«Du kan vel spise hva du vil, du som trener så mye»? Den hører jeg ofte. Men, nei. Det kan jeg ikke.

Det er de samme naturlovene som gjelder for meg som alle andre. Det er kalorier inn og kalorier ut. Spiser jeg mer enn jeg forbrenner, legger jeg på meg. Enkel matte. Men spør du meg er å spise seg slank er en ensom og lang affære. Kombinerer man et sunt kosthold med økt hverdagsaktivitet og/eller trening er veien til en sprekere kropp mye raskere. Og det er faktisk lettere enn du tror. Hvis du bare vil det nok. Bestem deg for hvor mye tid du vil sette av til trening/aktivitet. Legg en plan, gjerne sammen med noen som har peiling, eller har lyktes med det selv. Og selv om noe er bedre enn ingenting så holder det ikke å være «flink» en dag i uka.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er ikke rakettforskning

Det er dessverre ingen snarveier til god helse, men med helhjertet innsats er det lettere enn du er redd for, og belønningen er formidabel. Trenger du en spesifikk kostholdsplan for stor vektreduksjon og livsstilsendring skal du ta kontakt med fagfolk. Har du «bare» dratt på deg noen ekstra kilo holder det med disse rådene.

• Spis mindre, beveg deg mer.
• Styr unna sukker og ferdigprossesert mat.
• Tenk karbohydrater på dagtid (fordi det er da du skal ha bensin) og proteinrik mat på kvelden (for det er da du bygger opp musklene igjen).
• Pass på at du koser deg også, men ikke ødelegg det du har bygget opp i løpet av uka.
• Ikke sult deg

Selv sliter jeg med at jeg er fysen på kveldene og har mange dårlige netter. Det følger vel alderen kanskje, men de kveldene jeg er «flink», og ikke spiser noe etter kl 20 sover jeg bedre.

Trening eller målrettet aktivitet kan være en dørstokk mil og det kan være lurt å legge en plan for det også. Noen enkle råd som fungerer for de fleste kan være

• Skaff deg en Treningsvenn
• Legg en gjennomførbar plan, gjerne sammen med noen
• Trenger du et treningsprogram så får du det på treningssenteret ditt
• OG HOLD DEG TIL PLANEN
• Belønn deg selv etter hvert som du når dine mål.

Men du, er du flink til å belønne deg selv? For det er viktig å feire sine seire. Feire at man når sine mål, uansett hva man driver med i livet. Har du endelig nådd et mål du har satt deg, fått god respons på noe du er opptatt av? Kanskje du endelig klarte å gå på treningssenteret? Eller tok den lenge utsatte løpeturen?
Finn noe å belønne deg med som øker motivasjonen. Det kan være hva som helst. Nesten. Er målet ditt å gå ned i vekt, er det nok ikke så lurt å belønne seg med Napoleonskake for hver ½ kg du går ned, men at du kan ta deg en tur på konditori en gang iblant er vel ikke det verste. For det er fremdeles hold i det gamle munnhellet «Det er ikke hva du spiser mellom jul og nyttår som er farlig, men det du spiser mellom nyttår og Jul.» Kanskje har du sett en bukse du tenker «At en dag skal den passe til meg». Det er en god følelse når den en dag gjør det. Og hva med den gamle favorittskjorta som satt som et pølseskinn sist du brukte den… Det er ikke så uvanlig at de som slutter å røyke sparer pengene de ville brukt på røyk, og har en sydentur i kofferteten etter et lite stykke tid. Så feire dine seiere. Belønn deg selv når du oppnår noe eller har nådd et mål.

Men altså, i et hav av gode råd er det alltid noen som tilbyr «akkurat det du trenger». Kosttilskudd. Snuser du på den løsningen så sjekk i hvert fall om de kan dokumentere noe som helst. Jeg har enda ikke sett noen som kan det, så «gode råd» blir ikke gode, men dyre. For særlig treningsbransjen flommer over av erklærte sannheter om tilskudd før- under- og etter trening, i det hele tatt produsenter av alt som skal få deg både fit, slankere og sunnere. Alle mine legevenner sier det samme. «Det eneste vi trenger av tilskudd er D-vitamin. Og det er bare om vinteren fordi vi bor så langt nord og har så lite sol. Resten skal du få i deg gjennom kostholdet ditt». ”Spis den maten Mamma lager”, sier Dr. Geir. Det han mener er at den maten du spiser skal være god og sunn, basert på rene produkter. Grovt brød, kjøttkaker, fisk to dager i uka osv. Frokost, lunch, middag og kvelds. Selv liker jeg FHI sine råd og anbefaler det til de som spør.

Det er viktig å kose seg også, men lørdagskosen sparer du til, ja lørdag.
Kosttilskudd trenger du ikke, det er produsentene som trenger deg.

Vær aktiv, tren smart, ta tran (eller annen kilde til D-vitamin), drikk vann.
Og spis den maten mamma lager!

Jeg fikk litt pepper for den forrige petiten jeg skrev. Den om «Mansplaining». Ikke overraskende, og heller ikke uventet kom det fra menn. Ikke mange, men jeg trodde vel egentlig ikke at noen skulle være «tøffe nok» til å ta til motmæle. Jeg ble i grunnen (ironisk?) beskyldt for å løpe feministenes ærend og uten ytterligere kommentarer dukket det opp ord som femsplaining og Dr, Jordan Peterson. Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke ha hørt om noen av delene, så da måtte jeg google. Igjen. For som nevnt i forrige petit så er dette noe jeg stadig må gjøre siden det er så mange ting jeg ikke forstår.

Om ikke annet så ga googlesøket meg klarhet i at Femsplaining, Dr. Jordan og andre fornærmede mannfolk skal få hvile i fred for meg. Mansplaining har jeg allerede ment noe om, og selv tror jeg ikke at jeg løper noens ærend. Annet enn de min bedre ¾ sender meg ut på. De er de eneste ærender hvor jeg ikke stiller noen spørsmål. Det samme gjelder svigermor, forresten. Uansett, i slike tilfeller ber jeg om en handleliste hvis det er mer enn èn ting, og ellers nøyaktige, gjerne skriftlig, ønsker, håp og krav i form av en handlelapp, sms eller messenger, slik at jeg ikke risikerer å komme feilhendt hjem. Eller med uforrettet ærend. For det skjer jo. Dessuten har jeg da bevis på at jeg ikke glemte noe hvis (når) jeg blir beskyldt for det, for jeg har jo selvfølgelig handlelisten med meg hjem igjen. Det gjelder å ikke havne i klammeri med koner og svigermødre, særlig ikke siden begge, blant mange andre kvaliteter, er mestere på kjøkkenet.

Nå havner jeg kanskje i klisteret igjen, men hos oss fungerer det slik når det gjelder akkurat det. Matlagingen altså. Min bedre ¾ lager all mat, jeg rydder. Hos svigers er det omvendt, men svigermor kan virkelig lage mat hun også. Utover det så deler både de og vi det meste i heimen. Det handler jo i grunnen om å få dagliglivet til å gå rundt mest mulig smertefritt. Det beste er hvis begge «parter» får drive med det de er flinke til og trives med, uavhengig av kjønn. Hvis det er stereotypt så kan jeg fint leve med det..

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Når det er sagt så hadde vi i storfamilien en liten prat om deltagerne på Farmen her for litt siden. Man kan vel saktens diskutere hvor lang tid det ville gått før man ble voldelig hvis man selv var med, men når det gjelder den ensformige maten de har så uttalte min bedre ¾ klokt at akkurat det hadde jeg fikset, siden «han spiser jo alt». Nå gjør jeg faktisk ikke det, men alt min bedre ¾ setter foran meg spiser jeg. Nesten. Thaisuppa styrer jeg unna. Tomatsuppe likeså, men hadde jeg fått det på Farmen, så hadde jeg ukritisk spist hva det skulle være, så lenge det var næring i det.

Men et bitte lite tilbakesteg til «-splaining» og andre ord og uttrykk.  Det at ord og uttrykk kan brukes til ens egen fordel, misforståes og brukes feil er ikke noe nytt. Han tok nok feil han som forventet å bli syk etter å ha vært gjennomvåt en hel dag snøen. Ja, med mindre han gledet seg til det da, for forvente er et positivt ord. Mulig forventningen lå i å bli puslet med av sin bedre ¾, men hun var på sin side lite imponert over mannens evne til å kle seg etter forholdene. Ikke ble han sjuk heller, forresten.

Særlig mange av de velutdannede akademikerne fra «Livets Harde Skole» imponerer meg. Uten å dra alle over en kam er det ikke til å stikke under stol at det kan virke som kommaregler, ord deling og stave feil har lite (fraværende) fokus på skolen som antagelig har flest elever i hele verden. Flesteparten av elevene ser likevel ut til å ha et livslangt skoleløp. Dette anses antagelig i det interne miljøet som bra, siden den dagen man tror man er ferdig utlært, så er man ikke ulært, men ferdig. Studieretningen på skolen er vinklet mot skarpe iakttagelser, stygge ord og like skarp kritikk av det meste som «alle vet er galt». Sånn sett er de talerør for oss vanlige dødelige som ikke henger med i svingene med et like årvåkent blikk.

Men et skudd for baugen kan vi trenge alle mann innimellom. Fastlåste dogmer og fanatikere har snevre synsfelt, og en skal da sannelig vokte seg vel for å bli en slik en. Fanatiker altså. Det være seg å se konspirasjoner bak hver busk, eller lete etter feil hos andre – særlig de man ikke liker. Det kan faktisk hende at et velmenende og godt budskap forsvinner i leserens kritiske blikk og forutinntatthet på språklige blemmer eller «politisk» ståsted.

Er man ute etter god språklig humor, så vil jeg heller blåse liv i Salig Fredrik Stabels verden, «Dusteforbundet». Det kan virke som om de velutdannede akademikerne fra ovennevnte skole henter mye inspirasjon herfra. Forskjellen er likevel at Stabels humor er erstattet med blodig alvor og indignasjon i full fart «On A Mission», på høyde med jakten på Den hellige gral.

Perler som «Man kan si hva man vil om Napoleon, men bake kake, det kunne han» er Stabels ord. Nå har jeg vel ikke lest akkurat den kommentaren i de rasende kommentarfeltene, men jammen er det ikke langt unna.
Men uansett, nyter man å velte seg rundt i sin egen tilfredshet blir man fort Kamerat Napoleon hvis man ikke passer seg: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre. Så ta nå heller bomullen ut av øra og putt den i kjeften, ha et åpent sinn, og la folk være folk.
Eller vi kan si som Stabel, i full forståelse med akademikerne, «Egen suksess er vel og bra, men andres fiasko er heller ikke å forakte».

Jeg blir lett rørt. Jeg er lettrørt som en kurv med overmodne jordbær, og jeg røres av det minste.

Det være seg en fin sang eller en tv-serie jeg ser på. Jeg kan leve meg inn i handlingen sånn at jeg kjenner det langt i mitt indre det som rører seg på skjermen. På Tv og bøker liker jeg best historier hvor helten vinner det hele, og får prinsessen og halve kongeriket på kjøpet. Jeg kan bli rørt av det også, men sånne ting er stort sett ganske ukomplisert å forholde seg til. Er det bøker eller filmer hvor barn ikke har det greit, skygger jeg unna. Det orker jeg ikke.

Og så blir jeg rørt av store prestasjoner. Når Henrik Ingebritsen vinner 4. plassen etter en lang periode med skader. Når ungene mine bøtter inn mål på fotballbanen. Når jentungen synger som en engel som Sonja i «reisen til julestjernen» for fullsatt sal.

Begravelser er et mareritt. Det ligger vel i «sakens» natur, men jeg kunne gått i begravelsen til et vilt fremmed menneske og likevel tutet som en ugle. «Følelser er no` dritt» var det en som sa.

Ja, det kan være noe dritt å snufse i tide og utide over kjærlighet eller hat. Heldigvis er det ikke mye jeg hater, kanskje bortsett fra Energityvene, folk som bare er ute etter å stjele energi fra deg. Lykkelig nok er det ikke mange sånne, og de få jeg møter styrer jeg unna.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg blir rørt av meg selv også. Jeg har alltid vært en mester i å ikke vinne noe, så de gangene
jeg faktisk presterer noe kan det hende at jeg får en klump i halsen.

Og jeg ble rørt og myk som Fløyelsgrøt av å høre mine egne tekster lest av min helårs sommervenn Christoffer Han er profesjonell filmhelt og stemmen i utallige lydbøker, så høytlesing er en kunst han behersker med fingerspitzgefühl.

Skriveriene mine har jeg for øvrig et avslappet og til dels ambivalent forhold til. Det øyeblikket jeg publiserer noe har jeg sluppet ordene fra meg og jeg leser dem sjeldent om igjen. Da ligger de der ute og er allemannseie. Er ikke mine lenger. Likevel kan det kan være en hengemyr. Ironi er for eksempel en skummel sti å begi seg ut på. Ikke alle skjønner ironi. Men ironi kan være hysterisk morsomt. Hvis en skjønner det. Det samme er humor i seg selv. Eller skrå blikk, betraktninger fra siden. Eller innenfra. For ikke å snakke om parodi. Jeg har selv blitt parodiert, så jeg tør påstå at jeg vet hva det er.

Men ikke alle skjønner når en tekst er skrevet med skråblikkets ironi, parodi, og/eller humor. For sånn er det jo. Hva leseren ser er ikke alltid det samme som skribenten hadde i hodet da han skrev. Det samme kan en si om bilder. Hva jeg ser og opplever med bilder kan være noe annet enn hva fotografen så og vil formidle. Og før jeg roter meg ut i et irreversibelt filosofisk minefelt stopper jeg med å si at ord skaper også bilder.

Men altså. Når ordet har forlatt deg er det ikke ditt lenger, og folk leser det de vil, ut i fra humør, kultur, holdninger, ståsted og hvor positiv/negativ/nøytral en er i utgangspunktet til skribenten. Jeg får mange tilbakemeldinger fra lesere. Både folk jeg kjenner og ikke kjenner. Både kvinner og menn som khjenner seg igjen. Særlig når jeg «drar» forholdet mann/kvinne og dynamikken i folkeheimen ut til det parodisk ytterste. Tilbakemeldinger fra både koner og ektemenn som «ha ha, dette er spot on – akkurat sånn er det». Eller rørende tilbakemeldinger fra folk jeg ikke kjenner som sier de får mot til å kjempe videre i en slitsom hverdag når jeg skriver om meg om mitt og hvordan jeg har det.

Men når man stikker hodet frem så må man også tåle noen overraskelser.

Særlig slike som at jeg blir beskyldt for å ha stereotype holdninger og fremstiller kvinner på en måte som er under enhver kritikk. Kritikken (beskyldningene) kom visstnok i kjølvannet av en petit jeg skrev om at kvinner fryser lettere enn menn, og avstedkom i tillegg noe sånt som at «hadde han vært min mann så skulle han fått sovet ute og virkelig fått kjenne på hva det vil si å fryse»

Ja, engasjement skaper følelser og er følsomme greier.
En skal ha respekt for det, Likevel blir jeg litt smilende oppgitt
over den siste kommentaren, men må jo bare ta til meg folk
er forskjellige.

Jeg skal også uten blygsel innrømme at jeg tar akkurat den
lite til meg, men lar meg heller røre til en velvoksen klump
i halsen av de som får livsmot av å lese det jeg skriver.
Jeg får bare håpe det ikke er ironi.

Man kan lett bli slått til marken av kritikk og kjefting, men så lenge man er trygg på seg selv og har et snev av ryggrad, så lar jeg meg villig røre.

Til tårer. Når som helst. Gang på gang. Og takke meg til. Jeg sier omtrent som Tennyson. «Jeg vil heller elske og ha tapt, enn å ikke ha følt noe i det hele tatt.

PS: Jeg googlet Stereotypi sånn for sikkerhets skyld, og jeg er altså en mann «med inngrodde, vanemessige, unyanserte forestillinger».
Rett og slett en fordomsfull gubbe på 60 (og3/4) år.
Ikke særlig rørende, spør du meg.

Nå har jeg vært på Stange. Stange i Innlandet. Det er langt unna det, for en som på det jevne har en aksjonsradius på max 8 mil.

For normalt er jeg sjelden lengre unna enn 8 mil hjemmefra. Mitt normale nedslagsfelt, med Arendal i sentrum, er Kristiansand, Åmli, Kragerø. Ikke det at jeg er en heimføing, for jeg liker å være på tur innimellom. Det vil si, jeg syns selve reisinga er pyton. Det som er fint er å komme fram dit man skal. Reisetid er dødtid. Med mindre jeg kam lese i ro og fred, men likevel. Jeg ER ikke flink til å sitte stille. Det er noe som dør noe inni meg på flyplasser. Heldigvis er jeg alltid med meg min bedre 3/4 på flyplasser, og hun har stålkontroll. Eller, når sant skal sies så er det jeg som er med henne.

Nå har jeg altså vært på reise igjen. På seminar. Ja, ikke sånn «bo-på-hotell-og-bare-å-sitte-å-glede-seg-til-lunch-seminar», men et frivillig seminar om noe som virkelig interesserer meg. Og denne gangen skulle jeg bidra selv også. Ikke var vi så mange heller, noe som passer meg fint – introvert som jeg er. Kun to. Norges beste buemaker og meg. Og før andre buemakere blir dødelig fornærmet, så holder jeg på påstanden om at Eirik Diserud er landets beste på langbuer og flatbuer. Verdensrekordholder er han også, med et pilskudd på 395.8 m med en Engelsk langbue av ett stykke tre (altså heltre, ikke laminat). En jypling på bare 30 år i livet, men en håndverker av dimensjoner.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Sjelden (aldri) har jeg gledet meg så mye til et seminar som denne helgen. Det er ALLTID noe å lære, og når man får privatundervisning av den beste, så er det bare å ta bomullen ut av øra og putte den i kjeften. Og siden Eirik er ener på buemakling, så lærte jeg mye. Noe av å se på han, noe ved å lage en bue under hans kyndige veiledning. Sånn sett var det også fint å få bekreftet at jeg kan mye, men det er alltid, alltid, noe (mye) å lære.

Det fine med dette seminaret var også at vi delte på det. Eirik strever med motivasjonen for trening, og like raskt som en kolibris vingeslag var rollene snudd på hodet. I kofferten hadde JEG med en treningsbenk og litt annet snadder. I tillegg til glassperler og annet juggel selvsagt, som jeg tok med for sikkerhets skyld. En vet jo aldri, men her langt inne i innlandet tenkte jeg det var best å være forberedt på det meste hvis (når) lokalbefolkningen flokket seg rundt bilen.

Eirik og jeg ble venner i rakettfart. Ikke så rart, for han er som snytt ut av nesa på meg. Han er akkurat slik jeg var på hans alder. Bare mer reflektert (han altså). Det er ikke galt å si at han er en gammel rampegutt som har fått orden på livet. Men tunga på vektskåla for meg er at han er smart nok til å reflektere grundig over livets utfordringer. Han er også lik meg også på den måten at har han fått respekt for noen, noe som sitter langt inne hos oss begge, så er han villig til å lytte. Egentlig var dette en helg som kunne bydd på store utfordringer når verdens desidert mest rastløse, utålmodige apekatter skulle lære og lære bort. Men når vennskapet er solid og fundamentert på bunnsolid gjensidig respekt vil det helst gå bra.

Helgens utbytte ble akkurat slik det skulle. Jeg fikk laget en super bue av Barlind, og reiste i tillegg hjem med to buer signert av mesteren selv. «Du er jo så gla` ti` flatbuer, og denne flatbuen ta` alm har je skutt 350 meter med. Hvis du vil ha den, så er den din.» Vel… jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men jeg er ikke idiot heller. Eller som en gammel kollega sa en gang: «Døh, jeg er ikke født iddiot jeg, altså». Selvfølgelig sier man ja takk til en håndlaget bue av en mester i faget, og som ikke det var nok fikk jeg i tillegg med meg en nydelig laminert langbue av Gullregn og Alm. Eirik fikk treningsutstyr som han kan bruke hjemme de ukene han har ungene, og grundig gjennomgang av et spesialtilpasset treningsprogram for han, for boksing og bueskyting (han trekker hinsides tunge buer, og vil gjerne trekke enda tyngre). Jeg tok i alle fall med meg tre fine buer hjem, og mye ny kunnskap. Eirik sier selv han fikk treningsgleden tilbake og er støl på steder han ikke visste eksiterte.

Nå gleder meg til sommeren når vi skal trekke tunge buer utendørs igjen. Har han fulgt opplegget så skal han kunne trekke enda tyngre buer enn før, og kunne stå enda bedre i bokseringen. Men det må han fikse selv. Akkurat slik jeg skal hjem å gyve løs på nye buer med et større og bedre repertoar.

Jeg var på et seminar en gang, hvor en av deltagerne (ei gammel kjerring på min alder) var der for å «kaste glans» over oss andre. «Jeg er ferdig utlært jeg, men kan vel alltid bidra med noe til dere andre», sa hun med jevne mellomrom. Nå var jeg passe irritert på vedkommende fra før, og kanskje en smule «lite åpen», men sannelig er det sant som det er sagt:
Når du tror du er ferdig utlært, så du ikke utlært, men ferdig.

For en stund siden var «Det gode liv» tema i mye og mangt. På TV, radio og utallige bøker og foredrag på foredrag.

Lykkepillen var «in», og populær-depresjonene florerte fordi man var så opptatt av jaget etter nettopp, «det gode liv». Man vrengte sjelen ut og inn og fråtset i diverse forståsegpåere som uttalte seg. Fokuset på «Jakten på det gode liv» skapte like mange tapere som vinnere. Men nå har det vært stille en stund. Ikke for det, når enellerannen influensaer plages med noe, så blusser populærdepresjonene opp igjen. Mange slags mentale plager kan være utrolig smittsomt.

Men på det jevne så er det jo sånn. Temaer og begreper og har en storhetstid før det stille og rolig faller til marken som et løvblad på en stille dag. Da dundrer vi videre inn i noe nytt og annet. Bare tenk på ord og uttrykk. For litt siden introduserte Jorunn Stiansen det beskrivende begrepet «Heilt sinnsykt» da hun vant idol. Etter det var alt heilt sinnsykt når man skulle beskrive noe, og den sjarmerende jenta som Ole Evenrud mente snakket som en bryggesjauer og sang som en engel forsvant litt inn i glemselen. Dessverre, for synge kan hun. Nå kjenner jeg en del fra Vennesla etter hvert, og selv om de er friske i språket til tider, så får Ole I`Dole Evenrud stå for utsagnet selv, for venndølen Jorunn fikk dialektpris for språket sitt.

Heilt sinnsykt ble etter hvert avløst av «Fantastisk». Alt var fantastisk. Konserter og andre opplevelser, ja til og med kollegaer var fantastisk. Men nå er fantastisk ute. Nå er alt «Supert». Alle sier supert når det er noe som er bra. Ikke at det gjør noe, for språket vårt utvikler seg hele tiden, og det er jo bra. Kanskje ikke heilt sinnsykt, fantastisk eller supert, men det er nå slik det er, og det gjelder å henge med i svingene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men nå virker det som den offentlige debatten og jakten på «Det gode liv» blitt litt borte. I alle fall i offentlighetens lys. Selv jager jeg det gode liv hele tiden, og lurer ofte på hva det er. Og jeg er ikke alene om det. Jakten på «Hva er det gode liv» har opptatt oss i uminnelige tider. I alle fall siden antikken og de gamle filosofene med Aristoteles i spissen. Aristoteles mente at lykke er knyttet til hva vi gjør, det vi driver med, og hvordan vi lever sammen. «Lykken er målet for alle mennesker», hevdet Aristoteles. Han var opptatt av den gylne middelvei hvor for eksempel måtehold er balansen mellom fråtsing og askese, og mot er balansen mellom feighet og dumdristighet. Altså, for å leve det gode liv må mennesket bruke evnene sine til å finne en balanse mellom ytterpunktene for å utvikle gode dyder. Det er altså handlingene våre i seg selv, og ikke opplevelsen av dem som fører til at vi har det bra. Det gode liv handler om å strebe etter å realisere sitt fulle potensiale.

I dag har nok desverre mange penset over til hedonistenes syn på det gode liv. I motsetning til Aristoteles som var opptatt av at alle skal være gode samfunnsborgere, hevdet hedonistene at det gode liv primært handlet om å leve et liv der man oppsøker og streber etter mest mulig personlig lyst og nytelse.

Nå skal jeg ikke begi meg ut i en hengemyr av filosofiske betraktninger, men å leve et liv i forsakelse for alle andre grenser til machosisme spør du meg. Kjersti Aune sa det i grunnen greit. «Noen ganger må man skrive seg selv øverst på huskelappen så man ikke glemmer å huske på den som skal huske på alt det andre».

«Man er på sitt beste når man lykkes», messer jeg til stadighet både i skrift og tale. Altså, jeg må hjelpe meg selv å lykkes med det jeg driver med. Sette meg konkrete mål i beste Aristoteles-ånd, og jobbe for å nå dem. Og det man lykkes med gjør man om igjen. For meg handler ikke dette om navlebeskuelse, men å oppleve mestring, mestringsfølelse, å få overskudd. Overskudd til å ha det bra, og dermed overskudd til å være noe for andre.

Ja, det er jo meg selv. Jeg er unik. Og siden jeg er akkurat like unik som alle andre, kan jeg også bidra til at andre har det bra. At andre lykkes og opplever mestring. For meg er dette vel så viktig som mine egne lykke, og det rare er at jeg også opplever mestringsfølelse når jeg hjelper andre med å lykkes. Jeg, meg og mitt trenger ikke bare handle om meg selv eller jaget etter de store seierne. Jeg fant dette, skrevet av den velkjente NN: «Flesteparten av oss vinner aldri de store prisene, pulitzerprisen, Nobelprisen, Oscar, VM. Men vi er alle kvalifiserte og kapable til å vinne livets små priser… Et klapp på skuldra, et kyss bak øret, en trekilos ørret, en fullmåne, en tom parkeringsplass, et godt måltid, en praktfull soloppgang”.«Den dårlige nyheten er at tiden flyr. Den gode nyheten er at det er du som holder i spakene.» (M. Altshuler).

Å gjøre det du liker er frihet. Å like det du gjør er lykke.
Behøver ikke være verre enn det.

Vi skal flytte. Ikke langt. Og ikke så lenge heller, men for en stakket stund bykser vi ut av heimen til to måneder på leiemarkedet.

For vi skal pusse opp. Huset skal mer eller mindre renoveres, og jobben er såpass omfattende at vi gikk for håndverker(e) denne gangen. Jeg kunne jo i en forgjeves testosteronrus lagt ned veto og sagt at “dette fikser jeg selv», men det er heldigvis ikke mine evner det står på. Det er tid. Vi er skjønt enige om at vi ikke kan bo på en byggeplass i minst ett år hvis jeg skulle gjort det meste selv. Antagelig to. To lange år. Med vassing i støv og verktøy, unger som maser «Mamma-hvor-er-ettellerannet», matlaging under kummerlige forhold, og dårlig tid til alt de daglige forpliktelser og gjøremål. I det hele tatt en lang periode dårlig stemning.

Så vi (hun) pakker ned for lagring i uteboder, verksted, garasje og alle andre hulrom som er store nok til en flyttekasse fra Biltema, tar kun med oss det viktigste, og flytter.

Og min bedre 3/4 er prosjektleder. Jeg kunne vel lagt ned nok et forgjeves testosteronveto, men det ville blitt en ensom kamp om prosjektledelsen helt lik Don Quixote sin kamp mot vindmøllene.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Men i motsetning til Don Quixote ville jeg vært fult klar over det håpløse nederlaget i det korstoget.

Så min bedre 3/4, siviløkonom og vandrende excelark har planlagt alt. Alt kategoriseres sirlig og lagres i excel. Kolonne opp og kolonne ned med sortering, klassifisering, lenker til div leverandører og «hva-pakkes-hvor». Jeg har fått klar beskjed om å holde meg langt unna (det har jeg forøvrig ingen problemer med) så hun får pakket ned alt vi skal ha og sortert bort det vi ikke skal ha. Men jeg skal ikke holde meg lengre unna enn at jeg på øyeblikket er tilgjengelig når en blytung kasse med bøker eller andre ting skal bæres vekk.

For det er min jobb.
Hun pakker.
Jeg bærer.
Ganske smart og til en viss grad smertefritt.

Og det er utrolig mye som blir dratt ut av skuffer og skap. Enda vi ikke kan skryte av mer enn 14 års samliv har vi allerede rukket å samle mye …rart. Vi er vel litt uenige når ting skal klassifiseres, for vi ser litt forskjellig på hva som er verdifullt, men okkesom går det temmelig greit, og kontaineren på utsiden fylles sakte og sikkert med «verdifull» søppel. Det vi har lagt ut på Finn for en billig penge gir for øvrig liten (null) respons og havner vel i kontaineren til slutt det også.

Innimellom alle fotball- og håndballtreninger, sangundervisning og dans, egentrening, hjemmekontor, pakking (og bæring) er det møter og forberedelser til selve renoveringen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene og det er litt av en sjau å finne ut av fliser til bad og vaskerom, vegg- og takplater, farge på vegger, nye senger, sofa, spisestue, skyve- eller vanlige dører osv osv. Og valg av kjøkken. Milde Moses. Ikea eller Stray, fram og tilbake? Jeg innrømmer glatt at kjøkkenet ikke er mitt naturlige habitat eller domene (selv om jeg faktisk kan lage mat), og alt som blir lagt frem foran meg ser temmelig likt ut.

Men det er det selvsagt ikke. Uten at jeg helt ser det.
Men det ville vel kanskje vært omtrent samme sak om jeg skulle be om en mening om hvordan verktøyboden min skulle organiseres.

Men etter som dagene går, går det også framover med prosjektet, og oppe i all denne sjauen evner vi heldigvis å glede oss til vi kan flytte inn i et nyrenovert hus om et par mnd. Det skal bli en sann fryd å pakke ut det som ble stuet vekk og montere alle nye ting fra Ikea & co.

Og skulle det være noe jeg   ikke finner? Null problem.

Det ligger i excel.    

Etter litt sånn hjertetull og korona i høst er jeg enda mer opptatt av helsa mi enn før. Misforstå meg rett, jeg er absolutt ingen fanatiker som løper rundt i joggesko og knasker gulerøtter dagen lang. God helse er ikke det samme som askese for meg i hvert fall. Men vi er forskjellige, og naboen må gjerne trives med en radmager skrott som blåser bort i vinden, så lenge han trives med det. Jeg for min del trives med noen kilo kjøtt på kroppen og sikter mot en matchvekt på 90 kg fordelt på mine 180 cm, litt sjokolade nå og da, og et jevnt godt humør som er i samsvar med et høyt energinivå.

Vi kan vel være enige om at «Å ta vare på helsa» for de fleste er det samme som å sørge for at en er fysisk frisk. Men så var det nøtta da. Hodet. Det er vel helse og ta vare på den også? Og her er det store forskjeller, både kulturelle og personlig på hva som skal til for at en har sjelefred. For psykisk helse handler om hvordan vi fungerer ovenfor omgivelsene våre, sånn rent kognitivt og emosjonelt. Altså hvordan vi fungerer i hverdagen. Enkelt sagt kan man kanskje si at nøtta er på stell når vi takler en normal travel hverdag, har venner og ikke går mentalt i grøfta når vi møter litt motstand.

Men er «Helsa di» det samme som helsa mi? For i vi har jo forskjellige krav til en del ting? Jeg er sosial, men introvert. Har mange bekjente, men få nære venner. For min del vet jeg at jeg må helst trene skikkelig noen ganger i uka, og så bør jeg helst, uten å gå for mye på akkord med meg selv, ha fred og fordragelighet med min bedre ¾. Men det viktigste er likevel at jeg må oppleve mestring, at jeg blir verdsatt, og at noen er glad i meg. Men jeg kan ikke putte nøkkelen til egen lykke i andres lomme. Ser man bort fra sykdom, så er faktisk min helse mitt ansvar.

Da snakker vi om vilje og viljestyrke. Og det med vilje er rare greier, for det er utrolig hva vi kan oppdrive av viljestyrke når det er noe vi vil oppnå. Tenk bare på når du sjesker som verst og er ute etter sjokolade. Eller en som er tom for røyk… aj aj aj. Vi går gjennom ild og vann for å få tak i det vi vil ha. Bare motivasjonen er god nok og belønningen riktig, så gjør vi hva som helst. Og tenk bare på når du er forelsket. Da er du villig til å gjøre og finne deg i mye så lenge belønningen er en form for behag. Som å dempe røyk- eller sjokoladesuget. Eller treffe den utkårede.

Når det kommer til fysisk aktivitet er det verre. Belønningen er jo åpenbar, men likevel blir det plutselig vanskelig. Fordi veien til målet er det som er selve utfordringen. «Ekte styrke kommer ikke fra å vinne. Slitet du må gjennomgå gir deg styrke. Når du går gjennom harde prøvelser og likevel bestemmer deg for å klare det – det er styrke!» – Arnold Schwarzenegger.

Men vi behøver ikke snakke om bodybuilding. Arnold er en legende, og vet hva han snakker om når det gjelder hva som er nødvendig for å må dine mål. Veien til enhver form for lykke kan være lang og tornefull, og vi er nå en gang skapt slik fra naturens side at det kroppen opplever som ubehagelig eller tungvint slutter vi med. Det er en autonom reaksjon som er ganske smart, egentlig. Smerte betyr jo at noe er galt og det etter all sannsynlighet er veldig lurt å slutte med det en driver med. Og det er her viljen kommer inn. Den som teller. Den som må hentes frem når det ubehagelig. Den som adler deg. Og snakker vi ikke også litt om selvkontroll? For når vi snakker om trening er et ikke den farlige smerten vi snakker om. Det er viljen til å fortsette, selv om det en driver med er ubehagelig og vondt og kan oppfattes som meningsløs der og da.

Den gode nyheten er at viljen kan trenes. Og jo mer du trener den, jo bedre blir du til å bruke den. Evnen til å omsette viljen til praksis kan en kalle viljestyrke: En målbevisst evne til å omsette tanker til handling. Evnen til å ta personlige beslutninger og å holde fast ved dem tross motgang. Man kan se på viljen som en muskel som kan trenes.

1. Sett deg mål som er oppnåelig. Ikke enkelt, men likevel innen rekkevidde.
2. Fokuser på veien til målet. Klarte du bare 1 km I stedet for 2 på de første joggeturene, så belønn deg selv for at du klarte det så lenge du gjorde så godt du kunne.
3. Belønn deg selv, men først etter du har nådd målet. Altså, ikke spis kaken før du har fullført.
4. Legg til rette for deg selv. Når vet du at det passer, og når er du mest opplagt?
5. Identifiser de faktorene som hjalp deg til å nå målet, og bruk de samme senere.
6. Fullfør det du begynner på

Jaja, en liten spøk der på slutten. Uansett er den beste motivasjonen at du lykkes med det du driver med. Det kan fort bli en ensom kamp, og står du og stamper eller ikke kommer i gang? Skaff deg en Treningsvenn. En som har samme behov som deg selv. Naboen? Ja, til og med kona. Jeg trener mange, men når jeg trener selv er det innimellom fint å ha en treningsvenn. Jeg har Palla, og Palla har meg. Vi motiverer hverandre.

Hvis jeg virkelig vil oppnå noe, så må jeg ville det nok til å gjøre det. Det gjelder alt i livet.
Og min helse? Mitt ansvar!

En viktig del av oppgaven som trener og veileder er å motivere.

Det handler ikke bare om å skryte, men hjelpe medlemmer/kunder/utøvere å mestre. En klapp på skuldra og en prat om mål (og mening…) er nødvendig for de fleste, for det er jo ikke alltid like lett å gyve løs på vektskiver, manualer, strikk og de umulige øvelsene på gruppetimene mine. Og når treningsbag og joggesko står der i gangen som en dyster påminnelse og maser om noe du må, burde eller skulle ha gjort…… Nei, huff!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Men sånn er det. Motivasjonen svinger, og det gjelder meg også det. Nå har jeg slitt med motivasjonen en stund, og satt og leste litt om det her om dagen. Himmel og hav…..:

«Motivasjon defineres gjerne som «de biologiske, psykologiske og sosiale faktorene som aktiverer, gir retning til og opprettholder atferd i ulike grader av intensitet for å oppnå et mål.»

Eh… ja…. Leser jeg den setningen mange nok ganger, så skjønner jeg den vel.

Men man skiller altså på indre og ytre motivasjon.
Ja nettopp. Takk!
Dette er jo det jeg prediker selv, og det er kanskje på tide at jeg veileder meg selv litt. For dette skjønner jeg, og for meg koker det ned til noe så enkelt som dette.

Det som teller er din indre motivasjon. Den som er forankret i din innerste sjel.
Hva var det som fikk ditt indre kompass til å finne sitt «sanne Nord»? Til å peke den veien som er en belønning i seg selv når du går den?

Hva er det som setter deg i sving?

Var det det den ytre motivasjonen (les; Kona…)? Nyttårsløftene, fordi det bare skal man ha? Eller rett og slett alt man bare burde gjøre….
Dessverre fungerer den ytre motivasjonen sjelden.

Var det et genuint ønske om å forandre å noe?

Hold på den tanken. Søk hele tiden tilbake til den når det butter imot. For det kommer det til å gjøre. Men holder du på grunntanken har du den beste forutsetningen for å komme i gang.

En av de viktigste faktorene er å legge lista på riktig sted, sørge for at du lykkes. Helsedirektoratet anbefaler å få fart på pulsen 75 minutter i uka. Det klarer du vel. Jeg blir sjuk av å sitte stille. Eller stresse, for den del.

Men altså. Det skal så lite til, og hverdagsaktivitetene er undervurdert.

• Gå trappa i stedet for å ta heisen.
  Eller… er det ikke så mye du skal ha så kan du gå til butikken.
  Eller sykle. Vask ovnen. Da må du både bøye og strekke deg, og skrubbe godt. Mange ganger.
• Bestill et lite lass med ved og kløyv den selv.
• La snøfreseren stå.
  Finn frem sørlandsskuffa. Eller fres litt, og måk resten.
• Vil du trene på treningssenter?
  Da tar du kontakt med nærmeste gym og får kyndig hjelp til å komme i gang. Og få med deg han late kompisen/venninna di, en treningsvenn, så er dere to.
• Gå en liten tur hver dag.
• Jag kona rundt huset et par ganger.
  Eller bli med henne med på tur.
  Vær litt kjærester.
  Gjøm dere bak et tre og …. Ja, du skjønner. Sånn som det var når en var nyforelska.

Jeg vet jaffal hva som får opp pulsen på meg.

Håper jeg får henne med på tur i dag.

En av mine favorittforfattere, Neil Gaiman, forteller følgende historie

«Min gamle kusine Helen levde i ghettoen i Warsawa under krigen. Hun og en gjeng andre unge piker måtte sy hver eneste dag. Og det var dødsstraff for å ha en eneste bok. Helen hadde fått tak i et eksemplar av «Tatt av vinden» og brukte flere timer av den dyrebare nattesøvnen hver natt på å lese. Og så, neste dag mens de sydde for krigsmakten, gjenga hun historien for jentene. Til tross for trusselen om dødsstraff hengende over seg.
Helens historie gjør at det jeg driver med føltes enda mere viktig. Fordi å gi folk en historie er ikke luksus. Det er faktisk en av de tingene du kan leve og dø for.»

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Som liten gutt pløyde jeg Hardy-guttene. Hele serien tør jeg påstå.

Jeg leste og leste mellom all lek og moro ute. Jeg var så spent på
julegavene at jeg var et galopperende mareritt på Juleaften,
så foreldrene mine ga meg en liten hard, litt flat, firkantet pakke på morgenkvisten
for å få fred.

O`glede. Inne i det glorete papiret lå det en skinnende blank, fin
ubesudlet bok av Franklin W. Dixon – Hardyguttene.

Innen dagen var omme og ribba stod på bordet kl 17 hadde det vært
ro i huset og boka var ferdig lest.

Mine foreldre fikk gjort det de skulle,
og jeg var en historie rikere.

I tidlige ten-år gikk jeg over til husets kardinal – bokhyllen.

Innholdet her var egentlig ikke all verden, men jeg gråt med Cosette i «De elendige» av Victor Hugo, Druknet med Henri Carriere i «Ubåt», utkjempet dueller og mistet kamerater med Pierre Closteman i «Luftens helter», smuglet med Arthur Omre, luktet svartkrutt og gikk ned med mann og mus med «Hornblower».

Jeg ruslet stillferdig med Odd Eidem og hans flanerier, slo Lasso rundt Fru Luna med Agnar Mykle, led i Gulag med «Ivan Denisovitsj» av Alexander Solsjenitsyn, og var samfunnskritisk med Jens Bjørneboe. Og så Rickard Hermann da. Stemmen fra London som skrev like godt som han kåserte på radio. Alle med vidunderlige historier å fortelle som stimulerte fantasien og utspilte filmer i hodet.

Som voksen har jeg heldigvis samme leselyst, og jeg som ikke liker offentlig transport tok trikken trofast til jobb i flere uker med «Ringens Herre» som følgesvenn. Senere ble det «Hobbiten» og «Silmarillion» av samme forfatter. «Silmarillion» til og med på dansk, siden den ikke fantes på norsk.

For tiden er det historiske romaner som ligger på nattbordet.

Stillferdig middelalderkrim med den pukkelryggede sakfører Shardlake som manøvrerer forsiktig rundt i Henrik VIII`s England, Conn Iggulden skriver knakende godt om Djengis Khan, Julius Cæsar og Rosekrigene. Spenningslitteratur og samtidig historisk korrekte fortellinger. Jeg googler nemlig alltid og sjekker at de er historisk korrekte, så dette er en fantastisk måte å lære historie på i tillegg til alle eventyrene jeg får ta del i. Da vi besøkte Roma hadde jeg Conn Igguldens bøker med meg, og det var en opplevelse å tråkle gjennom ruinene på Palatinerhøyden og se det «Gamle Roma» etter å akkurat ha fotfulgt Julius i de samme omgivelsene. «Den tarpeiske klippe» var forøvrig en skuffelse. Strengt tatt er det bare en skråning, og ikke det fryktinngytende stupet jeg hadde sett for meg. Men uansett en grei påminnelse om at «den som er på toppen raskt kan ende i «fornedrelse og konkurs».
Nevnte jeg Bernard Cornwell? Du lærer mye om kongeriket Englands tilblivelse gjennom han og historien om vikinghøvdingen Uthred.

I dag konkurrerer alle aktiviteter og bøker med Fortnite og Tik-Tok og det er ikke mange unger å se i gata lenger. Ingen løper rundt i skogen og spiller Hjortefot, Morgen Kane, Geronimo eller Wyatt Earp. De få som gjør noe lignende ses på som nerder og driver med «rollespill».

Hjemme hos oss er det mange bøker. Sammen har vi lest alle, for i varierende grad er vi lesehester alle seks med (heldigvis) forskjellig smak. Men selv om bøker under juletreet er en selvfølge, må jeg dessverre innrømme at Netflix og dets like stjeler alt for mye lesetid.

Men sannelig om jeg ikke skal finne frem Bjørn Andreas Bull-Hansen sin triologi om Den norrøne krigsguden Tyr,
einherjenes enarmede leder, igjen. Historien er lærerik, velskrevet og god.

Og filmen? Den lager jeg selv.

“Vil du ha flat mage på treningssenteret, så tren bein”.

Så enkelt er det i følge min gode venn og Norges beste coach, Hans Olav Uldal. «I alle dager», tenker du vel; «-Hva har bein med flat mage å gjøre?» Jo, det Hans Olav mener er at hvis du vil ha flat mage så må du forbrenne fettet som ligger utenpå. Da må pulsen opp, og det får du ved å trene de største musklene: Lår og rumpe. Poenget er at store muskelmasser forbrenner mye mer enn liten muskelmasse. Et eksempel: Energikravet for å løfte en blyant 20cm er lavt, men å løfte 50kg 5meter (10 reps a 50cm) er høyt. Størrelsen på musklene og arbeidet de gjør krever energi, og det kan tas fra fett. Kombinerer du styrketreningen sammen med et balansert kosthold og utholdenhets-/cardiotrening (Aerob trening) så vil du lykkes. Og bare sånn «for the record»: man kan ikke punkt-slanke vekk bukfettet, så det kan godt være at det forsvinner fett fra andre steder enn magen først.

Gode beinøvelser

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

• • Knebøy, med og uten vekt
  • Utfall (som har utallige variasjoner: Stående, gående, med- og uten vekter)
  • Markløft

For å forbrenne fett må altså pulsen opp. Så enkelt (og så vanskelig) er det. Styrketrening alene er helt ok, men vi må også snakke litt om

Utholdenhetstrening/Cardio (Aerob trening).
(Eller det som vi vanlige dødelige kaller kondistrening (det er ikke helt riktig, men skitt la gå).

De fleste er ute etter å bli kvitt fett, og da gjelder følgende:

1. 1. Aerob aktivitet på moderat intensitet (50-75% av maxpuls), vil hovedsakelig forbrenne fett.
   2. Aktivitet med høyere intensitet, 75% eller mer av maxpuls, forbrenner flere kalorier enn moderat aktivitet, men prosentandelen av fett er lavere enn ved moderat intensitet., altså forbrenner mer på muskelmassen. For å si det på «fint»: Muskelvekst stimuleres av hormoner, mekanisk drag og metabolsk stress. Høy intensitet gir høyt metabolsk stress.

Løping

Løping er vel erklært som «Kongen» av kaloriforbrenning, og en 30 minutters grei joggetur svir av ca 3-400 kalorier for min del. Intensiteten avgjør – altså pulsen. Men du trenger ikke løpe fort, 1 km er 1 km uansett hastighet. Høy intensitet gjør at du kommer raskere frem, Jogger du seint, så forbrenner du bare bittelitt mindre. Jogge fort – 4min pr km. Seint – 6min pr km. Du har hatt et energiuttak i 2 minutter mer enn den som løp raskt.

Enkel intervalltrening gjør også susen. Gjør du det på en strekning med lyktestolper kan du for eksempel gå og løpe mellom annenhver stolpe.

Men ikke alle liker eller kan løpe. Romaskin er et fullverdig alternativ til å svi av fett.

Fordi en økt i romaskinen inneholder «alt»: Styrke, kondisjon og forbrenning. I en romaskin får du trent «nesten» hele kroppen på en gang. Faktisk er 80% av musklene i bruk, samtidig som pulsen fyker i været. Holder du ut 30 minutter med tilsvarende puls som pkt 1 over her, vil du forbrenne omtrent like mye som en løpetur med samme puls. Men du vil også få utbytte mtp på styrketrening.

Konklusjon:

Velg det som er mest lystbetont for deg. Det er bedre å drive med noe du trives med enn ingenting, også for å gå ned i vekt. Er du kun ute etter å forbrenne fett går du for alternativ 1 og kombinerer dette med styrketrening som beskrives over her. 30 – 60 minutter utholdenhetstrening er fint, og litt kjøtt på kroppen gjør faktisk at du forbrenner mer.

Og så må vi snakke litt om kosthold.
(eller inntak av mat som det egentlig heter)

For de fleste så holder det med disse rådene:
Punkt 1: Styr unna sukker.
Begrens fettinntaket.
Ikke spis for mye (særlig på kvelden), og glem ikke frokosten.

Men du: Ikke glem mageøvelsene.

Funksjonene til magemusklene er å bøye kroppen fremover, rotere overkroppen til begge sider og sist, men ikke minst: Avlaste ryggen og holde kroppen oppreist og rett.

Gode øvelser for mage:

• Crunch 
• Øvelser som medfører rotasjon av overkropp for eksempel Russian twist

Det er ingen snarveier dessverre, men jobber du målrettet og har et skikkelig treningsopplegg, så vil du lykkes.
Jeg heier på deg.