikkelig muskelbunt på kroken. I motsetning til Hyse og Lyr som er så slappe som en nygrillet øltung engelskmann sent på ettermiddagen på stranda i syden. Vi fisker gjerne litt fra kaia, eller båten. Naboene er glade for å få.

Vi er glade for å bli kvitt. Og så angrer jeg. Når stekt Makrell brer seg over feltet.

Men noe så lekkert som et langbord fullt av sjømat skal du lete lenge etter. Selv jeg ser det, men dessverre…. Ikke er jeg glad i reker heller. Eller krabbe. Jeg syns det er lite smak. Og mye styr. For motsetning til alle våre venner her nede har ikke jeg vokst opp med hverken Makrell eller skalldyr. Annet enn egg. Og naboens skilpadde.

Så å pille reker kan jeg rett og slett ikke, og jeg bruker en halv evighet på å rense noen få. Og søler meg ned før jeg har renset nok til en skive. Loff. Luft og hvetemel. Med Majones.

Så altså. Etter en tid med klønete finmotorisk rens av noe jeg ikke liker, sitter jeg med noe som garantert detter med smørsia ned og griser ned den eneste buksa jeg har med meg. Da er jeg så sur at de rundt meg holder god avstand.

Det er det samme med krabbe og hummer. Det er som en barnebok skrevet av en barnevernspedagog på 70 tallet. Merkelig og ofte med lite innhold. Og krabber har til og med noe dødsgiftig som heter paven som du må pelle vekk. Hvis du vet hva det er og hvor den sitter. Så dessverre. Jeg vet at jeg tramper på den Sørlandske folkesjelen, men jeg ER ikke glad i sjømat.

Og jeg syns det er så sørgelig, for ærlig talt. Noe så lekkert som et langbord full av sjømat skal du lete lenge etter. Alle de fargene. Rosa reker, svarte blåskjell, grønn salat, hvit loff, rødbrune krabber, gul sitron, grønn dill, rød hummer… Alt på en seng av isbiter.

En av de fine tingene med sjømat på menyen er at de minste barna får pølser. Det dekkes gjerne et eget pølsebord for dem.
Der finner du meg.

Ingenting slår et realt pølsebord. Den som går forbi en dansk pølsebod uten å få vann i munnen er enten ubalansert eller så arrogant at det går for det samme. Eller kulinarisk avstumpet. Eller allergisk. Finnes det pølseallergi? Alle andre blir dratt etter smaksløkene inn i selveste Aladdins hule. Shangri La. Soria Moria slott. Regnbuens ende. Hog Heaven.

Og tenk om de byttet ut slike ball-lekerom med «Pølserom». (Pølselekerom høres ikke bra ut…) Da hadde min bedre ¾ kunne satt meg igjen der når vi er på Ikea. Hadde ikke nølt et sekund. Ingen av oss.

Det hadde kanskje blitt mye grining når hun skulle hentet meg igjen, men det hadde hun nok foretrukket. For hun vegrer seg mot å gå med meg på Ikea. Jeg syns forresten jeg hører det over høytalerne…. «Kan foresatte til Kjell komme til Pølserommet, det har oppstått en situasjon…»

Men, altså.
Nå har de fleste dagligvareforretninger anstendig utvalg av pølser, og tar du i tillegg turen innom din lokale slakter kan du finne noen ekstra eksotiske og spennende godsaker.

Tenk deg en pølse med curry. Eller chili. Og Ostepølser. Lammepølser, Krainer, Bratwurst, Pomodoro, løkpølse, Krakauer, Cherac. Eller en vanlig grillpølse svidd på spidd på bålet i skauen. Til og med fra First Price. Spiller ingen rolle. Når pølsa er svidd nok smaker den himmelsk uansett. I en lompe eller brød svidd på det samme bålet.

Og så tilbehøret da, mann. Rå løk. Stekt løk. Syltet løk. Rødkål. Stekte rødbeter. Fetaost, mais, stekte cherrytomater, salsa, guacamole. Bare kjør på.

Og Ketcup er ikke hva det en gang var det heller. Nå er det utallige varianter. Ketchup med- og uten sukker. Ketchup med karri, chili, japapenos, chipotle for å nevne noe. Og sennep…. Milde Moses. Vanlig, bodsennep, søt, dijon, bordeaux, meaux, sterk, mye eller lite eddik.  Bare smak i vei. Eller lag din egen.

Selv foretrekker jeg Ketchup med curry og Bergbys søte sennep, hjemmebakte lomper og litt rå rødløk. Jeg er enkel sånn.

Så pynt meg et lekkert pølsebord. Halleluja!
Men ikke med rekesalat, takk.

En hobby i livet bør alle ha.
En hobby kan være så mangt, og det fine med en hobby er at ingen andre kan eller skal bestemme hva det er. Det som er arbeid for noen kan være fritidsaktivitet for andre, det som interesserer naboen kan være knekkende likegyldig for deg, og det ville vært sørgelig trist hvis din bedre ½-del bestemte at hobbyen din var å hekle grytekluter, mens du egentlig ville hoppe i fallskjerm. Nei, heldigvis er folk forskjellige og driver med det utroligste på fritiden. Husmaleren Preben kunne fortelle at ikke bare har han malt hus i snart 40 år, men han maler på fritiden også. Han simpelthen elsker å male og hjelper alle han kjenner når de trenger det. Maler en skvett her og der så fort han har en ledig stund.

Men det er faktisk forsket en del på dette med hobbyer.
«For noen handler det om selvrealisering og læringsutbytte som kan gi mer verdighet i samfunnet enn de ellers ville hatt», sier sosiologen Pierre Bourdieu. For andre kan det være en flukt og trøst fra en traurig hverdag med ansvar og forpliktelser.
«Dyp involvering, for eksempel i et bestemt univers av samleobjekter, fremstår som et mer eller mindre bevisst ønske om å oppnå en grad av kontroll, selvbeskyttelse og eksistensiell trøst», hevdet sosiologen og filosofen Jean Baudrillard.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hjelpe meg, tenker nå jeg. Kan en ikke en gang få ha en hobby i fred uten at det skal være så komplisert?

Jada, jada – en kan helt sikkert snakke om både virkelighetsflukt, verdighet, trøst og spenningssøken forankret i det innerste av våre mørke kroker som ikke får sin utløsning i hverdagens (åpenbare) grå, traurige og flate uendelighet. Men altså, kan en ikke bare drive med noe som en syns er gøy? Ikke for det. Selv jeg skjønner at jeg er en kilde til mange morsomheter og hoderisting i alt jeg driver med, og jeg får da noen kommentarer som forteller meg at jeg er samtaleemne innimellom. Min (for noen, overdrevne) interesse for trening er sånn tålelig akseptert fordi helse og trening er noe mange er opptatt av. At jeg har utviklet et eget treningskonsept, Kjernekraft, er pussigere igjen. Det er å gå litt vel langt for de fleste. Og da jeg gikk «all in» med min nye hobby som er å lage piler og buer i sommer måtte jeg tåle mange rare og overbærende reaksjoner.

Men det kunne det ikke interessere meg mindre hva andre mener om det jeg driver med. Jeg lager ikke buer og utvikler et treningskonsept for andres skyld. Jeg gjør det fordi det gir meg noe. En real hobby er lommer av tid. Tid hvor jeg slapper av mens jeg samtidig gjør noe. Ja, selv når jeg svetter som verst på gymmet «slapper jeg av». En instruktør sa til meg at «Hvis du koser deg når du trener, så trener du ikke hardt nok». Hun om det, tenker nå jeg. Noen koser seg på lange fjellturer med gnagsår og ryggverk som belønning. Jeg koser meg når jeg herjer på gymmet og utvikler nye øvelser. Jeg får så mye energi av det at min bedre ¾ er helt oppgitt.

For det er vel det som er poenget med en hobby. At den skal gi energi og bygge selvfølelse? Kaster man et raskt blikk på Maslows behovspyramide ser man at det øverste nivået i pyramiden handler om «behov for vekst og selvrealisering», ønsket om å få bruke evnene våre, leve ut drømmene våre og vise at vi klarer å nå de mål vi setter oss.

Jeg kan i hvert fall kjenne meg igjen i dette, og koser meg glugg når jeg er på treningssenteret, driver gruppetimer, veileder og lager treningsprogrammer med treningskonseptet jeg har utviklet selv. Og når buene mine blir så fine at bestillingene renner inn tenker jeg daglig at jammen er jeg heldig som har funnet interesser som gir meg så mye. Tenk å sage ned et tre, og finne en bue inni der… Helt suverent fantastisk.

Men er det ikke litt interessant å tenke over hva du svarer når noen spør deg hva du driver med? Jeg svarer vel som alle andre hva jeg jobber med, det er det tryggeste og plasserer deg i det sosiale (og økonomiske) hierarkiet. Hobbyene kommer ikke inn her. Og det er egentlig litt pussig (synd), for en hobby er jo det du driver med som kanskje interesser deg mest av alt. Men utpå kvelden sitter man gjerne med sine meningsfeller og diskuterer (krangler) om ManU og Liverpool. Nerdene har en tendens til å finne hverandre.

Jeg kjenner noen veldig få som har hobbyen sin som jobb, som får dyrke sin største interesse og lidenskap OG tjene penger på det. De aller fleste av oss har det ikke slik, men hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å drive mitt eget treningssenter side om side med et skikkelig buemakerverksted. En vakker dag blir det kanskje slik, men enn så lenge koser jeg meg med en trivelig og givende jobb og hobbyer som beriker livet på fritiden (og en tålmodig bedre ¾). Jeg driver med mitt, dyrker og formidler mitt eget treningskonsept, og lager buer. Sært? Helt sikkert. På grensen til den skumle avhengigheten vil noen si, for jeg går «all in».

Men jeg er ikke alene. En rask titt på hva mine venner driver med forteller at Håvard kjører vogntog og fotograferer, Tommy legger kabel og mekker, Ingeniøren Gunnar spiller strategispill, Pedagogen Gisle klatrer i fjell og på vegger, Arkitekten Erling sykler og driver kampsport, Samfunnsviteren samler på penner, Skuespilleren Christoffer er sykkelgal, Gartneren Øystein brygger øl og Ingeniøren Geir Ove lager musikk. Bare for å nevne noen.

Og maleren Preben maler på fritiden.

En hobby i livet bør alle ha.

Det fine med en hobby er at ingen andre kan eller skal bestemme hva det er. Det som er arbeid for noen kan være fritidsaktivitet for andre, det som interesserer naboen kan være knekkende likegyldig for deg, og det ville vært sørgelig trist hvis din bedre ½-del bestemte at hobbyen din var å hekle grytekluter, mens du egentlig ville hoppe i fallskjerm. Nei, heldigvis er folk forskjellige og driver med det utroligste på fritiden. Husmaleren Preben kunne fortelle at ikke bare har han malt hus i snart 40 år, men han maler på fritiden også. Han simpelthen elsker å male og hjelper alle han kjenner når de trenger det. Maler en skvett her og der så fort han har en ledig stund.

Men det er faktisk forsket en del på dette med hobbyer. «For noen handler det om selvrealisering og læringsutbytte som kan gi mer verdighet i samfunnet enn de ellers ville hatt», sier sosiologen Pierre Bourdieu. For andre kan det være en flukt og trøst fra en traurig hverdag med ansvar og forpliktelser. «Dyp involvering, for eksempel i et bestemt univers av samleobjekter, fremstår som et mer eller mindre bevisst ønske om å oppnå en grad av kontroll, selvbeskyttelse og eksistensiell trøst», hevdet sosiologen og filosofen Jean Baudrillard.

Hjelpe meg, tenker nå jeg. Kan en ikke en gang få ha en hobby i fred uten at det skal være så komplisert? Jada, jada – en kan helt sikkert snakke om både virkelighetsflukt, verdighet, trøst og spenningssøken forankret i det innerste av våre mørke kroker som ikke får sin utløsning i hverdagens (åpenbare) grå, traurige og flate uendelighet. Men altså, kan en ikke bare drive med noe som en syns er gøy? Ikke for det. Selv jeg skjønner at jeg er en kilde til mange morsomheter og hoderisting i alt jeg driver med, og jeg får da noen kommentarer som forteller meg at jeg er samtaleemne innimellom. Min (for noen, overdrevne) interesse for trening er sånn tålelig akseptert fordi helse og trening er noe mange er opptatt av. At jeg har utviklet et eget treningskonsept, Kjernekraft, er pussigere igjen. Det er å gå litt vel langt for de fleste. Og da jeg gikk «all in» med min nye hobby som er å lage piler og buer i sommer måtte jeg tåle mange rare og overbærende reaksjoner.

Men det kunne det ikke interessere meg mindre hva andre mener om det jeg driver med.
Jeg lager ikke buer og utvikler et treningskonsept for andres skyld. Jeg gjør det fordi det gir meg noe.

En real hobby er lommer av tid. Tid hvor jeg slapper av mens jeg samtidig gjør noe. Ja, selv når jeg svetter som verst på gymmet «slapper jeg av». En instruktør sa til meg at «Hvis du koser deg når du trener, så trener du ikke hardt nok». Hun om det, tenker nå jeg. Noen koser seg på lange fjellturer med gnagsår og ryggverk som belønning. Jeg koser meg når jeg herjer på gymmet og utvikler nye øvelser. Jeg får så mye energi av det at min bedre ¾ er helt oppgitt.

For det er vel det som er poenget med en hobby? At den skal gi energi og bygge selvfølelse?

Kaster man et raskt blikk på Maslows behovspyramide ser man at det øverste nivået i pyramiden handler om «behov for vekst og selvrealisering», ønsket om å få bruke evnene våre, leve ut drømmene våre og vise at vi klarer å nå de mål vi setter oss.

Jeg kan i hvert fall kjenne meg igjen i dette, og koser meg glugg når jeg er på treningssenteret, driver gruppetimer, veileder og lager treningsprogrammer med treningskonseptet jeg har utviklet selv. Og når buene mine blir så fine at bestillingene renner inn tenker jeg daglig at jammen er jeg heldig som har funnet interesser som gir meg så mye. Tenk å sage ned et tre, og finne en bue inni der… Helt suverent fantastisk.

Men er det ikke litt interessant å tenke over hva du svarer når noen spør deg hva du driver med? Jeg svarer vel som alle andre hva jeg jobber med, det er det tryggeste og plasserer deg i det sosiale (og økonomiske) hierarkiet. Hobbyene kommer ikke inn her. Og det er egentlig litt pussig (synd), for en hobby er jo det du driver med som kanskje interesser deg mest av alt. Men utpå kvelden sitter man gjerne med sine meningsfeller og diskuterer (krangler) om ManU og Liverpool. Nerdene har en tendens til å finne hverandre.

Jeg kjenner noen veldig få som har hobbyen sin som jobb, som får dyrke sin største interesse og lidenskap OG tjene penger på det. De aller fleste av oss har det ikke slik, men hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å drive mitt eget treningssenter side om side med et skikkelig buemakerverksted. En vakker dag blir det kanskje slik, men enn så lenge koser jeg meg med en trivelig og givende jobb og hobbyer som beriker livet på fritiden (og en tålmodig bedre ¾). Jeg driver med mitt, dyrker og formidler mitt eget treningskonsept, og lager buer. Sært? Helt sikkert. På grensen til den skumle avhengigheten vil noen si, for jeg går «all in».

Men jeg er ikke alene.

En rask titt på hva mine venner driver med forteller at Håvard kjører vogntog og fotograferer, Tommy legger kabel og mekker, Ingeniøren Gunnar spiller strategispill, Pedagogen Gisle klatrer i fjell og på vegger, Arkitekten Erling sykler og driver kampsport, Samfunnsviteren samler på penner, Skuespilleren Christoffer er sykkelgal, Gartneren Øystein brygger øl og Ingeniøren Geir Ove lager musikk. Bare for å nevne noen.

Og maleren Preben maler på fritiden.

Det norske språket kan oppfattes som fattig noen ganger.
Som her om dagen da min gode venn Even så oppgitt på sin sønn som med stigende harme strevde for harde livet med å argumentere for at han kunne være alene hjemme. I hele sommerferien. Og han viste liten forståelse for opphavets argumenter for det motsatte. Even argumenterte så godt han kunne, langt mer enn jeg ville gjort, men 16-åringen ble bare surere og surere, og enden på det hele var at han slamret med døren slik bare en hormonell proff dørslamrer på 16 kan. I fullt akkompagnement med kraftuttrykk som hadde gjort en full sjømann stolt. Og du og du – det var et strålende verdig punktum for han. Riktignok fikk han ikke være alene hjemme, men jammen vant han diskusjonen likevel. For hans far stod igjen som akkurat det meheet gutten var ute etter.
Etterpå så Even oppgitt på meg og ville ha støtte, men det eneste jeg klarte å si var at «ord blir fattige».

Nå er det for så vidt to sider av denne saken.
Even får min fulle støtte i at en gutt på 16 ikke skal være særlig lenge hjemme-alene uten tilsyn i sommerferien (eller helg). Der er vi enige. Og han skal får bestemannsprisen og stjerne i boka for at han forsøkte å argumentere fornuftig imot. Men altså, Han får 10 poeng for oppmøtet, men null for utførelsen. For hvor lenge skal man holde på? Et enkelt nei ville holdt i lange baner for meg, og trengte 16 åringen ytterligere forklaring på hvorfor en gutt på 16 med mange viltre venner ikke kan være alene hjemme i 4 uker så skulle han jammen fått det. Uten et punktum og uten å trekke pusten. Og jeg har ikke allverdens kondis, bare så det er klart. Og den døra…. Vel, la meg si det slik at den hadde han pent skulle fått lukket på nytt, og fått en lekse om språkbruk og frustrasjonshåndtering på kjøpet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Even lot seg trøste han, men gikk glipp av at det egentlig ikke var trøst han fikk. «Ord bli fattige» brukes helst når man står i en ufattelig trist situasjon, er tom for ord, og rett og slett ikke vet hva man skal si. Nå var vel ikke denne situasjonen så trist for min del – heller en sørgelig trist forestilling om en far som har en uregjerlig tenåring i hus og ikke evner helt å håndtere det. Nå skal det også sies at gutten er medlem på treningssenteret hos meg, og overhodet ikke viser slik adferd der. Ikke det at han ikke har forsøkt. Men han kommer aldri til å gjenta det. Jeg tror ikke det var særlig stas da han måtte slå retrett ut døra på treningssenteret, med meg hakk i hæl, og mange av de viltre vennene hans tilstede. Men nok om det, for det er lettere for meg enn foreldrene. Eller lærerne for den del. På treningssenteret blir medlemmene kalt inn på teppet når jeg hører om noe. På kontoret kan vi i «ro-og-mak» «rette opp» evt misforståelser. Eller at de blir «bedt» om å gå hvis de ikke retter seg etter mine «anvisninger». Hverken lærere eller foreldre har den muligheten. I hvertfall ikke før ungene når en viss alder.

Men det var dette med kraftuttrykk. En annen ungdom på senteret som lirte ut av seg noen ganske imponerende gloser ble også «bedt» om å gå. Jeg tror ikke han var mange ganger nedi gulvet på veien ut, men vokabularet hans? O-lala, det var fargerikt.

De aller fleste språk henter banneord fra religion, sex og avføring. Banneordene er gjerne tabubelagte og dermed forsterker de budskapet på en negativ måte. I utgangspunktet. «Nei dette var noe drit» er ikke til å forstå at opplevelsen var god. Men «dette var dritbra» vil signalisere det motsatte. Og så har du nesten-banning. «Fy Farao, så gøy/dårlig dette var».

Det påstås at «bannskapet» står i Nord-Norge, og en skal vel ikke stikke under stol at nordlendingen er en mester på det området. Ikke har han bare bannskapet stående i fin-stua, men det er både stor og velfylt. Nordlendingen åpner gjerne bannskapet når det skal være, og krydrer ethvert utsagn med en forsterkning. Marvin, far til min gode venn Frank-Myggen-fra-Senja var i dårlig form dagen etter sønnens bryllup, og uttrykte med salvelse fra dypt nede i stolen «Æ har vorre hæstkuk i heile dag». Og Frank-Myggen-fra-Senja sin mor strålte lykkelig mot meg med strikketøyet i fanget da jeg ville vite alt om sønnens barndom, og fortalte gladelig om da «gut-jævel`n» var liten. Til sønnens forargelse. For den dag i dag, 35 år etter, bruker jeg fremdeles mye av dette imot han.

Men sannelig kan man uttrykke seg forskjellig. Her om dagen kunne man lese på nrk.no at en dame i Kragerø følte seg glemt fordi pengene fylkeskommunen fikk til å sikre gratis ferge til fastboende på øyene i Kragerø, ble brukt til gratis fergetilbud i Brevik i Porsgrunn. Og hun er ikke nådig. Det synes jeg er kjempedårlig gjort, raser hun. Ja, jeg kan ikke annet enn å være enig, og tør ikke en gang tenke på hva Gamle Marvin ville sagt.

Joda, det norske språket har mange fasetter, og inneholder ifølge språkrådet (alt etter hvordan man regner) ca 300 000 ord. Men ord blir fattige når en sammenligner med det engelske som har ca 500 000. Fy Farao, det er litt av en forskjell, spør du meg, men så kan da også en engelskmann banne ganske utsøkt, med alternative bannord som formelig oser av sarkasme uten å gå over streken. Her på berget får vi kanskje nøye oss med «Fy Farao som alternativ, men det ville i så fall vært ganske langt unna det han gutten på 16 hadde behov for å uttrykke.
Men «Fy Farao» hadde vært innafor. Selv hos meg.

Jeg var ikke klar over at han trengte det, men svigerfar har fått høreapparat. Nå er det jo strengt tatt ikke så uvanlig lenger, for heldigvis har høreapparater, briller og den slags eksistert en stund, men det er likevel temmelig fasinerende greier. At vi kan forbedre naturens skaperverk, altså. Til og med svigerfar.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fra naturens side er vi født slik vi er – temmelig perfekte, men med noen små feil eller større mangler – noen av oss. Dårlig syn er temmelig vanlig. Nå har vi briller og kontaktlinser noen og enhver, og selv om høreapparat er mindre vanlig, så går det ikke et sukk gjennom forsamlingen når noen har noe stikkende ut av øret. Ikke for det… de er jo små og temmelig usynlige nå. Her kan vi faktisk takke funksjonshemmedes organisasjoner for at man ikke er et blikkfang når man kommer rullende i rullestol, bruker høreapparat, møter personer med Downs syndrom eller andre ting som før var temmelig uvanlig å møte. Det ene er at hjelpemidler er blitt allemannseie, men heldigvis har også holdningene til «folk flest» endret seg. Men uten å gå inn i en større diskusjon om det, så kan man godt stille seg spørsmålet om man er, eller ikke er, en planlagt del av skaperverket når man ikke er eller ser ut som «alle andre». For min del kjenner jeg mange som er født med riktig antall armer og bein, og med «normal utrustning» i toppetasjen som likevel skiller seg ut fra mengden…

Men nok om det. Min gode venn Christoffer er født inn i denne verden akkurat som deg og meg, og nåde den som sier noe nedlatende om han så jeg eller hans far Tommy hører det. Han har Downs. Christoffer, altså.

Men det var dette med hjelpemidler, og hvordan en både kan redde liv og gjøre hverdagen lettere for oss som trenger det. Selv fikk jeg operert inn pacemaker i fjor etter en bilulykke som kunne tatt livet av både meg selv og andre. Det gikk heldigvis bra etter at jeg besvimte bak rattet i en tunnel og formålsløst forsøkte å klatre opp etter veggen i tunellen før ferden stoppet med et brannskap på taket.

Bilen ble kondemnert. Det ble ikke jeg. Tvert imot ble jeg i hui og hast tatt vare på av et meget effektivt og ivaretagende helsevesen. Ulykken skjedde en tirsdag, og to dager etter fikk jeg operert inn pacemaker etter grundige utredninger og omsorgsfull behandling av et helproft hjelpeapparat.

I tiden etterpå har jeg latt meg fasinere av at de rett og slett åpnet brystmuskulaturen min, fant en blodåre og førte ledninger rett ned i hjertet. Kirurgen, en tysker forøvrig, var en god pedagog da han på forhånd beskrev prosedyren/operasjonen med sin tyske aksent. «Jeg går inn i pectoralis med pølsefingrene mine, og drar muskelfibrene fra hverandre. Så finner jeg den riktige blodåre og fører ledninger rett ned i hjertet ditt. Så drar muskelfibrene sammen igjen og klapper pectoralisen din sammen som en biff på kjøkkenbenken».

Og det var akkurat slik det skjedde også, for jeg fikk bare lokalbedøvelse og var våken hele tiden. En annen ting er at beina mine sprellet som en fisk på land. Men det får jeg vanligvis medisiner for (Restless legs), men ingen tenkte på at jeg burde ta det før operasjonen.

De har altså rørt ved hjertet mitt. Pirket i det organet som er selve livsnerven i kroppen. Jeg har blitt den mekaniske mannen, og uten at jeg merker det så har jeg altså en elektronisk dings som hjelper selveste hjertet til å fungere som det skal.

For noen år siden meislet de vekk litt av skjelettet i nakken på meg så nummenheten i armen ble borte, og menisken min ble fikset noen år før det igjen. En kar jeg kjenner fikk nytt kne, en kompis fikk ny hofte. For ikke å snakke om at de bytter ut hjerter og andre organer som svikter. Utrolig! Fasinerende! Etter hvert som kroppen trenger det, så finnes det altså reservelagre som har det meste som trengs. Alt i fra briller og høreapparat, proteser og nye ledd, til livsviktige organer. For ikke å snakke om at det finnes medisiner som er til god hjelp for bla meg. Uten Sifrol for (eller er det mot…?) «Restless legs» hadde jeg ikke fungert på dagtid pga frarøvet nattesøvn. Utrolig!

Men la det også være sagt at ikke alle er like fornøyd. Ikke alle får hjelp, og vi hører mange historier om mennesker som kjemper en heroisk kamp for å få den hjelpen de trenger.

Selv har jeg altså vært under kniven noen ganger, og er uendelig glad for at jeg bor i et land som har et helsevesen som tar så godt vare på meg og mine. Ikke minst er jeg imponert og takknemlig over helsepersonell som er så ivaretagende og hyggelige.

For med årene kommer det på oss. Ikke ser vi så godt lenger, ikke hører vi så godt. Og ikke alle lukter så godt lenger heller.

Heldigvis er det hjelp å få for de fleste av oss. Men at svigerfar trengte høreapparat var jeg som sagt ikke klar over.
Men det forklarer jo en del….